Hva vikingen puttet i puta si
Ikke mange kan identifisere fugler ved å undersøke ei eneste fjær. Men flere trenger den slags kunnskap, og til sist kan det berge liv.
Fjæra i puta di er nesten helt sikkert fra ei tamgås eller ei and. Det er stort sett det vi bruker i dag. Men våre forfedre var ikke alltid like nøye på det.
– Hubro, sier Jørgen Rosvold, postdoktor ved Institutt for arkeologi og kulturhistorie ved NTNU Vitenskapsmuseet.
Rosvold er blant de få i landet som kan identifisere fugler bare på bakgrunn av fjærene deres. Han undersøkte fjær fra ei pute i ei vikinggrav, og fant altså fjær fra Europas største ugle i den sammen med fjærrester fra en rekke andre arter.
– Dette viser at fjær var en viktig ressurs, og de tok vare på alt, fortsetter Rosvold.
Saken fortsetter under bildet.
I mikroskopet undersøkes spesielt de bittesmå bistrålene, de minste greinene av fjæra, for å finne ut hvilken fugl det er snakk om. Her er to ulike fugler. Til venstre nederst ei fjellrype, en hønsefugl med ringer rundt bistrålene. Til høyre nederst ei stokkand med triangulære utvekster ytterst på bistrålene. Foto: Jørgen Rosvold, NTNU Vitenskapsmuseet
Han er del av Dunprosjektet der ett av målene er å utvikle metoder for å identifisere små fjærrester. For det er slett ikke alltid like lett å si sikkert hvilken art en fjær kommer fra, spesielt hvis det bare er små fragmenter av fjæra igjen.
– Noen ganger kan du bare si at ei fjær kommer fra ei and, sier Rosvold.
Noen ganger kan du bare si at ei fjær kom fra ei and, men ikke hva slags and. Dette er derimot stokkender. Foto: Einar Kongshaug
Men ikke hva slags and. Fjærene er ganske enkelt for like til at du kan si sikkert om den kommer fra den ene eller den andre arten. Du kan kanskje si om fjæra kommer fra en hønsefugl eller spurv, men ikke alltid mer.
– Det kommer an på hvor godt bevart fjæra er, hvilken type fjær og om arten har nære slektninger, sier Rosvold.
- Les også: Steinaldertrosten i snøfonna
Stor samling hjelper
Noen fjær kan han altså identifisere helt ned til art. Ved museet har de en stor samling, og om han først finner ut hvilken familie fuglen tilhører, kan han gå inn og sammenligne med eksemplarer fra denne samlingen.
Som regel er det de nederste, mest dunete delene av fjærene som har særtrekk der det er mulig å identifisere eieren. De minste greinene av fjæra, de såkalte bistrålene, er nyttigst. Formen og fordelingen av ulike utvekster, bittesmå ujevnheter og farge kan gi spor.
– Du ser pigmenteringen veldig godt, selv etter lang tid, sier Rosvold.
Du kan for eksempel se pigmentering i fjær fra tidlig vikingtid, rundt år 800. Hønsefugler kjenner du igjen på ringer som går rundt bistrålene. Andefjærene har karakteristiske triangulære utvekster.
Saken fortsetter under bildet.
Et godt bevart fragment av ei fjær funnet i ei grav fra vikingetida, rundt en centimeter langt. Selv etter mange hundre år er det mulig å se fargene og at dette er fjær fra en kråkefugl. Foto: Jørgen Rosvold, NTNU Vitenskapsmuseet
– Hvis vi ikke kommer lengre enn til familie ved hjelp av mikroskopering, kan vi i enkelte tilfeller gå videre med DNA-analyser. Slike analyser blir også enklere når vi har begrenset utvalget av mulige fugler, sier Rosvold.
Men dette er helt klart en kunst for spesialister. Konservator Leena Aulikki Airola ved NTNU Vitenskapsmuseet er blant annet dyktig til å oppdage avtrykk av fjær i metall. Det kan for eksempel skje når et sverd blir lagt på ei fjærpute i en vikinggrav. Med årene korroderer sverdet, og fjærene i puta blir dekket av korrodert metall.
Samarbeid mellom fugler og folk
Praktærfugl (foran) og ærfugl i Trondheimsfjorden. Foto: Einar Kongshaug
Professor Birgitta Berglund leder Dunprosjektet. Her undersøker de svenske og norske gravfunn fra yngre jernalder, blant annet Oseberg-graven, for å finne ut hvilke fugler de kommer fra.
Et av hovedmålene for Dunprosjektet er å finne ut når folk etablerte dunvær på Helgelandskysten og i Midt-Norge. Dette er områder langs kysten der mennesker legger til rette for at ærfuglene skal komme tilbake år etter år til samme plass. Du kan lese mer om dette i denne saken.
- Les også: Dunværene – en levende kultur
Menneskene lager rugekasser og beskytter endene, som til gjengjeld legger igjen store mengder dun på stedet. Men vi vet ikke hvor lenge dette samarbeidet mellom fugler og folk har pågått.
– Samarbeidet går langt tilbake i tid. Vi har funnet litt fjær fra ærfugl, men det er mye forskjellig, sier Rosvold.
Lenge tok folk rett og slett det de hadde og stappet i puta.
Forskerne tar for seg fjærprøver helt tilbake merovingertiden fra rundt 570 og fremover gjennom vikingtida. Lenger tilbake har vi ikke funnet bruk av fjær i Norge, men det betyr ikke at det ikke fant sted. Romerne brukte for eksempel mye fjær i puter.
Saken fortsetter under bildet.
Fjærrester i korrodert jern fra et vikingsverd. Kanskje lå sverdet på ei pute? Foto: Jørgen Rosvold, NTNU Vitenskapsmuseet
Nyttig for flere
Nå er det ikke bare arkeologer og biologer som kan ha interesse av disse resultatene. Identifisering av fugler på bakgrunn av fjær kan være viktig på flere felter.
Vi kan vel alle være nysgjerrige på å finne ut hvilken fjær det nå egentlig var vi fant da vi gikk tur i skogen i går,
Biologer kan ha nytte av å identifisere fjær fra avføring og gulpeboller, som er ufordøyde matrester som gulpes opp igjen av fugler, for å finne ut hvilket dyr som er spist. Fjær fra fuglekasser kan fortelle hvem som har bodd der.
Men dette kan også potensielt løse kriminalsaker eller berge liv. Kunnskap om fjær kan være nyttig for etterforskere som skal samle bevis. En av spesialistene i USA jobber først og fremst med fjær fra fugler som har kollidert med fly. Ved å finne ut hvilken fugl som krasjet med flyet, kan du kanskje iverksette tiltak for å minske risikoen.
De bittesmå detaljene i mikroskopet kan altså være svært viktige.
