Slik ble Norge EUs mest integrerte ikke-medlem
Norge har vært på vei inn i EU fire ganger, men har stoppet på dørterskelen hver gang. EØS-avtalen gjør samtidig Norge til EUs mest integrerte utenforland.
FrP, Rødt, SV og Senterpartiet er misfornøyde med dagens EØS-avtale, og før helgen lanserte også Trond Giske (Ap) et utspill om at EØS-avtalen må reforhandles. Men ledelsen i Ap har sagt klart ifra om at EØS-avtalen ikke skal reforhandles, noe også ledelsen i Høyre er tydelige på.
– Norske regjeringer har lenge har hatt en uttalt ambisjon om å føre en aktiv europapolitikk, men det har i de siste årene handlet mer om å utnytte handlingsrommet innenfor rammen av EØS-avtalen, sier Lise Rye.
Hun er professor i europeisk samtidshistorie ved NTNU og har Norges forhold til EU og EØS-avtalen som spesialfelt.
I en nylig publisert artikkel har Lise Rye og postdoktor Kristine Graneng sett på hvordan norske politikere har presentert handlingsrommet innenfor EØS-samarbeidet i perioden 1987–2022.
Et av funnene er at politikernes fremstillinger av handlingsrommet farges av partienes holdning til EØS-samarbeidet og EU-medlemskap (lenke til artikkelen nederst i saken).
En EØS-avtale på godt og vondt
Norges EØS-avtale trådte i kraft i 1994. Avtalen gir full tilgang til EUs indre marked.
– EØS-avtalen ble så gunstig fordi ingen regnet med at den skulle bli en permanent ordning, sier Lise Rye.
På den annen side gir avtalen EU stor innflytelse på norske lover.
Professor Lise Rye. Foto: Kai T. Dpagland, NTNU
– EØS-avtalen er totalt sett god, i den forstand at den oppfyller hensikten, som var å gjøre Norge og de andre EFTA-landene til del av EUs indre marked. Men fra et rent demokratisk perspektiv virker den dårligere enn fullt EU-medlemskap, sier Lise Rye.
– Vi har endt opp med den minst demokratiske løsningen gjennom måten EØS virker på. Mye av den gjeldende lovgivingen i Norge i dag, kommer fra EU. Men, vi er ikke med på å vedta denne lovgivningen, og vi kan heller ikke holde beslutningstakerne ansvarlige. Det er en demokratisk utfordring, , sier hun og understreker:
– EØS-avtalen griper altså svært mye inn i samfunnet vårt, på godt og på vondt. Derfor er det viktig å vite noe om hvorfor vi er i EØS og hvorfor avtalen gir markedstilgang uten medbestemmelse.
En kartlegging gjort av Opinion i mars, viser at EØS-avtalen har solid støtte i befolkningen.
67 prosent svarer at de ville stemt ja til EØS i en folkeavstemning i dag, mens 21 prosent ville stemt nei og 12 prosent er usikre.
Undersøkelsen er gjennomført i Opinions samfunnsmonitor, i et landsrepresentativt utvalg av befolkningen på 1000 personer.
Opinion er Norges største byrå for samfunn- og markedsanalyse.
To parallelle blokker
Hvordan endte nei-landet Norge opp som EUs mest integrerte ikke-medlem?
EØS-avtalen er forbindelsen mellom to europeiske samarbeidsorganisasjoner som ble etablert etter andre verdenskrig: EU og EFTA.
EUs grunnstein ble lagt allerede i 1951 da Frankrike, Italia, Belgia, Nederland, Luxembourg og Vest-Tyskland opprettet Det europeiske kull- og stålfellesskapet. Deretter opprettet de samme landene Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC) i 1957.
Målet var å fremme frihandel mellom medlemslandene som et virkemiddel for å sikre velstand og fred mellom europeiske land.
En parallell blokk ble dannet i 1960. Den besto av Storbritannia, Sverige, Danmark, Portugal, Sveits, Østerrike – og Norge. Senere ble Island, Finland og Liechtenstein en del av blokken.
Dette er EFTA – Det europeiske frihandelsforbundet. EFTA ble opprettet som et alternativ til Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC).
To avslag fra EU
EFTA-landene begynte raskt å orientere seg mot EEC, det som i dag er EU. Allerede i 1961/62 søkte Storbritannia, Danmarkog Norge forhandlinger om medlemskap.
Prosessen strandet da Frankrikes president Charles de Gaulle nedla veto mot Storbritannias medlemskap.
– For Frankrike og president de Gaulle var EEC et verktøy for å gjenreise fransk storhet og ta lederskap i Europa. I dette ønsket de ikke konkurranse fra Storbritannia, forklarer Rye.
Et annet moment som spilte inn, var utviklingen av det som på den tiden var EUs store prosjekt: en felles landbrukspolitikk. Frankrike var en stor produsent og eksportør av landbruksvarer, og Storbritannia var en stor importør av landbruksvarer.
Frankrike ønsket en politikk som ga høye priser på landbruksvarer, og så det som en fordel om Storbritannia ble værende utenfor EEC-fellesskapet.
– De Gaulle hadde dessuten et anstrengt forhold til USA. Han fryktet at Storbritannia, som var en nær alliert med USA, skulle fungere som en trojansk hest og gi USA innpass i Europa.
Nok en gang, i 1967, søkte Storbritannia, Danmark, Irland og Norge om medlemskap. For andre gang stoppet den franske presidenten prosessen.
Norges første nei
Da president de Gaulle går av i 1969, tas forhandlingene raskt opp igjen.
Storbritannia, Danmark, Irland – og Norge går i forhandlinger med det som da heter EF om medlemskap.
De tre første blir tatt opp som medlemmer i 1973. Norge sier nei i folkeavstemmingen i 1972 og blir værende utenfor.
EFTA krymper, mens EU vokser. I de neste tre tiårene melder land etter land at de vil forlate EFTA for å gå inn i EU. I dag består EFTA kun av fire land: Norge, Island, Liechtenstein og Sveits. De tre første er med i EØS-samarbeidet. I Sveits sa et flertall av velgerne nei til EØS-avtalen i en folkeavstemning i 1992.
– For flertallet i Sveits var det uaktuelt å avstå suverenitet til de nye EFTA-institusjonene som måtte opprettes i forbindelse med EØS-avtalen.
Det som i dag er EU, har skiftet navn tre ganger:
EEC (Det europeiske økonomiske fellesskap). 1957 til 1967
EF (De europeiske fellesskap). 1967 til 1992
EU (Den europeiske union). Fra 1992
Økende behov for samarbeid
Europa på 70-tallet er preget av lav økonomisk vekst og høy arbeidsledighet.
– I denne perioden vokser ønsket om et utvidet samarbeid mellom landene i Europa seg sterkere. På 80-tallet prøver politikerne å få til mer integrasjon mellom EF og EFTA-landene. Dette arbeidet bereder grunnen for EØS-samarbeidet, sier Lise Rye.
Det blir tydelig for landene at de trenger nye måter å samarbeide på. EØS blir foreslått mens den kalde krigen fortsatt er en realitet.
På slutten av 80-tallet ebber den kalde krigen ut og barrieren mellom østblokklandene og Vesten forsvinner. Berlinmuren faller og et forent Tyskland gjenoppstår.
– Plutselig ser verden helt annerledes ut, og den geopolitiske utviklingen gjør også at man får en ny utvikling i Europa. Tyskland samles, og dette resulterer i et ønske om å binde hele Tyskland tettere til EU. Europeiske ledere ser behov et samlet Europa.
Berlinmuren, symbolet på skillet mellom øst og vest, blir revet i 1989 og Europa går gjennom store omveltninger. Foto: Shutterstock / NTB scanpix
Derfor blir avtalen både god og dårlig
Det er i denne urolige perioden at EØS-avtalen finner sin form og forhandles fram. Man går fra å betrakte avtalen som en permanent løsning for land som ikke kunne eller ville bli EU-medlemmer, til å betrakte den som en overgangsordning.
– EØS-avtalen blir til i en helt spesiell kontekst som gjør at partene var villige til å strekke seg langt. Det er derfor avtalen blir god, og det er derfor den blir dårlig, sier Rye.
EF åpner opp for raus tilgang til sitt indre marked, og gir EFTA-landene det de ber om: handelsbetingelser på lik linje med EF-medlemmer.
EFTA-landene på sin side ønsker medbestemmelse, men får ikke plass ved bordet – og aksepterer det. De aller fleste land skal jo uansett inn i EU.
Men ikke Norge.
Avgjørende fase i norsk europapolitikk
PÅ 90-tallet leder norske politikere fra ulike partier an i det som blir en avgjørende fase i norsk europapolitikk.
– I Norge tar daværende statsminister Gro Harlem Brundtland høyde for at det kan skje at Norge sier nei atter en gang. Hun mener derfor at EØS-avtalen må kunne stå på egne bein, sier Lise Rye.
Når så Norge sier nei til EU for andre gang i 1994, står vi dermed allerede med en fyldig EØS-avtale i hånda. 52,2 prosent stemmer mot.
– En viktig årsak til at Norge stemmer nei i 1994, er at vi hadde allerede oppnådd en handelsavtale med EU. Ja-sidens hovedargument hadde gjennom tre tiår vært at Norge måtte med i EU for å sikre markedsadgang. EØS-avtalen ga adgang til det viktige EU-markedet. Hvorfor skulle Norge da gå inn i EU?
- Les også: Hvor mange land er det i Europa?
Handel og politikk
EU er en handelsblokk, men har også som mål å skape en tettere integrasjon mellom de europeiske landene, som et slags «Europas forente stater».
– EU er i sin kjerne et politisk prosjekt, som har benyttet økonomiske virkemidler for å realisere mål som dypest sett er politiske. For Norge sin del var det alltid den økonomiske integrasjonen med EU som lokket mest, forklarer Rye.
Flere av de tidligere østblokklandene er i dag EU-medlemmer: Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Polen, Bulgaria, Romania, Estland, Latvia, Litauen, Slovenia, Kroatia samt Malta og Kypros.
På flere områder er spenningene innad i EU store.
– Samtidig er EU i ferd med å bli enda viktigere enn før fordi vi er inne i en uforutsigbar og omskiftelig tid, hvor EU svarer med mer felleseuropeisk politikk. Spørsmålet om vårt forhold til EU vil på et tidspunkt melde seg med større kraft, kanskje allerede ved neste stortingsvalg, konkluderer Lise Rye.
I dag ville 33 prosent av nordmenn stemt ja til norsk EU-medlemskap. Det viser Opinions siste EU-måling, som ble gjennomført i august på oppdrag fra Altinget.
Referanse til vitenskapelig artikkel: Graneng, K., & Rye, L. (2025). Where to wriggle? Norwegian politicians’ presentations of autonomy within the EEA association. West European Politics, 48(5), 1086–1112.
