– Helt rock’n roll disse rytmiske rottene
Det sier komponist Bertil Palmar Johansen om rottene Gjertrud og Hjørdis som er filmstjerner i en ny kunstvideo om hjerneforskning. Musikken er basert på hjernecellesignaler fra May-Britt Mosers rotter.
Når May-Britt Moser skal holde foredrag på Society for Neuroscience’s store kongress om hjerneforskning i Chicago, gleder hun seg aller mest til å vise fram den nye videoen «My Running Rat».
Rottene Gjertrud og Hjørdis som er med i filmen, er vant til rampelyset. Det er de som får møte journalister, være med på fotoseanser – og nå er de også filmstjerner. Gjertrud og Hjørdis brukes ikke i forskning, for hjerneforskerne vil ikke blande rollene til de ulike rottene.
Mellom kunst og forskning
Videoen med den nyskrevne musikken hadde nyss førpremiere på Studentersamfundet i Trondheim. Både komponist Bertil Palmar Johansen, filmskaper Johan Magnus Elvemo og foredragsholderen selv, May-Britt Moser, var spente på resultatet og på responsen. Og de ble svært fornøyde med begge deler.
For folk flest vil nok videoen oppleves som kunstnerisk og stemningsfull, med vakre visuelle elementer og med et spennende lydspor med integrerte knitrelyder. For hjerneforskere vil det imidlertid være mange gjenkjennelige visuelle elementer med celler og mønstre fra hjernes indre. Og knitrelydene, det er cellesignaler fra rottehjerner, det.
– Jeg vil beskrive filmen som resultatet av at to kunstnere har vært på besøk i laben, litt som to sosialantropologer, som deretter beskriver laben og forskningsresultatene våre med sitt eget språk. Og det har de gjort på en så glimrende måte at jeg må se filmen om igjen og om igjen, sier May-Britt Moser.
Startet med nobelprisen
Det hele startet for ganske nøyaktig ett år siden.
– Da ringte dere og spurte om vi hadde noe musikk som kunne urfremføres i forbindelse med nobelprismarkeringene. Så vi kasta oss rundt, og gjorde noe på det, forteller komponist Bertil Palmar Johansen.
Verket «Chroma»ble spilt på festen på Dokkhuset i Trondheim under selve nobelprisutdelingen og på festen som Trondheim kommune inviterte til da Moser-forskerne kom hjem fra Stockholm.
– Jeg tror dere likte musikken, for etterpå ble jeg invitert hit til Hjernesenteret for å lage noe mer. Jeg fikk omvisning, hørte masse rare lyder jeg gjerne ville jobbe videre med, sier komponisten videre.
Han fikk også med seg en video med bilder av hjernebølger og hjerneceller fra hjerneforskerne.
Komponisten allierte seg med filmskaper Johan Magnus Elvemo på Institutt for kunst og medievitenskap, og de begynte å sy samme elementene som er blitt til videoen «My Running Rat».
– Lek er viktig
– Det er et veldig kreativt miljø her på Kavliinstituttet. Bare du putter hodet inn her, så eksploderer det av inntrykk og ideer. Vi er litt som to gutter som har fått titte inn gjennom et nøkkelhull, og fått se noe av alt det spennende som foregår her inne. Kreativitet og forskning går hånd i hånd, og det er det vi har prøvd å formidle, sier Bertil Palmar Johansen.
Kunstnerne har fått frie tøyler, og opplever at det har vært mye lekenhet i dette oppdraget.
– Man skal ikke tre ting nedover hodet på folk. Lek er et viktig stikkord for oss her på på hjernesenteret. Du må kunne leke for å være kreativ, understreker May-Britt Moser.
Notesystem av hjernesignaler
– Musikken er transskriberte signal fra rottehjernen. Jeg har tatt ned tempoet og skrevet om signalene til et notesystem, forklarer komponisten.
Frekvesen når rotta beveger seg, ligger på 8 Herz. Når den sover går frekvensen ned – men signalene i enkelte søvnsekvenser er lik signalene i våken tilstand. Da gjenskapes rekkefølgen på cellesignalene fra for eksempel en løpefrekvens.
– Det er når hjernen driver og sorterer det som er opplevd i våken tilstand, sier May-Britt Moser.
Visuelt vakkert
Johan Magnus Elvemo har visualisert lydsporet, både med egne opptak av filmstjernene Gjertrud og Hjørdis i aksjon, og med bilder og videoklipp fra hjernes indre.
– Jeg har jobbet mye med farger og med å få til et visuelt uttrykk som ligger tett opp til musikken og til rytmen, sier Johan Magnus Elvemo.
– Og det er mye vakkert som ligger naturlig i det visuelle materialet fra hjernen og hjerneforskningen. Så jeg har bygd videre på dette, sier han.
Fordel være musikalsk
Fintunet lytting er en essensiell del av hjerneforskningen.
– Etter forskningsforsøk i laben er det ekstremt viktig for meg å lytte til cellene. Det er så spennende; du stikker nåla inn i en høystakk og ut kommer det musikk!
– Jeg blir glad inni meg av å høre disse «popcorn-lydene». Da vet jeg at hvis jeg hører det mønsteret som lages når dyret er ute og går, og det er et signifikant mønster, da har vi prosessert riktig. Ulike celler høres forskjellig ut, og da vi holdt på å finne gittercellene, var det utrolig spennende, sier May-Britt Moser.
Det er snakk om skikkelig fintuning av av øret. Og det er en fordel å være musikalsk når man skal lytte på «popcorn-lydene».
Må ha gylne fingre
Musikalitet er derfor ett av spørsmålene når man er på jobbintervju hos Moser-forskerne.
Selvfølgelig må du være veldig, veldig god i faget, men faglig excellence er ikke nok; her er det det excellence i all ledd, og musikalitet er altså viktig.
Finmotorikk i fingrene er også en av kvalitetene som kreves av dem som vil jobbe på Hjernesenteret.
– Vi vil ha folk med «Golden fingers». De må ha det jeg kaller en feminin touch, sier sjefen.
Og ikke minst, og kanskje aller viktigst av tilleggsegenskapene: De som skal jobbe hos May-Britt og Edvard Moser må være glad i dyr. Det er et absolutt krav.