Forskerne har et nært forhold til rottene i laben. Dyrenes helbred og trivsel er en viktig forutsetning for gode forskningsresultater.
Foto: Geir Mogen/NTNU

Møt Tarzan, Gjertrud, Fred og Hjørdis

Dyrevelferd er viktig for nobelprisvinnerne May-Britt og Edvard Moser. Ikke bare fordi det er som det skal være. Men fordi det gir best resultater.

NOBELPRIS 2014: Gjertrud er på vei over til Tarzan i naboburet. Hun har benyttet sjansen til å snike seg vekk mens døra til buret står åpen, men blir fort stanset og satt inn i sitt eget bur igjen. Der venter Hjørdis, som også ser ut til å ønske seg en tur over til naboen. Tarzan er visst populær i dag.

2.Da det ble kjent at Moser og Moser ble tildelt nobelprisen, eksploderte medieinteressen. Her får Sveriges Radios Björn Gunér innblikk i hva data fra rottehjernen kan fortelle. Foto: Stein brandslet/NTNU

Da det ble kjent at Moser og Moser ble tildelt nobelprisen, eksploderte medieinteressen. Her får Sveriges Radios Björn Gunér innblikk i hva data fra rottehjernen kan fortelle. Foto: Stein Brandslet/NTNU

Her på Kavli Institute for Systems Neuroscience har rottene egne navn. Alle.

– Det er to grunner til det. For det første er jeg glad i dyr. For det andre får vi bedre resultater på denne måten, sier May-Britt Moser til alle journalistene som har møtt fram.

Siden hun i høst ble tildelt nobelprisen sammen med mannen Edvard og mentor John O’Keefe, har det blitt noen omvisningsrunder i Kavli-instituttet. May-Britt Moser forteller likevel villig. Spesielt når det kommer til å snakke om dyrene.

Menneskene må passe inn

Et godt forhold til rottene gjør at dyrene stresser mindre og oppfører seg mer naturlig og avslappet rundt menneskene. Dyrevelferd gir altså rett og slett bedre resultater. Logikken er enkel. Folk oppfører seg bedre mot dyr de har et forhold til.

– Alle som har rotter her må kose med dem, sier May-Britt Moser.

Hun er selv med på å ansette folk som skal ta seg av dyrene. Hit får du ikke komme med mindre du er glad i dyr. Menneskene må passe til dyrene snarere enn omvendt.
Av en eller annen grunn har rotta hun holder fått navnet Mai. Vi burde ha spurt hvorfor. Men Mai deler altså bur med Gjertrud og Hjørdis, to av de andre kjendisene som ofte blir vist frem når folk kommer på besøk.

AC/DC spiller «Back in Black» i bakgrunnen. Rottene på Moser-laben trenger lyd også. Og leker. Buret har en gammel Duplo-kasse, flere etasjer og en tredemølle.
Moser understreker dyrevelferd sterkt. De har fått kritikk fra Dyrevernalliansen, som misliker at dyr brukes i slike forsøk. Men samtidig har flere veterinærer gitt gode skussmål. Moser og Moser har også vært nominert til en pris fra Norecopa, blant annet for sin gode behandling av dyrene. Norecopa arbeider for å redusere og erstatte dyreforsøk.

Helst ville May-Britt Moser ha greid seg uten dyreforsøk, men det går ikke. Så skal dyrene i hvert fall ha det godt. Spesialutdannede dyrepleiere tar seg av dem.

  • Moserparet har besøkt Newton en del ganger de siste 10 år. Søndag sender Newton en ny reportasje om dem.

De gylne hendene

Nobelprisen fikk ekteparet for oppdagelsen av celler som utgjør en slags GPS i hjernen. Det betyr at forskerne også må koble seg på områder i dyrenes hjerner for å måle aktiviteten i dem.

Derfor har rotta Mai og flere andre rotter denne hatten på. Koblingen skjer nemlig fysisk. Det krever presisjon.

Veterinærer har kommet frem til at dyrene ikke merker noe til hatten etter en stund. Siden hjernen ikke har smertereseptorer, gjør det heller ikke vondt.
Folk som er dyktige nok til å havne på jobbintervju her, må ikke bli forbauset om de får spørsmål om de driver med håndarbeid.

– De som kommer hit må ha gylne hender, sier May-Britt Moser.

Håndarbeid eller andre hobbyer som krever presisjon er en fordel. Det gir deg trening før du skal koble elektroder til nervene. For du skal ikke gjøre feil.
Du må levere førsteklasses. På engelsk kaller May-Britt Moser det «excellence», det kravet som blir stilt til dem som skal jobbe her.
«Fortreffelighet» er kanskje en brukbar oversettelse. Du kan ikke levere noe annet enn på beste nivå.

May-Britt og Edvard Moser ser ut til å utfylle hverandres roller. Hun leder Senter for nevrale nettverk ved Det medisinske fakultetet ved NTNU. Han er direktør ved Kavliinstituttet.

Navigering

John O’Keefe ved University College London oppdaget at en type nerveceller i en del av hjernen kalt hippocampus alltid var aktive når en rotte befant seg et bestemt sted i rommet. Mens andre nerveceller ble aktivert når rotten befant seg på et annet sted. O’Keefe konkluderte med at disse «stedcellene» formet et indre kart over rommet.

Moser-forskerne gikk i lære hos O’Keefe i 1995 for å lære hvordan de kunne ta opp stedcellenes oppførsel i hippocampus. Året etter kom de til Trondheim.

De oppdaget «gittercellene» i 2005, som sammen med stedcellene hjelper oss til å vite hvor vi er, hvor vi skal og hvordan vi kan bevege oss rundt. De daværende studentene Torkel Hafting, Marianne Fyhn og Sturla Molden var med på oppdagelsen.

Gittercellene finnes i den delen av hjernen som kalles tinninglappen, eller entorhinalkorteks.

Sjokoladefrokostblanding

Rotta Fred er på jobb. Ledningene som er koblet til ham beveger seg over ham mens han løper rundt i den firkantede, åpne boksen med svarte vegger.
Instrumentene lager skrapelyder mens Fred beveger seg rundt og sanker biter av sjokoladefrokostblanding som doktorgradsstipendiat Tanja Wernle kaster inn til ham.

Sprakelydene kommer fra maskinene som måler hjerneaktiviteten til Fred. Hver lyd er et signal fra hjernen. Monitorene viser registreringen.

Ekteparet understreker at de driver med grunnforskning. At denne forskningen i neste omgang kan gi viktige bidrag til å kurere ulike lidelser som rammer tinninglappen, er ikke noe de selv snakker mye om. Det gjelder i så fall i første rekke Alzheimers.

Takk til Jesse Owens

Jesse er ei lita mus. Han er oppkalt etter den fire ganger olympiske mesteren Jesse Owens. Også denne Jesse liker å løpe rundt. Jesse får smuler fra vaniljekjeks kastet inn i sin svarte boks, og er travel med å sanke dem inn. Også her høres sprakingen fra hjerneaktiviteten. Jesse er koblet på via ørsmå ledninger.

– Han har gylne hender, sier May-Britt Moser og holder tak i hendene til David Rowland fra Chicago, som er her som en del av et postdoktorprosjekt.

Til gjengjeld for kravet om å alltid levere på toppnivå er Moser og Moser rause med å dele på hederen som følger med.

Folk som jobber her kan regne med å få all æren for sitt eget arbeid, i tillegg til den respekten som følger med det å ha utført arbeidet på et sted som bare aksepterer fortreffelighet.
May-Britt Moser skryter igjen. Ikke spesielt av et menneske denne gangen, men av musa Jesse, som leverer så gode resultater.

Det er jo dyrene de kan takke for nobelprisen.