Drikkehorn fra middelalder, med messingbeslag rundt åpningen og innskrift i minuskler: ihecus. iacpar. melchior. baltazar. Hornet har et beslag i enden som en gjennombrudt, hul kjegle. Foto: Åge Hojem, NTNU Vitenskapsmuseet

7000 år med øltradisjoner

Øl var trolig den første alkoholholdige drikken menneskene laget, og bidro til at våre forfedre ga opp nomadelivet.

Forskere antar at ulike øl-lignende drikker ble oppfunnet uavhengig hos flere, ulike kulturer i verden. Øl var trolig den første alkoholholdige drikken menneskene laget, og behovet for å dyrke ingrediensene bidro til å forandre vår felles forhistorie.

Som en følge av menneskehetens svakhet for øl – og også andre drikker som gav en ruseffekt – gikk utviklingen fra en nomadisk livstil med jakt og fangst til et samfunn der folk begynte å dyrke jorden. Det innebar at de måtte slå seg ned på et fast sted og passe på avlingen sin.

Drikkehorn av okse fra middelalder. Et stykke av munningspartiet mangler. Selve munningsranden er bølgeformet tilskåret. Foto: Åge Hojem, NTNU Vitenskapsmuseet

Drikkehorn av okse fra middelalder. Et stykke av munningspartiet mangler. Selve munningsranden er bølgeformet tilskåret. Foto: Åge Hojem, NTNU Vitenskapsmuseet

Øl var det første produktet mennesket laget av korn og vann. Det skjedde allerede før de lærte seg å lage brød. Vi har faktisk 4000 år gamle skriftlige kilder som forteller om hvilken rolle øldrikking hadde i et samfunn.

Kileskrifter fra det gamle Babylon i Mesopotamia forteller blant annet om en vanlig praksis ved bryllup: I en hel måned etter giftemålet skulle brudens far forsyne sin nye svigersønn med all den mjød eller øl han kunne drikke. Arkeologiske funn tyder imidlertid på at det har vært i bruk allerede for 7000 år siden.

Fra barnsøl til gravøl

Det eldste engelske ordet for øl er ale. Det minner et ord vi tidvis ser i nordiske runeinnskrifter: «alu».  Dette ordet er risset inn på en runestein som ble funnet i en grav på gården Elgesem, Sandar i Vestfold. Den er datert til tidsrommet 160–560 e.Kr. «Alu» er også ofte brukt på såkalte brakteater, en liten, tynn metallplate med pregning på den ene siden.

Forskerne er ikke helt enige om hva alu betyr. Noen mener at alu er et trylleord som skal holde borte onde makter, mens andre heller til at alu betyr øl. Det hevdes også at ordet er direkte «nedarvet» fra en proto-indoeuropeisk rot *alu-, gjennom det germanske ordet *aluth-, og i finsk olut, i estisk õlu, i dansk og norsk øl.

Mange er fortrolige med ølets bruk i rituelle handlinger og fester, som barnsøl, gravøl, bryllup og offerfester. Ølet har uten tvil spilt en viktig rolle i våre forfedres liv og levnet, det kan vi tyde ut fra både skriftlige og arkeologiske kilder.

Fra Østen spredte kunnskapen om å lage øl seg til grekere, som igjen overførte den til romerne. Øl ble en viktig drikk for gamle romere, men fra omkring Kristi fødsel begynte de å foretrekke vin fremfor øl.

Ølet var dessuten en drikk som romerne heller syntes å passe for barbarer, og den romerske historieskriveren Tacitus (ca. 56–117 e.Kr.) omtalte det ølet som ble brygget av germanerne i nedsettende ordelag.

Ingredienser

Hver gård hadde antagelig et fast sted der ølbryggingen foregikk. De laget øl av malt som er korn (helst bygg) som lå i vann til kimen bare så vidt begynte å spire.

I den spisse enden er hornet splittet opp i fire utbøyde bein som minner om en klo. Muligens tilhører det en gruppe horn som kaltes klo (lat. ungula). Foto: Åge Hojem, NTNU Vitenskapsmuseet

I den spisse enden er hornet splittet opp i fire utbøyde bein som minner om en klo. Muligens tilhører det en gruppe horn som kaltes klo (lat. ungula). Foto: Åge Hojem, NTNU Vitenskapsmuseet

Malten ble så tørket og blandet med varmt vann for å trekke ut sukkerstoffet. Den flytende væsken som er resultatet av denne prosessen kalles mesk. Den ble varmet opp i en kjele av metall.

Vørter er et uttrekk som oppnås ved utluting av malt, det vil si en søt «suppe» som er resultatet av kokt vann og maltekstrakt. Vørteret ble gjæret til øl, konservert og tilsatt kvann, mjødurt, lyng eller pors.

Humle ble ikke brukt i ølbrygging i Europa før på slutten av tusentallet etter Kristi fødsel. Riktignok har man funnet bevis for at man i Frankrike kultiverte humle allerede på 800-tallet, men skriftlige kilder omtaler det ikke som brukt i ølbrygging før på 1000-tallet. Humle gir ølet en litt bitter smak, og stoffer i den kan gjøre ølet mer holdbart.

Store ølkar

Ølet ble lagret i store kar. Snorre Sturlason forteller i Ynglinge-sagaen at de var så store at en mann kunne drukne i et ølkar. Det hendte med Fjolne, sønn av selve Yngvefrøy, gudekongen som bygde det store blothovet i Uppsala.

Da faren døde tok Fjolne over som konge. Han var både mektig og fredsæl, som sin far. Fjolne var venn med Frode i Leire på Sjælland. Frode hadde bygd et stort hus. I dette huset stod det også et ovdigert ølkar, som var mange alen høyt. Karet var så høyt at man måtte lage et hull i loftegulvet for å komme til.

En gang Fjolne var i et gjestebud der måtte han i løpet av natten på et visst sted. Det var da den søvndrukne Fjolne datt oppi ølkaret og druknet.

Selv om ikke alle vikingtidens ølkar var så store som den til Frode, var de antagelig så pass store at de må ha stått på et fast sted, nær huset, eller som hos Frode, inne i huset.

Under munningsranden er det risset inn to krigerfigurer med spisse hjelmer. Foto: Åge Hojem, NTNU Vitenskapsmuseet

Under munningsranden er det risset inn krigerfigurer med spisse hjelmer. Foto: Åge Hojem, NTNU Vitenskapsmuseet

Store ølkar er vanskelige å flytte, så ble trolig ølet mesket og gjæret der det ble lagret. I Frostatingsloven står det «… at om en mann blir drept i drikkestua, da skal de som sitter nærmest være vitne …».

Dette kan tyde på at noen gårder hadde et eget hus der drikke ble inntatt, eller det kan ha vært en gildehall.

Øldrikkelag var påbudt

Under kong Håkon den godes (920–960) kristningsforsøk Norge på 900-tallet bestemte han at jul (gammelnorsk jól) skulle begynne på samme tid som hos kristne folk, og at hver mann skulle holde øl av ett mål malt, hvis ikke fikk de bøter.

Håkon, som var en klok mann, tok seg mye av lovgivningen. Han satte Gulatingsloven sammen med Torleiv Spake og Frostatingsloven sammen med sin gode venn, Sigurd jarl fra Lade.

I Frostatingsloven står det at «… så er sagt at hver bonde skal holde et to mæle (rommål) øldrikkelag ved jonsvaken […]. Alle skal holde det, ellers skal det bøtes tre ører til biskopen om det ikke er gjort før jul».

Spøk og latter

Dette viser at i det gamle nordiske samfunnet var øl den viktigste drikken og øldrikking var en integrert del i alle sosiale sammenkomster, ikke bare til julehøytiden.

Men arkeologiske funn av store hauger med bryggestein – brukt til oppvarming – tyder på at dette er en tradisjon som strekker seg mer enn 1500 år tilbake i tid.

Jul – eller juleblot – var opprinnelig en hedensk feiring av midtvinterdagen i Norden. Den startet 12. januar. Men Håkon den gode bestemte at den hedenske offerfeiringen skulle legges til samme tid som den kristne høytiden, 25. desember. På den måten håpet han å kunne stoppe den hedenske rammen rundt høytiden.

Det er også grunnen til at det hedenske ordet «jul» fortsatt ble brukt. Ordet jul kommer av det fra norrøne jól, som trolig er beslektet med en germansk grunnform *je(g)wla, som igjen kan knyttes til det latinske ordet jocus som betyr «spøk, latter».

I så fall kan ordet ha betegnet festen som en slags saturnalier – en romersk fest for Saturn, som ble feiret 17. desember.

Ølet har altså en lang og sammenvevd tradisjon med både jul og andre feiringer.

 

Forfatteren Aud Beverfjord er redaktør i SPOR, tidsskriftet for arkeologi og kulturhistorie. Gjengitt med tillatelse.