De flyttet Nidarosdomen til New York
Akustikere gjenskapte lyden av Nidarosdomen i et studio på Manhattan.
Ikke all forskning handler om reagensrør og petriskåler. Ikke all forskning handler om det målbare og håndfaste heller.
Musikeren Michael Francis Duch har de siste årene arbeidet med å utforske lyden i rom. Hvordan oppfører lyd seg, isolert sett og på et bestemt sted?
– Folk flest har kanskje merket det når de synger i dusjen. Noen toner kan høres sterkere enn andre, sier Duch.
Hvilken eller hvilke toner varierer fra sted til sted. Alle som har vært på noen konserter vet dette. Noen typer musikk passer bedre til et lokale enn andre gjør. Å kjenne lyden i et rom er viktig for å få en maksimal opplevelse ut av det. Det er blant annet her Duch og hans kompanjonger har gått i dybden.
Lemur er en kvartett som Duch tok initiativet til i 2006. Selv spiller han kontrabass. Ellers er fløytisten Bjørnar Habbestad, hornisten Hild Sofie Tafjord og cellisten Lene Grenager med.
Dette er ikke akkurat tilfeldig sammenraskede folk. De har merittlister som rekker fra tak til gulv om du printer dem ut, med liten skrift.
Ellers har han de siste årene arbeidet sammen med folkene i Arup i New York, som er noen av de dyktigste lydfolkene du finner. Det er her vi nærmer oss hvordan de flyttet Nidarosdomen til New York. Men vent litt.
Forberedelse gir frihet
I Lemur spiller de friimprovisert musikk. Her er ingenting avtalt på forhånd. Poenget er at det skal skje noe nytt hver gang, der og da. Dette er ikke for de late.
– Du må forberede deg ganske mye for å være uforberedt, flirer Duch.
Du må ha dyktige folk også. Sånne som ikke lar seg stanse av tekniske begrensninger.
Det var under en konsert i Sjøbygda Kunstnarhus i Selbu i 2010 at folkene i Lemur ble oppmerksomme på hvordan egenfrekvensen i rommet de øvde i hadde en innvirkning på lydbildet.
Det var som om rommet selv sang med når de spilte.
Å kjenne lyden fysisk
Dette måtte de så klart undersøke videre. Hva skjer når du bruker de spesielle lydegenskapene ved et rom? Hvordan kan du bruke instrumentet ditt til å manipulere lyden i et rom uten å bruke elektroniske hjelpemidler?
Det er spesielt to interessante områder å utforske, mener han.
– Om du spiller 2 toner som ligger så nær hverandre at de ligger mellom tangentene på et piano, oppstår en slags puls. Du spiller ikke denne pulsen. Det er frekvensene som krangler med hverandre, og som skaper pulsen. Du kan kjenne denne pulsen, helt fysisk.
Det andre området er kombinasjonstoner, som også kalles differenstoner eller Tartini-toner etter komponisten og fiolinisten.
– De oppstår når to toner som spilles sammen klarer å produsere en tredje tone.
Sånn gjør du
Så hvordan går du frem for å undersøke lyden i et rom?
Plukk ut et sted. Det kan være en kirke, en konsertsal, hva som helst. Finn ut hvordan musikerne skal plassere seg på dette stedet. Finn ut hvilken del av lydbildet du vil utforske. Finn de spesielle lydsidene ved rommet, hva slags lydbiter du skal ha med og i hvilken rekkefølge.
Det høres jo enkelt ut. Eller?
– På papiret så det greit ut. Men nesten ingenting er så komplisert som akustikk, sier Duch.
For her er det mange hensyn å ta: Når du skal designe et rom det skal holdes konserter i, er det mye eksperimentering med materialer og takhøyde og plassering av musikere og vegger og dører og alt slags.
Når du har et rom du ikke kan endre, som for eksempel Nidarosdomen, går du litt i motsatt retning. Da prøver du å finne den lyden som preger akkurat det rommet. Alle rom har sin egen lyd, preget av omgivelsene.
Belønningen? At straks du har funnet lyden i et rom, kan du begynne å lage musikk som er spesialtilpasset akkurat dette rommet. Det kan være improvisert musikk, eller en bestemt komposisjon. Mulighetene er da nær uendelige.
Flyttingen av Domen
Frikirken i Bergen og Nidarosdomen ble naturlige rom å utforske. Det er her studioet Arup kommer inn. Han lovpriser Arup for å ha gitt tilgang på teknologi og annen ekspertise som trengs for å måle lyden i et rom.
Firmaet hadde ansvaret for akustikken i Oslo operahus, i Sydney Opera House og i «Harpa», Reykjaviks nye konserthus. Lemur undersøkte Nidarosdomen fra alle mulige vinkler, og fikk med seg Arup-folkene på laget.
Nidarosdomen har sin klang, sin lyd, sin egenfrekvens, sine forstyrrelser, sine omgivelser. Å flytte denne lyden fra Trondheim til New York er nesten som magi, om magi var fullt av matematiske formler.
Likevel greide de det.
– Det er ganske spesielt å sitte i New York og spille i Nidarosdomen, sier Duch.
I studioet i USA kunne du spille, og lyden oppførte seg som om du satt i steinkatedralen nede ved Nidelva.
Stykket «Critical Band» ble urfremført under Trondheim Kammermusikkfestival i 2012. Da i den ekte Nidarosdomen.
Praktisk bruk
Opprinnelig var arbeidet med Lemur del av et stipendiatprosjekt. Det ledet frem til doktorgraden hans i 2010, men Duch har fortsatt arbeidet i årene etterpå. Nå underviser han i kontrabass ved jazzlinja ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) der han er førsteamanuensis.
Erfaringene fra Lemur og lydstudiene tar han med seg i undervisningen.
Island
Siden arbeidet med Nidarosdomen har de fortsatt samarbeidet med Arup. I april i år fremførte Lemur og Island symfoniorkester et spesialskrevet stykke for konserthuset Harpa i Reykjavik, som altså er designet av Arup, i nært samarbeid med den entusiastiske dirigenten Ivan Volkov.
Der fikk de virkelig optimale forhold å jobbe med. Underveis i stykket forandret de til og med akustikken i rommet ved hjelp av tepper og takhøyde og lukkede og åpne dører og den slags.
Det var i det hele tatt perfekte forhold for dette stykket. Og kanskje noe som ikke kan gjentas noe annet sted.
Det er litt som med de improviserte konsertene. Du kan forsøke å ta opp lyden, du kan forsøke å ta opp stemningen, men selv med dagens utstyr og muligheter, blir det egentlig aldri helt det samme.
Men 1. august har du i hvert fall sjansen til å høre Michael Duch live. Da spiller han sammen med Andreas Elvenes på Dokkhuset under Olavsfestdagene i Trondheim. 13. august er det konsert med Lemur på Mir i Oslo. 20. august med Ilan Volkov’s Summer Strings på Cafe Oto i London.