Satelittantenne
Da musikkprofessor Øyvind Brandtsegg skulle lage kunst for Kartverket dro han til Svalbard for å se på antennen Kartverket har der. Det ble starten på en reise til de kraftigste stjernene i verdensrommet: kvasarene. Foto: Bjørn-Owe Holmberg/Kartverkets geodetiske jordobservatorium i Ny-Ålesund.

Stjerneskinnssonaten

Han har laget et musikkverk som spilles i syv sammenhengende år. Tonene skapes av antenner som stadig søker etter stjernene.

Musikken er så online at hvis det er nordlys, så høres det akkurat idet nordlyset gjør sin virveldans over himmelen.

Da musikkprofessor Øyvind Brandtsegg skulle lage kunst for Kartverket dro han til Svalbard for å se på antennen Kartverket har der. Det ble starten på en reise til de kraftigste stjernene i verdensrommet: kvasarene.

Musikkprofessor Øyvind Brandtsegg ved NTNU.

– Mennesket har til alle tider brukt stjernene for å navigere etter, sier Øyvind Brandtsegg og ønsker velkommen inn på sitt kontor. Du skulle tro at en mann som er professor hos Institutt for musikk ved NTNU har kontoret fullt av instrumenter. Men nei da. I hula til Brandtsegg er det fullt av stjerneklang, lydkabler og bok etter bok om fysikk, relativitetsteorien, matematikk og samtidskomposisjon.

Hør lyden av kvasarstjernenes bevegelser!

De kraftigste stjernene i verdensrommet

For i tillegg til å være professor i musikkteknologi, er Brandtsegg lydkunster. Sist sett i blå kjeledress og slagstøvler under Blomsterbrua i Trondheim. Der fikk han to fjellklatrere til å montere høyttalere og mikrofoner slik at brua kunne snakke med dem som gikk over. Dette gjorde han gjennom at lyden av fotgjengernes fottrinn utløste opptak fra noen andre som hadde gått der. Blomsterbrua ble dermed forvandlet til en lydbru. Denne gangen har Brandtsegg vært lengre enn nærmeste bru. Veldig mye lengre, faktisk. Han har vært helt ut i det ytre rom. Han har nemlig laget musikk av hvordan digre antenner på jordkloden roterer for å finne de kraftigste stjernene i verdensrommet. De stjernene som heter kvasarer.

For å finne jordklodens posisjon

– Kvasarene er de kraftigste stjernene i verdensrommet, sier Brandtsegg.

– Eh, vent litt. Hva sa du der? Kvasarer? Roterende antenner?

– Ja, det er helt nettverk av antenner på jordkloden som konstant sikter opp mot kvasarstjernene. Dette gjøres for at astronomene hver dag kan regne ut hvor jordkloden er i verdensrommet, fortsetter Brandtsegg. For det viser seg at nede i Bonn i Tyskland, der jobber en gjeng med astronomer med å finne jordklodens eksakte posisjon i verdensrommet. Og det er ingen lett oppgave. For jordkloden den både snurrer og vipper, og hvordan skal man kunne måle hvordan jordkloden har beveget seg fra den ene dagen til den andre?

Et globalt nettverk av antenner sikter fanger opp signaler fra stjerner fra den fjerne fortid. Disse signalene brukes til å regne ut hvor jordkloden er i verdensrommet.

Et globalt nettverk av antenner fanger opp signaler fra stjerner fra den fjerne fortid. Disse signalene brukes til å regne ut hvor jordkloden er i verdensrommet.

Slik det så ut i den fjerne fortid

Svaret er å se på stjerner som ligger flere milliarder lysår unna.

– Stjernene som ligger så langt unna jordkloden, ser ut som om de står stille, og kan dermed brukes som faste holdepunkter, forklarer Brandtsegg.

– Men hvor er det musikken kommer inn i alt dette?

– Vi kommer snart dit, sier Brandtsegg og fortsetter.

En kvasar kan nemlig sende ut like mye energi i form av stråling som flere gjennomsnittlige galakser sammenlagt.

Astronomene kjenner i dag til mer enn 60 000 kvasarer. Den nærmeste ligger 780 millioner lysår unna, og den fjerneste 13 milliarder lysår unna. Siden lys bruker så lang tid på å reise så store avstander, betyr dette at vi ser kvasarer slik de eksisterte for lenge siden – universet slik det så ut i den fjerne fortid.

Stjernelyset fanges opp av antenner

For å finne ut hvor jordkloden er i verdensrommet er det altså stjernelys fra den fjerne fortid som er målepunktene. Det er dette stjernelyset som fanges opp av antennene. Signalet fra stjernene er imidlertid fullt av støy og forstyrrelser.

– En av de fine tingene jeg lærte er at ingen antenner i seg selv kan skape mening. Signalet fra en stjerne er begravd av støy, og gir ingen mening i seg selv. Det er først når to antenner ser mot den samme stjernen, at signalene gir mening. Jeg synes det er noe poetisk ved at vi mennesker har teknikker til å finne ut av hvordan vi skal vi skal skape mening i et slikt kaos. Det er i denne prosessen med å skape mening at jeg fant ideen til musikkinstallasjonen, sier Brandtsegg og klikker seg inn på en nettside hvor musikken kan høres. Den kan også lastes ned som en app, eller podcast.

Strekene er signalene fra stjernene. Strekene i midten er fra antenner Europa, mens de svingende strekene er fra antenner i USA. - Disse strekene viser også skjevfordelingen i verden, sett fra flere millioner lysårs avstand. De tomme feltene er fattige land. Der er det ingen antenner, sier Brandtsegg.

Strekene er signalene fra stjernene. Strekene i midten er fra antenner Europa, mens de svingende strekene er fra antenner i USA. – Disse strekene viser også skjevfordelingen i verden, sett fra flere millioner lysårs avstand. De tomme feltene er fattige land. Der er det ingen antenner, sier Brandtsegg.

Musikken er lyden av matematikk

Noe av musikken er den ufiltrerte hvite støyen fra en antenne. Andre deler av komposisjonen er basert på at to antenner i sin rotering prøver å bli enige om hvor en stjerne er.

–  Jeg har prøvd å gjøre oversettelsen fra antennenes rotering til musikk så enkel som mulig. For hver stjerne har jeg en lengdegrad og en breddegrad på jordas overflate. Alle stjernene har igjen fått sin klang og tonehøyde. De lyse klangene på Nordpolen, og de mørke klangene på sydpolen. Koreografien til de ulike klangene er astronomenes kjøreplan for antennene. Så har jeg programmert inn alt dette i et lydprogram.Musikken er altså lyden av astronomenes matematikk for hvor jordkloden er i verdensrommet, sier Brandtsegg.

Jakten på den gode idé

– Og hvordan i alle dager kommer du på dette?

– Jeg fikk en telefon fra Kunst i Offentlige Rom. De spurte om jeg ville lage en installasjon for Kartverket, sier Brandtsegg.

– Åh?

I en glassgang i Kartverket sine lokaler på Hønefoss er det montert tolv slike høyttalere. Her høres musikken kontinuerlig.

I en glassgang i Kartverket sine lokaler på Hønefoss er det montert tolv slike høyttalere. Her høres musikken kontinuerlig.

– Kartverket har en fin samling kunst fra før, men mest bilder. De lurte om jeg kunne lage et kunstverk som var litt high-tech, og som forholder seg til hva Kartverket er. Jeg svarte ja.

I jakten på den gode ideen dro han blant annet til Svalbard. Der har Kartverket sin stjerneantenne. Deretter dro han til astronomene ved Max Planck Institute i Bonn. Og så dro han hjem, og tenkte. Nå kan alle ansatte på hovedkontoret til Kartverket på Hønefoss høre lyden av antennenes rotasjon i en glassgang mellom to av byggene. Der har nemlig Brandtsegg plassert 12 høyttalere i glass. Musikken følger roteringen online, og når det er nordlys så kan det høres tydelig.

Mer uryddig når det er nordlys

– Nordlys er solstorm, og den elektromagnetiske strålingen får signalene fra stjernene til å bøye mer av i sitt møte med antennene. Dette får astronomenes regneprogram til å oppføre seg annerledes. Ettersom musikken er basert på dette regneprogrammet, blir musikken også mer uryddig, sier Brandtsegg. En dag han klikket seg inn på nettsiden til installasjonen, hørte han det tydelig.

– Da visste jeg at det var nordlys på Svalbard, sier Brandtsegg.

Saken ble første gang publisert i Gemini i 2013, og er republisert i anledning Starmusfestivalen 2017.