Hvilke ord og begreper jazzmusikerne og jazzkritikerne bruker til å beskrive jazzen, maner fram myter om menn – og maskulinitet. Illustrasjon: Elin Horn

Mannlige jazzmusikere rir alene

Nevn tre store, kvinnelige jazzmusikere gjennom tidene. Kommer du ikke på noen, sier du?

Både jazz og klassisk musikk har tradisjon for å være mannsbastioner, men i den klassiske sjanger har det skjedd en del i likestillingens tidsalder. Jazzen har så langt ikke tatt opp i seg kvinnelige musikere. Hvorfor ikke?

– En vanlig forklaring er å si at vi har å gjøre med et historisk etterslep, sier førsteamanuensis Trine Annfelt ved NTNU. – Men hvorfor har den klassiske musikken for lengst fått mange dyktige kvinnelige musikere – og ikke jazzen, spør hun. – En skulle tro at det er den klassiske sjangeren og ikke jazzen som skulle framstå som stivnet. Jazzen forbinder vi med forandring og med demokratiske og progressive holdninger som nettopp skulle kunne åpne rom for kvinner

Andre forklaringer fokuserer på forskjeller mellom kjønnene, for eksempel at menn lettere enn kvinner blir store musikere fordi de har egenskaper som gjør det lettere å oppnå suksess. Menn blir forstått som mer risikovillige og med mer selvtillit. Dette er nyttige egenskaper for kunstnere som skal prestere noe offentlig. Slike egenskaper oppfattes også ofte som naturlig knyttet til kjønn, og på den måten blir de forsterket av kulturen.

Annfelt mener dette ikke er nok for å forklare den gammeldagse kjønnsfordelingen på musikkområdet. Hun har dykket lenger ned i materien og sett på hvilke ord og begreper som brukes til å beskrive jazz og jazzmusikere, og dermed hvilke virkelighetsforståelser om jazz som vedlikeholdes eller endres i jazzmiljøet. Blant annet har hun studert tekstene til den kjente amerikanske jazzkritikeren Gary Giddins.

Rir alene

– Giddins beskriver jazzen som opportunistisk og frihetselskende. Den kjennetegnes av vitalitet, forandring og aversjon mot faste grenser og forutsigbarhet. Jazzen kan la seg inspirere av og låne fra annen musikk, men til slutt kaster den alltid loss og rir alene, sier Annfelt og siterer Giddins.

Flere av hennes informanter uttrykker seg på liknende måter. En av dem gjorde det klart for Annfelt at han ikke vil settes i bås. Ingen skal kunne si at han tilhører den eller den stilen. I det han gjør, skal alt være mulig, og det skal være veldig improvisert. Altså frihet – kreativitet.

Andre informanter fortalte henne at det å «ta ordet» musikalsk, kan kreve gode nerver. En annen beskriver jazz som «en veldig prestasjonsfokusert type musikk».

Jazz dreier seg noen ganger om å støte seg fram, være den sterke som driver igjennom, sa en tredje informant. Det fokuseres på konkurranseaspektene, og det brukes kampmetaforer.

Annfelts mener at ordvalget, begrepene – eller diskursen, som forskeren selv sier – maner fram mytene om menn, om maskulinitet.

– Jazz «fortelles fram» som en sjanger der det dreier seg om å ta sjanser, mestre utfordringer og risikobetonte oppgaver, om å våge, kjempe og vinne. Giddins trekker også på de mytiske framstillingene om menn når han assosierer jazz med det utemmede og grensesprengende, med det som nekter å ofre friheten uansett hva det koster.

Homososialitet

Gjennom intervjuene Annfelt gjorde med musikere i Skandinavia fikk hun øye på et fenomen som finnes på mange arenaer; homososialitet – at et kjønn har en tendens til å prioritere representanter for eget kjønn. For kvinnelige musikere kan homososialitet (mellom menn) oppleves som utestenging og usynliggjøring. For kvinnene kan det se ut som om mannlige musikere lett skifter og danner nye grupper for øving og spilling. Kvinnene opplever at de selv må spørre om å få være med. Da er det som om det uhøytidelige og uformelle fordamper, sa en informant til forskeren. Plutselig stilles det forventninger som gjøre det umulig å spille bare for moro skyld.

– Homososialitet er en av de usynlige, kulturbetingede barrierene mange kvinner støter mot i yrkeslivet, og som bidrar til å opprettholde ulike former for kjønnsarbeidsdeling, sier Annfelt.

– Dette peker på at det ikke bare er talentet som teller, men også mulighetene for å bruke det.

Forskeren understreker at jazzmusikerne selvfølgelig ikke er seg bevisst at de er med på å vedlikeholde mannskulturen i jazzen, at de produserer den virkeligheten jazzen skal forstås i, og dermed de usynlige barrierene som gjør at kvinner har så vanskelig for å entre kulturen.

– I jazzen finnes vel også trekk som man forbinder med det feminine? Samspillet, det å vise hensyn til hverandre, tryggheten?

– Ja, jazzmusikerkulturen inneholder også empati og trygghet. Og innlevelse og følsomhet forstås som sentralt for å skape stor musikk. Musikere kan framheve solidariteten og de følelsesmessige båndene de har til hverandre. I en analyse av Miles Davis’ Kind of Blue kan vi lese om det tette forholdet Davis, Johnny Coltrane og Bill Evans hadde, og den ekstraordinære empatien og tilliten i måten de utfylte hverandres soloer på, sier Annfelt.

– Andre forteller om å bli tatt med av etablerte musikere og få utvikle sitt talent sammen med en gruppe som anerkjenner deg. Hva som er viktig og mindre viktig i jazz kan med andre ord fortelles fram på mange måter.

Annfelt forklarer at de ulike virkelighetsforståelsene i og om jazz er med på å bestemme hva som kreves for å bli en god musiker.

– Det er enighet om at både det utemmede og det følsomme hører hjemme i jazzen. Det er også utstrakt enighet om at det utemmede er mest typisk for menn, mens begge kjønn kan vokse seg inn i følsomhet. Ved å gjøre det risikovillige, det utemmede osv til så å si naturgitt og kjønnsbetinget, blir det rimelig og nærmest uunngåelig at flest menn når langt innen jazzen.

Når er det kvinnenes tur til å ri alene?

– Koblingen til maskulinitet gjør at jazzmusikere og samfunnet lettere tolker for eksempel risikovilje og anlegg for improvisasjon som egenskaper ved menn. Men også kvinner har teoretisk sett mulighet til å mobilisere risikovilje. Samtidig vet alle at kvinner kulturelt sett belønnes for å vente, mens menn belønnes for å ri. Og så lenge innholdet i begrepene «jazz» og «jazzmusiker» skapes innenfor de vante rammene, er kulturen vanskelig å endre. Dermed vil avstanden mellom begrepsinnholdet i «kvinne» og «jazzmusiker» fortsatt være stor, sier Annfelt.

– Hva kan gjøres for å få kvinnene opp på jazzpodiet?

– Det er viktig at foreldre og etablerte musikere gir kvinnelige jazztalenter støtte og anerkjennelse. Får vi først én eller to anerkjente kvinnelige jazzmusikere, vil antagelig ballen begynne å rulle. Rollemodeller er enormt viktig. Videre håper jeg at en bevisstgjøring av de mekanismer som virker ekskluderende på kvinnelige jazztalenter, kan bidra i riktig retning.

Hvor lang tid det vil gå før vi får oppleve den første kvinnelige jazzmusiker ri alene inn i solnedgangen, tør ikke forskeren spå.