Telemark bataljons siste en øvelse før de sendes til Kosovo. Fra Hjerkinn i 1999. Foto: Tomas Moss, Forsvarets mediesenter

– EØS binder Norge mer enn Nato

Hvorfor ble motstanden mot militær inngripen svekket da SV havnet i regjering? Hvorfor binder EØS norsk handlingsfrihet mer enn Nato?

EØS: Slike spørsmål utforskes i boka «Utenrikspolitikk og norsk krisehåndtering» som er redigert av stats­viter Gunnar Fermann ved NTNU.

I case-studiene og gjennomgangen av norsk utenriks- og sikkerhetspolitiske historie, er norsk utenrikspolitisk handlingsrom et gjennomgående tema. Det handler om innenrikspolitiske hensyn, men også hvordan Nato-medlemskapet og EØS-avtalen påvirker norsk selvråderett.

–  Mens NATO-medlemskapet er et suverent norsk valg av hva Norge skal bruke den utenrikspolitiske handlefriheten til, innebærer EØS-tilpasningen av norsk lovverk at også den utenrikspolitiske uavhengigheten undergraves over tid, spissformulerer Fermann – og fortsetter.

Det offentlige og faglige ordskiftet om norsk utenriks- og sikkerhets­politikk har vært dominert av regjerings- og stortingsmiljøet, og enkelte tankesmier og akademiske institusjoner.

Norges tilknytning til EU gjennom EØS-avtalen har ikke blitt bredt debattert på flere år. Dette skyldes ikke minst at den rødgrønne regjeringen bestod av både EØS-vennlige og EØS-kritiske partier.

SV fanget av makten

– Likeledes bidro SVs deltakelse i en rødgrønne regjeringen til å svekke den sikkerhets­politiske opposisjonen mot norsk deltakelse i militære utenlandsoperasjoner, mener Fermann.

Dette var særlig tydelig under den hektiske opptakten til den vestlige militærintervensjonen i Libya i 2011, sier han.

Et sikkerhetslag passer på et fly i Afghanistan. Foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvarets mediesenter

Et sikkerhetslag passer på et fly i Afghanistan. Foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvarets mediesenter

– Her ble SV satt sikkerhetspolitisk sjakk matt fordi Kristin Halvorsen prioriterte regjeringsdeltakelse høyere enn å være et korrektiv til intervensjonslinjen, sier Fermann.

En tilsvarende kamel måtte det tidligere regjerings­partiet SV svelge i 2005 da den rødgrønne regjeringen besluttet å sende norske kampfly til Afghanistan.

– For et parti som oppstod på opposisjon mot norsk NATO-medlemsskap har disse utenlandsengasjementene skapt spenninger innad. Det har også bidratt til at den sikkerhets­politiske opposisjonen på Stortinget  forstummet under de rødgrønne, fordi SV har vært det eneste partiet på Stortinget som har stilt kritiske spørsmål ved norske militære utenlandsbidrag. Det er vanskelig å være i opposisjon og posisjon på samme tid når man sitter i regjering og tunge allianseforpliktelser legges på dørstokken, konstaterer Fermann.

Norsk helgardering

–  Når Norge deltar i krigsoperasjoner i utlandet bruker myndighetene flere typer argumenter for å rettferdiggjøre engasjementene, sier Fermann.

Norske myndigheter  helgarderer seg. Det dreier seg om henvisninger til allianseforpliktelser, norsk innflytelse i utlandet og norske verdier.

I tillegg kommer formelle og operasjonelle argumenter, som  kan handle om hvorvidt militæroperasjonen har støtte i FNs sikkerhetsråd, og om sikkerheten til norske avdelinger og sivile i konfliktområdet er godt nok ivaretatt.

Ett sentralt funn i boken er at norske myndigheter brukte samtlige argumentasjonstyper for å legitimere norsk deltakelse i militæroperasjoner i såvel Bosnia og Kosovo som Afghanistan. Andre funn er at tyngdepunktet i denne helgarderingsstrategien varierer med konfliktområde, med hvilke myndighetspersoner som uttaler seg, og hvilke målgrupper disse henvender seg til.

Vekslende tyngdepunkt

I Bosnia fra 1995 til 1999 understreket myndighetene at deltakelse var viktig av hensyn til norsk innflytelse i arbeidet for å stabilisere Europa, og for å støtte opp om et Nato som søkte etter en ny rolle etter Den kalde krigen.

Utenrikspolitikk og norsk krisehåndtering

Gunnar Fermann er førsteamanuensis ved ISS, NTNU. Bokens 12 kapitler er skrevet av forskere ved ISS, Luftkrigsskolen, Institutt for forsvarsstudier og Forsvarets stabsskole.

Prosjektet er økonomisk støttet av Forsvars­departe­ment­et, Fulbright Foundation og Faglitterær forfatterforening.

I Kosovo i 1999 var tyngdepunktet i argumentasjonen annerledes. Serbia (rest-Jugoslavia) fikk skylden for betydelige overgrep mot den albanske befolkningen i Kosovo, men en vestlig intervensjon måtte skje uten en bekreftende FN-resolusjon og ble kritisert som en inngripen i Serbia sine indre forhold. Derfor var det viktig å vektlegge at den vestlige luftoperasjonen mot Serbia ble gjennomført av humanitære hensyn.

I Afghanistan, rett etter 11. september 2001, var allianseforpliktelsene dominerende i argumenta­sjon­en til å begynne med. Etter hvert som konflikten endret karakter, og FN fikk en tydeligere rolle, sprer argumentasjonen seg over flere legitimeringskategorier.

Denne helgarderte legitimeringsargumentasjonen med et vekslende tyngdepunkt tyder på at både egenskaper ved konfliktområdet, internasjonale allianse- og interesseforhold, og behovet for å bygge politisk oppslutning i Stortinget påvirket myndighetenes politiske retorikk.

Gunnar Fermann. Foto: NTNU

Gunnar Fermann.
Foto: NTNU

Dyktighet

Der norske myndigheter vanskelig kan si nei til å delta i en vestlig ledet utenlandsoperasjon, er det en strategisk ledelsesoppgave å bygge innenrikspolitisk tilslutning på hjemmebane for norsk deltakelse i militæroperasjonen.

Samtidig er det viktig at den strategiske ledelsen makter å utnytte det handlings­rommet som fortsatt måtte finnes til å øve innflytelse på hvordan det norske styrkebidraget utformes og på hvilke operative vilkår styrkene skal delta. I dette momentet har norske myndigheter vært ganske oppfinnsomme.

I kriselignende situasjoner utfordres den utenriks- og sikkerhetspolitiske ledelsen på sin dømmekraft, sin risikovilje og på sin evne til å sy sammen kreative politiske løsninger.

– Dette handler ikke bare om å være dyktig til å identifisere et forelagt rom for handling, men også om å gjøre noe aktivt for å utvide rommet for norsk interessehevding mot de globale omgivelsene, påpeker Fermann.

Analyseverktøy

Boka «Utenrikspolitikk og norsk krisehåndtering» er del av et forskningsprosjekt i regi av Faggruppen for utenriks- og sikkerhetspolitikk ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap (ISS), NTNU. Gunnar Fermann sier at det har vært et viktig mål for arbeidet med bok-prosjektet å utvikle et teoretisk analyseverktøy som bedre kan belyse utenrikspolitiske fenomener der omstendighetene er prekære og fallhøyden potensielt stor.

Det som kompliserer forskning på utenriks- og sikkerhetspolitikk er at det finnes så mange potensielt relevante forklaringsfaktorer. Fordi utenrikspolitikk utøves «mellom barken og veden» – mellom statens globale omgivelser og samfunnet – påvirkes det utenrikspolitiske handlingsrommet samtidig fra to sider.

Måten stats- og styringsverket er organisert, altså «byråkratiet», og egenskaper ved strate­giske beslutnings­takere har også innvirkning på hvordan og hvilke utenrikspolitiske beslutninger som fattes. Det er derfor vanskelig å tenke seg et mer utfordrende samfunnsvitenskapelig forskningsfelt enn utenriks­politikk: Her må trekkes på innsikter fra så mange nivåer og så ulik faglitteratur, avslutter Fermann.