Illustrasjon: Alexander Somma

Byers ville vekst

Hvert år øker folketallet i verdens byer med 60 millioner mennesker. Hva gjør byplanleggerne da?

Byer har vokst raskt før. For eksempel London på 1900-tallet, eller New York rett etter 2. verdenskrig.

Men London brukte 100 år på å vokse fra én til i underkant av ti millioner innbyggere. Storbyene i Asia og Afrika klarer det langt raskere. Folketallet i byer som Lagos, Delhi, Mumbai og Dhaka øker med over 300 000 i året. I løpet av noen tiår ventes Mumbai å bli verdens største by, med over 35 millioner innbyggere. Over halvparten av dem vil trolig bo i uformelle bosetninger, bedre kjent som slum.

Er det mulig å planlegge, for ikke å si styre, denne utviklingen? Eller vil byene kveles av sin egen vekst?

To visjoner

Utmerket, sier optimisten. Sterke, pulserende byer har alltid vært synonymt med både økonomisk, sosial og kulturell vekst og utvikling. Det er lettere å sørge for grunnleggende tjenester som vann, utdanning og helse i byene enn på landsbygda. Byenes vekst har bidratt til å løfte millioner ut av fattigdom.

Pessimisten peker derimot på de viltvoksende byene, som breier seg ukontrollert utover og grådig legger beslag på jord og vann og andre knappe ressurser. De sosialt og geografisk delte byene, der de velstående murer seg inne og flertallet blir overlatt til seg selv. Byer som bidrar sterkt til økte Co2-utslipp, og samtidig utvikler seg til klimafeller for fattigfolk.

Afrika forlater landsbygda

Vi skal tilbake til alt sammen. Men først skal vi til Afrika, til Ugandas hovedstad Kampala. Afrika er det minst urbaniserte kontinentet. Dette er i ferd med å endres. Folk strømmer til byene i et tempo intet kontinent har sett før. I 1950 hadde Afrikas byer 33 millioner innbyggere. De kan være så mange som 1,3 milliarder i 2050, ifølge anslag fra FNs bosetningsprogram, UN-Habitat. Det betyr en 40-dobling på 100 år.

Uganda og Kampala er intet unntak. Ugandas befolkning på 35 millioner er ventet å tredobles innen 2050. Det kan bety en femdobling av folketallet i hovedstaden.

– Jeg spurte en gang ministeren for byutvikling i Uganda om hvordan de forbereder denne veksten. Det gjør de ikke, sier Hans Skotte, førsteamanuensis ved Institutt for byforming og planlegging, NTNU.

– Byplanlegging i sør har tidvis vært et katastrofeområde. Slik den har vært drevet, har den enten vært nytteløs eller direkte skadelig, fastslår han.

Skadelig fordi den tradisjonelle planleggingen ikke tar hensyn til hvordan flertallet av innbyggerne i de raskt voksende slumbyene lever, og dermed bidrar til marginalisering og økte skiller, for å låne ord fra UN-Habitat.

– Det dreier seg om land med svake institusjoner. Lovene etterleves ikke. Planer blir lagt, men det mangler ressurser til å gjennomføre dem, både personell og økonomi. Korrupsjon fører til enorme svinn. Tradisjonell, vestlig planlegging er umulig. Vi må finne andre tilnærmingsmåter, sier Skotte

Dumpet i slummen

Når tradisjonell byplanlegging ovenfra-ned ikke virker, hva gjør man da? Det var nettopp det de skulle prøve å finne ut, en gruppe NTNU-studenter som ble dumpet i bydelen Kisenyi i Kampala i fjor høst. Kisenyi er et slumområde med om lag 25 000 innbyggere, og ligger sentralt i Kampala.

Her skulle studentene i byøkologisk planlegging tilbringe to måneder med feltstudium. Med et krevende mandat: Finn ut hva som skjer i området, hva som får hjulene til å gå rundt. Og på grunnlag av det: Finn et prosjekt som er til gagn for folkene som lever der, og som er mulig å gjennomføre.

– Det var mitt første møte med Kampala, alt virket kaotisk, innrømmer Ida Mosand.

Arkitektstudenten tok byøkologisk planlegging som semesterkurs.

– Beskjeden vi fikk da vi kom, var å gå ut og gjøre oss kjent. Ingen fortalte oss hva som egentlig var oppgaven, hva vi skulle bidra med. Det måtte vi finne ut selv. Så i starten følte jeg meg bortkommen, jeg skjønte ikke riktig hva jeg hadde der å gjøre, sier hun.

Medstudent Daniel Kaddu er selv fra Kampala. Han er utdannet byplanlegger fra Makere-universitetet i byen, og tar sin mastergrad i byøkologi ved NTNU. Men han hadde heller aldri vært i Kisenyi før. Og hadde samme førstereaksjon som norske Ida:

– Alt virket kaotisk. Og jeg tenkte som tradisjonell byplanlegger, med ferdigsydde løsninger på det jeg oppfattet som de viktigste problemene. Men det vi først trodde var viktigst for folkene i området, viste seg å komme langt ned på deres prioriteringsliste. Det de prioriterer på topp, er sikrere eie- og leieforhold, sier Daniel Kaddu.

Bygge noe pent…

– På de første rundene i området så vi mange åpne plasser, supplerer Ida Mosand. – Vi tenkte at vi kanskje kunne bidra med å bygge noe fint på dem. En lekeplass eller noe slikt. Men vi fant raskt ut at det dreide seg om hus som nylig var revet. Hundrevis av folk hadde blitt kastet på gata. Denne usikkerheten var hverdagen for de fleste. Og hvorfor skal de legge ned tid og penger i å forbedre lokalmiljøet, dersom de uansett risikerer å bli kastet ut neste dag?

– Eiendomsforholdene er ofte uklare.

Grunneiere som vil tjene store penger, velger ofte å selge til eiendomsutviklere som meier ned husene som står der, for å bygge noe nytt og mer innbringende, forklarer Kaddu.

– Noen av oss fikk nesten juling da vi gikk omkring, fordi folk trodde vi var investorer som skulle kjøpe opp eiendom, forteller Mosand.

For å gjøre en lang og kronglete historie kort: I samarbeid med en lokal organisasjon for slumboere og studenter fra Makere-universitetet ble NTNU-studentene involvert i to prosjekter, med fortetting og med utflytting til et nytt område. Målet for begge prosjektene var å gi folk tryggere boforhold.

– Dette var beboernes egne løsninger. Vår rolle var å bidra med profesjonell kunnskap, sier Mosand.

Samhandling

Arbeidsmetodene studentene brukte, skiller seg fra dem Daniel Kaddu lærte da han studerte byplanlegging ved Makere-universitetet.

– Den store forskjellen er samhandling med folk. Det er et vilkår for å finne kjerneproblemene. Metoden er tidkrevende, men gir også mye større sjanse for at planene faktisk blir satt ut i livet, sier Kaddu. Han skal tilbake til undervisningsjobb på Makere-universitetet i Kampala for å gi den innsikten videre.

Samhandlingen må også skje med myndigheter og politikere, understreker han. Og myndighetene må akseptere og anerkjenne den uformelle sektoren.

– Før jeg dro til Kisenyi, tenkte jeg på uformelle bosetninger som noe som må bort. Det synet er endret. Kisenyi er en by i byen, med sine egne sosiale nettverk og arbeidsplasser.

60 prosent av arbeidsplassene i Kampala er i uformell sektor. Uten denne aktiviteten vil heller ikke den formelle økonomien fungere. Om vi river slummen, skaper vi bare mange nye problemer: Folk mister ikke bare bolig, men også arbeid og sosialt nettverk. En slik planlegging skaper tjuver før kvelden er omme.

Innsikt, kunnskap, tillit

Hans Skotte var med som lærer. Eller, som han selv sier: Noen måtte jo ta den kjedelige jobben med organisering og pengesaker. Læringen sto studentene selv for.

– De var selvdrevne, og lærte av egne beslutninger. For det er ikke nok med kunnskap, det er minst like viktig med innsikt, forståelse for hva som skjer, hvorfor og hvordan. Uten det er kunnskapen verdiløs, sier han

Skotte og noen av studentene var tilbake i Kisenyi i vår, for å åpne en utstilling som viste resultatene av arbeidet. Blant annet en fullskalamodell av en boligenhet for slumbeboere, tenkt bygd i fleretasjers kompleks.

«Tilstelningen ble åpnet av boligministeren. Vi var på nasjonalt TV ved flere anledninger, var i pressen, både den engelskspråklige og den lugandaspråklige. Vi var i nasjonal og lokal radio. Stor stas,» skriver Skotte i en entusiastisk e-post fra Kampala.

– Det fins nok av idealmodeller. Av velmente, men misforståtte, forsøk på å planlegge seg ut av problemene. Det vi gjorde, var å gå inn på nivået til dem som opplever boligproblemet og som samtidig bærer på løsningene. Men de klarer det ikke alene. De må støttes av offentlige boligstrategiske tiltak.

Det var det vi prøvde å vise, utdyper han.

– Løsningen ligger altså verken i bottom-up eller i top-down, sier Skotte, og beskriver det han kaller bottom-top-perspektivet: De på toppen må legge til rette for at de på bunnen kan bruke egne ressurser. Det krever tillit til myndighetene.

– Uten en slik kopling og en slik tillit fortsetter bare tredemøllen med gode forslag fra verdens utviklingshjelpere, mens ulikheten vokser, mistillit og korrupsjon fortsetter, slår han fast.

Bygge på lokal styrke

Metodene som ble brukt i Katmandu, er etter hvert velprøvde. Studiet i byøkologi går tilbake til 1980-tallet. Hans Christie Bjønness, professor ved Institutt for byforming og planlegging, reiste sammen med to kolleger og seks studenter til Nepals hovedstad Katmandu for å studere de uformelle, ikke planlagte bosetningene.

– Vi begynte tradisjonelt med formelle data. Ut fra dem fant vi blant annet at folk i slummen i Katmandu egentlig ikke skulle ha vann i springen i det hele tatt. I stedet for papirstudier gikk vi derfor ut og spurte folk hvordan de skaffet seg det vannet de trengte. Så kunne deres egne løsninger bli utgangspunkt for forbedringer.

Samme tilnærming blir brukt på andre områder.

– I stedet for å spørre hva som ikke fungerer, må vi ta utgangspunkt i hva de får til, og bygge på de lokale ressursene. Vi må ta utgangspunkt i deres styrke, ikke i deres svakhet, sier Bjønness.

Det er blitt mange turer tilbake til Katmandu, etter hvert også til slummen i Delhi, sammen med norske og utenlandske studenter. Byøkologi ble i 1999 det første internasjonale masterprogrammet ved Fakultet for arkitektur og billedkunst. De fleste studentene kommer fra utviklingsland.

Programmet samarbeider med Tribhuvan-universitetet i Katmandu, Arkitekthøgskolen i Delhi og altså Makere-universitetet i Kampala. Universitetet i Tibet er også med i samarbeidet om et eget flerfaglig doktorgradsprogram, som blant annet også omfatter Institutt for vann og miljøteknikk ved NTNUog universitetet i Katmandu.

– Dermed har vi også bidratt til sør-sør-samarbeid mellom Tibet og Nepal, sier Bjønness fornøyd.

NTNU er partneruniversitet med UN-Habitat, som har som sentralt mål å fremme bærekraftig byutvikling. Det diskuteres også å gjøre bærekraftig byutvikling til et strategisk, tverrfaglig satsingsområde for NTNU. Der skulle det være nok å gripe fatt i, enten man steller med vann, transport, bygninger, helse, planlegging eller politikk. Og det er kanskje nettopp kombinasjonen av disse fagområdene som kan bidra til noen teknologiske og sosiale utviklingssprang.

– Det handler om vår samfunnskontrakt som universitet. Og vårt moralske ansvar for å fremme en utvikling som skaper balanse sosialt, økonomisk, kulturelt og miljømessig, også med tanke på framtidige generasjoner, sier Bjønness.

Bærekraftig – for alle

Og kanskje viktigst: En bærekraftig byutvikling må omfatte alle, ikke bare en velstående minoritet i velplanlagte, grønne oaser. Omgitt av synlige og usynlige murer, som stenger de andre ute.

Optimisten vi møtte i starten, har helt rett: Opp gjennom historien har voksende byer vært synonymt med økonomisk aktivitet og vekst. Jo høyere grad av urbanisering, jo sterkere økonomi. Europa og USA har en urbaniseringsgrad på nærmere 90 prosent. Kina passerte vippepunktet på 50 prosent byboere i januar i år, og kommer trolig over 70 prosent innen 2050.

Det er til byene folk drar for å finne lykken, eller i det minste en jobb. Der møter de andre, de danner nettverk som gir grunnlag for nyskaping. Den gamle regelen om at økt urbanisering gir økonomisk framgang, gjelder fortsatt, konstaterer UN-Habitat i sin 2010/2011-rapport om tilstanden i verdens byer. Også i de fleste slumområdene har folk større inntekt, og konsumerer mer, enn i landsbyene de reiste fra.

De delte byene

Men på langt nær alle nyter godt av velstandsøkningen. UN-Habitat advarer mot en utvikling mot delte byer, der en stor del av befolkningen ikke får tilgang til grunnleggende tjenester som vann, helse, utdanning, bolig.

Fra 2000 til 2010 er andelen som lever i slum, redusert fra 39 til 32 prosent. Over 200 millioner mennesker har fått bedre hus, vann og sanitærforhold, de fleste i Kina og India, anslår rapporten.

Problemet er at det er kommet langt flere nye til. Folketallet i byene har økt så mye at i absolutte tall er det blitt flere slumboere, selv om andelen er redusert. Uten langt kraftigere tiltak vil nærmere 900 millioner mennesker bo i slum i 2020, konstaterer UN-Habitat.

FNs barnefond Unicef setter i sin 2012-rapport søkelys på barn i byer. De har jevnt over bedre helse og bedre utdanningsmuligheter enn sine jevnaldrende på landsbygda, viser statistikken. Men gjennomsnittstallene kamuflerer forskjellene innad i byene. Der det finnes mer detaljerte data, avdekker de enorme forskjeller om barns sjanse til å overleve, om ernæring, helse, muligheter til utdanning og tilgang til andre tjenester. Det økende antallet barn som vokser opp i uformelle bosetninger, fratas tilgang på grunnleggende tjenester som de har rett til, skriver Unicef.

Der byene på ukontrollert vis breier seg ut over store områder, skjerpes den sosiale og geografiske oppsplittingen. Slik vill vekst i bredden er nå blitt et globalt problem, og er et symbol på delte byer, konstaterer UN-Habitat.

– Intern ulikhet er en betydelig årsak til mange defekter i de raskt voksende byene, når det gjelder både helse, sikkerhet, transport og annen infrastruktur, sier Hans Skotte.

Nøkkelen: rettigheter

Rettigheter, også for fattigfolk i slumbyene, er avgjørende for å bremse utviklingen mot viltvoksende, delte byer. Investeringer i grunnleggende infrastruktur er også et vilkår for at byenes vekst skal bidra til økonomisk framgang, fastslår Rolee Aranya.

Hun er selv fra Delhi, men er nå førsteamanuensis ved Institutt for byforming og planlegging ved NTNU.

Halvparten av Mumbais 15 millioner innbyggere lever i slum. Men de opptar bare fem prosent av landområdet. De blir lett oversett i byplanleggernes arealplaner.

– Tradisjonell planlegging ovenfra-ned løser ikke problemene i uformell sektor. Der er kjerneproblemet landrettigheter. Nå blir altfor ofte slumboerne overlatt til seg selv. Det opprettholder og forsterker ulikhetene, sier hun.

Bydelen Dharavi i Mumbai har Asias største slum. Her ble det satt i gang et prosjekt med å bygge høyhus for dem som bodde der, med offentlig-privat finansiering.

– Men tilbudet var reelt bare for dem som i utgangspunktet eide hus. De mange som bare var leieboere, hadde verken råd eller rett til å flytte inn, forteller Aranya.

Formalisere det uformelle

Skal en ha håp om å få styring med utviklingen, og gjøre hverdagen mer levelig for slumboerne, må myndighetene akseptere de uformelle bosetningene, få til en slags formalisering av uformelle, papirløse eiendomsformer. De må investere i sosiale institusjoner og infrastruktur som vann og sanitær.

– Det finnes positive eksempler, som i Brasil. Offentlige investeringer og formelle rettigheter til innbyggere i favelaene betyr også at de tør investere i husene sine, sier Aranya.

Curitiba sør i Brasil har investert offensivt i offentlig transport fra uformelle områder i utkanten til sentrum. Det bidro til å skape flere arbeidsplasser, fordi folk kom seg inn til byen, og samtidig reduserte Co2-utslipp.

Også i Venezuela er det eksempler på at offentlige investeringer i fattige, uformelle bosetninger utløser lokale ressurser og aktiviteter som bidrar til bedre levekår for de som bor i slummen.

– Vi får et slags partnerskap mellom myndigheter og beboere. Men alt er knyttet til rettigheter, sier Aranya.

De rettighetene vil ikke slumboerne få gratis. De må erobres. Men her er det også ting på gang. I mange byer går slumboere selv sammen og organiserer løsninger. Det er også etablert et internasjonalt nettverk, Slum Dwellers International, som knytter sammen lokale organisasjoner for slumboere i 33 land i Afrika, Asia og Latin-Amerika.

– Den tradisjonelle løsningen, å meie ned slumbyene med bulldoser, er ikke politisk mulig i samme grad som før. Dessuten er slumboerne mange, og kan dermed bli en politisk kraft. Mange partier i India konkurrerer om deres stemmer, sier Aranya.

Helhetlig planlegging

Samtidig er helhetlig byplanlegging helt nødvendig for å løse de langsiktige problemene den sterke urbaniseringen fører med seg, understreker professor Dag Kittang ved Institutt for byforming og planlegging.

– Det er viktig med mobilisering av lokale ressurser, men det trenger ikke stå i motsetning til en helhetlig planlegging. For det er helt avgjørende at de raskt voksende byene får en struktur som også kan fungere på lang sikt. Det krever mer og bedre byplanlegging og sterkere institusjoner, sier han.

Bærekraftig byplanlegging må legge opp tettere byer, med en fornuftig samordning av arealbruk, miljøvennlig transport og infrastrukturutvikling. En velfungerende utforming og struktur er også viktig for at de skal bidra til økonomisk vekst, sier Kittang.

– Vi trenger mer kompakte byer, gjerne med mange sentre, supplerer Rolee Aranya.

Blandingsbygging, uten klare skiller mellom næringsbygg og boliger, kan også bidra til å redusere transportbehovet.

– I tradisjonell vestlig planlegging ble industrien skilt fra boligene fordi den forurenset. Mye av den moderne industrien er ikke slik, legger Aranya til.

Fornuftig, helhetlig planlegging og arealbruk krever sterke institusjoner med gjennomføringskraft. Det har Kina.

– Men kineserne er fortsatt for opphengt i et tradisjonelt vestlig planleggingsparadigme, med drabantbyer og bilbasert arealbruk. Det er allerede i ferd med å kollapse flere steder. Vi ser nesten ikke sykler i Beijing lenger. I stedet står bilene i endeløse køer, og kommer seg mye seinere fram enn syklene i sin tid gjorde, sier Dag Kittang.

Klimafella

Den rekordraske urbaniseringen vil også få konsekvenser for klimautviklingen. Storbyene i utviklingslandene har ofte høyere utslipp av klimagasser per person enn på landsbygda (mens det er omvendt i industriland). I tillegg kommer økte utslipp av klimagasser fra produksjon av materialer til nye bygninger og infrastruktur. Samtidig kan byenes raske vekst føre til at flere bosetter seg i sårbare områder og blir hardere rammet av klimaendringene. Feilslått politikk vil forsterke begge problemene.

Daniel Müller er professor ved Institutt for vann- og miljøteknikk ved NTNU. Han er en av 16 forskere som er engasjert til arbeidet med et eget kapittel om bosetting, infrastruktur og arealplanlegging i den neste hovedrapporten fra FNs klimapanel (IPCC), som skal legges fram i 2014. De 16 kapittelforfatterne skal gå gjennom og oppsummere all tilgjengelig forskningslitteratur på området.

– Urbanisering er ikke dekket på denne måten i tidligere IPCC-rapporter. Nå blir det et eget kapittel om urbanisering både i delrapporten om utslippsreduksjoner og i den om klimatilpasning, sier Müller.

Hans utgangspunkt er studier av material- og energiomsetninger i samfunnet, eller samfunnets metabolisme, som han kaller det.

– Det blir litt misvisende å snakke om byer som bærekraftige systemer i seg selv. De er avhengige av ressurser utenfra til sitt stoffskifte. De er dermed medansvarlige for utslippene fra produksjonen av varene og tjenestene de konsumerer, selv om utslippene skjer et helt annet sted. Skal byene gjøres mer bærekraftige, er det ikke nok at de reduserer sine egne utslipp, det viktigste er at de bidrar til totale utslippsreduksjoner, sier Müller.

Stål og sement

– Vi må analysere materialstrømmen for å forstå sammenhengen mellom ulike sektorer. Hvis ikke, risikerer vi at utslippskutt på ett område fører til økte utslipp et annet sted, sier Müller.

Som eksempel bruker han stål og sement, de viktigste råvarene til bygninger og infrastruktur. Produksjon av dette står alene for over 40 prosent av utslippene fra all industri, og er like store som all urban transport.

– Hvis vi for eksempel vil erstatte eksisterende bygninger med mer energieffektive, trengs mer stål og sement. De utslippene må også tas med i regnestykket, sier han.

I tillegg er utvinningen av flere viktige metaller blitt dyrere og mer energikrevende, fordi metallgehalten i malmen jevnt over er lavere. Det krever mer energi å utvinne en gitt mengde jern, som igjen resulterer i økte Co2-utslipp.

– Industrilandene har muligheten til å resirkulere materialer som allerede er i bruk.

I USA er det mer jern i bruk enn det er kjente jernreserver bakken. Mye av jernet er bundet i bygninger og infrastruktur som burde erstattes med nye. Her kan «geologene» drive prospektering. Framtidens gruver ligger over bakken, sier Müller.

Industrilandenes byer har dermed store mengder Co2 innbakt i infrastruktur reist gjennom de siste hundre årene. De har på en måte en solid Co2-bonus på lager. Resirkulering av skrapmetall krever mindre energi, og gir derfor lavere Co2-utslipp, enn metallproduksjon basert på malm.

Sprenger togradersmålet

Utviklingsland er i en mye vanskeligere situasjon. De må bygge seg opp fra grunnen, og er avhengige av primærressurser. Som blir stadig dyrere, krever mer energi å utvinne, og gir større Co2-utslipp.

– Vi har forsøkt å beregne hvordan utviklingsland kan bygge opp en tilsvarende urban infrastruktur med minst mulig utslipp av klimagasser. Vi fant ut at urbaniseringen vi nå ser, er inkompatibel med målet om å begrense global oppvarming til to grader, sier Müller.

Men utviklingslandene kan iallfall prøve å lære av våre feil, og gjøre ting smartere, mener han.

– Vi trenger bysystemer som gir innbyggerne et brukbart tilbud, med mindre materialbruk og mindre utslipp. Vi forsøker for eksempel å beregne optimal tetthet for byer. Los Angeles ligger i den ene enden av skalaen. Den er spredt vidt utover, og trenger mye infrastruktur. Men bosetningen kan også bli for tett. Da må en opp i høyden, og det krever mer stål. Vi prøver å regne ut hva som er det ideelle, sier Müller.

Kostbar tilpasning

Men vi må altså regne med at temperaturen stiger. Dermed skjerpes behovet for klimatilpasning, særlig i utviklingslandene. Verden er nå en gang skrudd så urettferdig sammen at de som har bidratt minst til å skape klimaproblemene, samtidig er de som rammes hardest av klimaendringene.

– Klimatilpasning vil ta mye ressurser.

Samtidig må strategiene for tilpasning og utslippsreduksjoner samkjøres, for å hindre at tilpasningstiltak gir utslippsøkninger andre steder, sier Müller.

Verdens største hjelpeorganisasjoner mener at klimaendringer og rask urbanisering vil spille en stadig større rolle i å forme humanitære kriser i åra som kommer, ifølge en spørreundersøkelse nyhetstjenesten AlertNet gjennomførte tidligere i år. De fleste organisasjonene understreker behovet for å satse mer på forebyggende tiltak, for å skape mer robuste og motstandsdyktige bosetninger. Én dollar til forebygging kan spare fire dollar i krisehjelp, anslår den internasjonale Røde Kors-føderasjonen.

Problemet er å finansiere slike tiltak. For giverne er det mindre sexy å finansiere dreneringssystemer enn å dele ut matrasjoner til flomofre, som en av hjelpeorganisasjonene uttrykker det.

Klimaflyktninger til storbyene

I 2010 og 2011 ble over 40 millioner mennesker i Asia fordrevet på grunn av ekstremvær, skriver Den asiatiske utviklingsbanken ADB i en rapport som ble lagt fram i mars. Rapporten ser på forholdet mellom ventede klimaendringer og migrasjon.

Det er til megabyene klimaflyktningene drar. Og de fleste av Asias megabyer er allerede svært sårbare for klimaendringer, konstaterer ADB. Blant dem er byer som Guangzhou, Seoul, Dhaka, Kolkata, Mumbai, Bangkok, Ho Chi Minh-byen, Manila og Jakarta. Jakarta har et tilleggsproblem: Byen synker ti ganger raskere enn Javahavet stiger. Årsakene er økt uttapping av grunnvann til en voksende befolkning, samt større bygningsmasse. Tyngden fra de nye skyskraperne presser grunnen ned.

Urbane flommer er et alvorlig og økende problem for raskt voksende storbyer i utviklingsland, mener ADB, som i februar la fram en egen guidebok for flomforebygging. Den omfatter både fysiske tiltak, som drenering og grønne områder, arealplanlegging og systemer for tidlig varsling av skadeflom.

– Urban ekspansjon skaper ofte fattige nabolag som mangler nødvendig infrastruktur, og dermed blir mer sårbare for flom, sa bankens visepresident Pamela Cox da guideboka ble presentert.

– Men rask urbanisering betyr også at vi har muligheten til å gjøre ting riktig fra starten av, og få til en bærekraftig byutvikling som sparer liv og penger, la hun til.

Sårbare bosetninger.

Vi skal tilbake til Kampala. Ugandas hovedstad ligger ved bredden av Victoriasjøen. Havnivåstigning er dermed ingen akutt fare. Flomskadene i byen har likevel økt de siste årene. Årsaken er først og fremst flere innbyggere i sårbare, uformelle bosetninger, sier Musa Timbitwire.

Han underviser i arkitektur og planlegging ved Makere-universitetet i Kampala, og deltar nå på masterprogrammet i byøkologi ved NTNU. Tema for masteroppgaven hadde han klart alt før han begynte: Sårbarhet og tilpasning til klimaendringer i Kampala.

– Kampala ligger på sju høyder. Jorda er privateid – og dyr. De som kommer til byen, havner i de lavtliggende, flomutsatte områdene mellom høydene. De burde ikke bo der, men har ikke råd til annet, sier Timbitwire.

Den store tilstrømmingen av folk får eksisterende infrastruktur til å bryte sammen. Dreneringsgrøfter overbygges eller fylles med søppel og blokkeres. Veier vaskes vekk.

Og sårbarheten øker. I februar omkom åtte mennesker etter bare to dager med kraftig regn. Kombinasjonen av flere folk i utsatte områder og kraftigere nedbør er dødelig.

– Sårbarheten gjelder på alle områder: husene, levebrødet, infrastrukturen, helsa. Myndighetene ser på disse områdene som lite verdifulle, og vil nødig bruke penger på å fikse det som går i stykker, sier Timbitwire.

Men folk fortsetter å strømme til byen, og slår seg ned i sårbare områder fordi de ikke har annet valg. Folk som jobber på det uformelle markedet i sentrum, er avhengige av å bo i gangavstand, ellers vil halvparten av inntektene gå med til transport. Derfor klumper de seg sammen i de sentrale bosetningene, kanskje ved å bygge et skur på tvers av ei dreneringsgrøft.

Rike land har lovet å gi bistand til klimatilpasning. Men arbeidet med å skape mer robuste, motstandsdyktige samfunn må uansett starte på grasrota, mener Timbitwire.

– Vi trenger handling både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Men vi må ta utgangspunkt i lokalsamfunnets egne ressurser og ideer. Noen av tiltakene kan være helt lokale. For eksempel å få folk til å kompostere fruktskall og grønnsakrester, i stedet for å hive det i dreneringsgrøfta. Eller det nasjonale nivået må inn. Et pantesystem for plastflasker vil også bidra til å redusere problemet med at dreneringsgrøfter blir blokkert av søppel, sier Timbitwire.

For tilstanden til ei dreneringsgrøft kan bety liv eller død neste gang det styrtregner i Kampala.

«Do no harm!»

Tilbake til spørsmålet vi startet med: Kan veksten planlegges?

Le Corbusier er død. Det er også visjonen om de gjennomplanlagte byene, storbyene som velsmurte maskiner. Megabyene lever sitt eget liv, de kan ikke styres gjennom skrivebordsplaner tredd ned over hodet på folk.

Planleggere kan ikke snu opp ned på byutviklingen. Men de kan kanskje påvirke retningen og farten.

– Bærekraftig planlegging handler om å legge til rette for at folk skal kunne skape seg et bedre liv, bygget på egne ressurser. På en måte som ikke ødelegger for andre, fødte eller ufødte, oppsummerer professor Hans Bjønnes.

– Vi planleggere kan bidra med kunnskap og forståelse om byenes mangfoldighet og dynamikk. Det må vi gjøre sammen med dem planleggingen er til for. Vi må begynne et sted. Alle problemer kan ikke løses på én gang. Målet er å skape utvikling sammen med dem som trenger det mest, sier Bjønnes.

«Glem aldri hvem vi planlegger for,» står det på ett av lysarkene han bruker i en forelesning om byøkologi. Han har også en annen sterk appell, gjentatt på flere lysark. Den er en av akuttmedisinens grunnregler, og lyder:

«DO NO HARM!»