Første byggetrinn i prosjektet “Ny By – Ny Flyplass” i Bodø skal bli et nullutslippsområde, og er pilot i forskningssenteret ZEN. Illustrasjon: Team Henning Larsen

 

Planleggerne må bli bedre til å snakke med innbyggerne om byutvikling

Byplanleggere må lære av forretningsutviklere, mener forskere ved SINTEF og NTNU. Kunnskap om innbyggernes ønsker, behov og forventninger er helt nødvendig når man skal utvikle et bærekraftig byområde.

Når byer og bydeler skal bli klimavennlige, må planleggerne sørge for at områdene samtidig blir bedre å bo i. Da må de snakke med dem som bor i byen om hva som er viktig for dem. Forskere ved  SINTEF og NTNU jobber for å finne ut hvordan man kan involvere innbyggerne på en best mulig måte.

Testet metode fra forretningsutvikling

Forskerne fra SINTEF og NTNU har derfor testet ut en metode for involvering, knyttet til ulike pilotområder i forskningssenteret ZEN. Målet var å generere ideer for en mer bærekraftig by, og i tillegg skissere en prosess for innbyggermedvirkning.

– Vi brukte såkalt designtenkning, en metode som har vært i bruk lenge i forretnings- og produktutvikling, forteller Baer.

Kort fortalt går det ut på å definere behov, skape ideer til løsninger som utvikles og testes fortløpende, for så å evaluere. Prosessen er iterativ, det betyr at man kan definere nye behov og lansere nye ideer underveis.

Designtenkningsmetoden fungerte godt til kunnskapsinnhenting.

Fra høringsprosess til reell medvirkning

Plan- og bygningsloven krever at innbyggerne skal tas med i planleggingsprosesser, men prosessene for medvirkning er ikke gode nok. Det taper både utbyggerne og innbyggerne på.

– Den lovpålagte medvirkningsprosessen fremstår for mange som en høringsprosess mer enn reell medvirkning. Det går lang tid fra planleggingsstadiet til en ny bydel står ferdig, gjerne flere år, og mange av innbyggerne mister kontakten med prosjektet underveis, forteller Baer.

Det er vanlig at medvirkningen er størst i innledende planfaser, med folkemøter, planprogram og mulighet for skriftlige uttalelser. Men, jo lenger ut i prosjektene man kommer, jo mindre medvirkning, og mange innbyggere føler seg glemt. Ofte forstår heller ikke innbyggerne konsekvensene av planene før byggingen er i gang.

Men nå er forskernes erfaringer og råd presentert i en ny rapport: Nytt blikk på medvirkningsprosesser i bærekraftig bytuvikling.

Forsinkelser på Gløshaugen

Under utviklingen av NTNUs campus på Gløshaugen i Trondheim førte manglende medvirkning til store forsinkelser. NTNU involverte egne studenter og ansatte i planleggingen, men ikke naboene i området. De fikk vite om planene, som innebar bygging i et populært grøntområde, via lokalavisa. Da dette ble tydelig for naboene, protesterte de, og resultatet var at byggeprosessen ble stanset. Hvis naboene hadde blitt involvert tidligere, kunne trolig mye arbeid og penger ha vært spart.

Mest engasjert i nærmiljøet

Medvirkningen må heller ikke opphøre når hus og gater er ferdig bygd. Flere kommuner har tjenester hvor innbyggerne kan melde inn behov som oppstår, for eksempel om gatelykter som ikke virker, forsøpling eller hull i veien.

– Suksessen avhenger av om kommunen faktisk følger opp innspillene de får, sier Baer.

Folk engasjerer seg i nærmiljøet sitt, og vil gjerne bidra.  Hvis innspill ikke blir fulgt opp, eller det tar uforholdsmessig lang tid før noe skjer, lar man kanskje være å involvere seg neste gang.

Når man utvikler nullutslippsområder, trengs det en enda tettere dialog mellom aktørene enn for «vanlige» utviklingsprosjekter, fordi det fortsatt er mye usikkerhet rundt hva som ligger i begrepet nullutslippsområde.

Ønskene vi har til bomiljøet vårt er de samme som ellers, og når man transformerer et nabolag til nullutslippsområde, følger ofte andre kvaliteter med på kjøpet. For eksempel vil færre biler bidra til tryggere skoleveier. 

– Det viktige er at kommunene sørger for god involvering, fra planlegging til ferdig bygget område, sier Baer.

Men hun innrømmer at krever mye jobb å få det til å fungere.

– Det holder ikke å be befolkningen om innspill én gang, men man kan heller ikke spørre alle innbyggerne hele tiden. Derfor må vi finne en prosess og en struktur som vi vet gir oss den kunnskapen vi behøver.

– Nå gjenstår det å bruke den nye kunnskapen til å utvikle bedre løsninger, det skal vi jobbe med i tiden som kommer, sier forsker Daniela Baer i SINTEF.