Monkey business

Vi mennesker regnes i en slektsgruppe som kalles homonider. Det er en ganske stor sekk. Oppi der finner vi, i tillegg til meg og deg og Stephen Hawking og Siv Jensen og alle de andre menneskene på jorden, sjimpanser, gorillaer og orangutanger.

Vet du hvem som var den første homoniden som kom seg ut i verdensrommet? Det var ikke Jurij Gagarin, det var en sjimpanse som het No.65. Drøye tre måneder før Gagarin kom seg opp og ut, tilbrakte No.65 16 minutter og 39 sekunder oppe i verdensrommet før han krasjlanda i stillehavet og slo nesen sin. Det var eneste skaden han ble utsatt for. Etter den vellykka romturen skifta NASA-folkene navn på apa fra No.65 til Ham.

Sjimpanser og gorillaer er så like oss mennesker genetisk at det er nesten litt skummelt. Det er under én prosent forskjell på genene til et menneske og en sjimpanse eller en gorilla. Orangutangen er litt lenger unna på slektstreet, her er forskjellen rett under to prosent.

To prosent! Det er neimen ikke mye, altså. Og så kan man begynne å trekke fra sånne rent kosmetiske forskjeller som at de har rødt hår over hele kroppen og veldig lange armer og utrolig store kinn. Hvor stor forskjell sitter man igjen med da? Det er ikke godt å si.

Orang Utan er malayisk og betyr «den gamle mannen i skogen». Orangutangen er en einstøing som mesteparten av tida foretrekker å være alene. Han er ikke så sosial av seg. Han klatrer oppi et tre og roper ut et kjempebrøl. Da vet de andre orangutangene i skogen at han er der, og at han vil være i fred, og at det er best å holde avstand. Og så hender det at en hunn som hører ropet, tenker hmm, det der hørtes ut som en kjekk og trivelig kar, jeg lurer på om jeg skal stikke på kaffebesøk!

Og så kanskje, litt under ni måneder senere, så kommer det en liten orangutangbaby til verden. Det hadde vært kult altså, for det er ikke så mange orangutanger i verden som det brukte å være. For 110 år sida var det 315 tusen orangutanger i verden, og nå er det ca 15 tusen igjen.

Grunnen til at det blir færre og færre orangutanger, er at trærne de bor i, sages ned for å lage forskjellige ting for oss andre homonider: trelister, treplugger, trespiker, barnesenger, dusjforhengstenger, kosteskaft, persienner og parkett.

Under to prosent forskjell, gitt. Det er ikke mye, altså. Det er jo ganske åpenbart, egentlig. Vi mennesker, vi ligner jo fælt på aper. Det er ikke til å komme unna. De fleste av oss har riktignok ikke fullt så mye hår som aper, vi spiser kanskje ikke riktig så mye banan som man liker å tro at aper gjør, vi er kanskje ikke fullt så flinke til å klatre i trær og svinge oss i lianer som de fleste ape-arter er, og kanskje vi ikke dundrer med nevene på brystkassen når vi er forbanna. Men bortsett fra det, så er altså likhetene mellom deg og meg og apene rett og slett overveldende:

«Jeg syns at sjimpanser og gorillaer og orangutanger bør anerkjennes som mennesker, at de bør tildeles pass og at de bør være representert i FN!»

Aper ler, aper krangler, og aper gråter. Og hvis en ape ramler og skrubber opp kneet sitt på en stein, ja da blør den, apen. Og aper piller seg i nesen. Akkurat som vi mennesker. For det gjør vi, de aller fleste av oss, piller oss i nesen altså. Selvfølgelig gjør vi dette i varierende grad av offentlighet. Men hvem av oss kan si, med hånden på hjertet: Jeg har aldri pillet meg i nesen? Der ble det bra stille, tenker jeg!

Det jeg vil si her og nå, og du kan gjerne spre dette videre, er at jeg syns at sjimpanser og gorillaer og orangutanger bør anerkjennes som mennesker, at de bør tildeles pass og at de bør være representert i FN!

Dette kan man ha mange innvendinger imot, som at det ikke går an å skjønne hva aper sier, og det er jo for så vidt et gyldig argument. Men det er ikke så veldig farlig, mener nå jeg, for vi vet jo alle sammen hva de ville sagt – apene – hvis de hadde kunnet snakke, og det er dette:

Ikke drep meg, og ikke sag ned skogen min.

Av Are Sende Osen