Du store kineser
Harald Justnes brenner for det kinesiske miljøet. Bokstavelig talt.
I VINTER BLE BETONGFORSKER Harald Justnes utnevnt til æresprofessor ved universitetet i Xian, byen som opprinnelig huser de omreisende terrakottakrigerne. Det fikk han på grunn av sitt miljøengasjement i Kina. Så har han da også tatt på seg rollen som omreisende hærfører med miljøteknologi som våpen.
Det vil gi kineserne sårt tiltrengt hjelp: 16 av verdens 20 mest forurensede byer ligger i Kina. Landets økonomi er eksplosiv – og det bygges mer enn noen gang: Hele femti prosent av jordas sement produseres her – og det skaper 26 ganger så mye CO2 som det totale utslippet til Norge.
Derfor skal Justnes lære kineserne å brenne avfall i stedet for kull i de gigantiske ovnene som produserer sementklinker. Det kan bli en vinn-vinn situasjon: Miljøet blir kvitt et stadig voksende søppelberg på en trygg måte, CO2-utslippene reduseres vesentlig, og industrien sparer både brennstoff og råstoff. Teknologien kan også brenne farlige miljøgifter: Sementovnene holder 1450 grader og har samtidig lang oppholdstid for materialene som forbrennes. Derfor er de effektive destruksjonsinnretninger som kan brukes i stedet for spesialbygde anlegg.
Ser vi konturene av en gryende miljøbevissthet også Kina?
Ja, i de senere år har kineserne vært mest opptatt av å heve sin levestandard med forbruk av materielle goder. Stadig flere ser medaljens bakside: en rask industriell vekst på bekostning av miljøet.
«Stadig flere kinesere ser medaljens bakside: en rask industriell vekst på bekostning av miljøet.»
Dere vil erstatte kull med søppel som brennstoff i sementovnene. Hva er utfordringene knyttet til det?
Det er å maksimere mengden avfall man kan destruere, uten å slippe ut farlige stoffer, og samtidig beholde kvaliteten på både prosess og produkt. Ofte kan avfallet bestå av mange ulike komponenter, som malingsrester, printerpulver og liknende som blandes sammen i store tanker før det forbrennes. Da kan analyse og vurdering av egenskapene til det ferdige produktet bli ganske komplisert.
Hva slags avfall er det største problemet i Kina?
Kineserne er ganske flinke til å resirkulere ting av verdi. Den største utfordringen er nok håndtering av husholdningsavfall og kloakkslam. I tillegg har de en del gamle synder som velter ut av skapet, eksempelvis forurenset jord i fabrikkområder. Beijing Sement mater nå sin sementovn med jord forurenset av DDT og Lindan (giftige sprøytemidler). De organiske komponentene blir destruert under nøye overvåking, samtidig som den uorganiske delen av jorda blir en del av sementklinkeren.
Å destruere farlig avfall som DDT i sement – ovner har blant andre Greenpeace vært skeptiske til. Hvorfor det?
Det må du nesten spørre Greenpeace om. Erfaringen vår er at man oppnår destruksjon av stoffer som DDT på mer enn 99,9999 prosent. DDT er et tungt nedbrytbart stoff som samler seg i toppen av næringskjeden fordi det er fettløselig. Det har blant annet påvirket egglegging til ørn og reproduksjon av isbjørn, og DDT er nå forbudt i hele verden. Jeg mener det er bedre at miljøgiften forbrennes enn at den tas opp i næringskjeden. Jeg vet ikke hva slags alternativ Greenpeace eventuelt foreslår.
Hvorfor fikk lille Norge jobben med å lære kineserne denne teknologien?
Det er nok min kollega Kåre Helge Karstensens fortjeneste. Han har jobbet som uavhengig forsker med disse problemstillingene i flere land over mange år. Karstensen foreslo prosjektet for norske myndigheter, og de var villige til å betale både oss og kineserne for å gjøre jobben. Dette passer jo godt inn i miljøengasjementet til den sittende regjeringen og kan muligens fungere som «goodwill» så kinesere får øynene opp for norsk laks.
Hva tar du fatt på når du kommer hjem igjen?
Jeg skal jobbe med COIN (Concrete Innovation Centre), hvor jeg er nestleder. COIN er et av de 14 nye norske sentra for forskningsdrevet innovasjon. Når man tenker over betongens betydning for et moderne samfunn, kan man nok skjønne hvorfor. Slagordet for søknaden var «attraktiv betong» med tanke på både este tikk og miljø, og målet er å ta ut potensialet som finnes i betong, og samtidig løfte materialets «image» til et nivå det fortjener.
