Nær, men fjern

Arbeidslivet regulerer tida til de voksne på ulikt vis, men vi hører sjelden om hvordan arbeidslivet påvirker barna. Brita Bungum ved SINTEF Teknologi og samfunn disputerte nylig ved NTNU med doktoravhandlingen «Barndommens tid og foreldres arbeidsliv» der hun tar for seg barn av yrkesaktive foreldre og ser hvordan arbeidslivet preger hverdagen deres.

Tilgjengelig, men ikke «til stede»

– Når foreldre har fast arbeidstid fra åtte til fire, opplever barna hverdagen som oversiktlig. De vet når foreldrene jobber og når de har fri. Disse foreldrene synes også å legge bort jobben når de har fri. Om de er fraværende, er det fordi de er slitne, forteller Bungum.

Derimot opplever barna at voksne med fleksibel arbeidstid er mer fraværende. Skillet mellom foreldrenes arbeid og fritid blir også mindre forutsigbart. Selv om de er fysisk mer til stede, er det som «Jan» sier: «De sitter jo med hver sin pc på stua her hjemme da, de jobber mye, tror jeg, men det er jo helt greit for meg».

Brita Bungum understreker at funnene sjelden er entydige. – Det er også barn som oppgir at de synes det er fint at de voksne kan regulere arbeidstiden sin, og som sier at de vil ha det likedan når de blir voksne.

Nøkkel til frihet

Et annet funn i avhandlingen er at «nøkkelbarna» sjelden synes synd på seg selv. Tvert imot er mange av barna glade for å få et frikvarter fra voksne i en ellers så velorganisert dag.

Bungum, som har dybdeintervjuet 18 barn, forteller at det gir status å kunne gå hjem med nøkkel. – Samtidig er det slik at det å være hjemme uten voksne både kan oppleves som å være «liten» og å være «stor» – alt etter grad av ansvar. Å være den siste som går om morgenen, er krevende. Å være den første som kommer hjem, kan oppleves som godt.

Åse Dragland