Flower power

Det er dagen da energiminister Enoksen har lansert bygging av et gasskraftverk uten CO2-rensing på Skogn, dagen da avisene nok en gang skriver om tørre vannmagasiner, en urolig børs og rekordhøy oljepris. Energiforsker Lars Sørum ved SINTEF kan ikke annet en rynke pannen.

– Det er ikke et spørsmål om vi må ta i bruk bioenergi i storskala i Norge, men når. Biomasse har vi nok av, men allikevel henger vi langt etter resten av Europa i å ta i bruk denne ressursen som energikilde, både til oppvarming, kraftproduksjon og drivstoff. Nå må politikerne komme på banen, vi ligger etter skjema. I dagens energimarked er bioenergi en konkurransedyktig og miljøvennlig vare.

Beskjedne mål •

Lars Sørum jobber til daglig med bedre utnyttelse av bioenergi. Fra sitt kontor på Gløshaugen i Trondheim styrer han et EU-prosjekt med en ramme på 250 millioner kroner. Det skal føre til mer effektiv og miljøvennlig utnyttelse av biomasse og avfall. For ved SINTEF har forskerne jobbet lenge med å effektivisere forbrenning av søppel. Avfall regnes nemlig også som en biologisk ressurs fordi 75 prosent av søpla vår vårt har opprinnelse fra skog og dyrket mark.

Unionens mål er å tredoble bruken av bioenergi innen 2020 (fra 1998-nivå). I Norge har vi ingen konkrete mål for økt bruk av biobrensel. Vårt beskjedne mål er å øke bruken av vannbåren varme fra både biomasse, varmepumper og gass med 4 TWh innen 2010. Det tilsvarer omtrent den årlige økningen av bioenergiforbruk i Sverige.

Norske politikeres sendrektighet innen sektoren har Sørum lite til overs for.

– Når jeg hører politikerne snakke om mobile gasskraftvert i et land som Norge, blir jeg flau. Vi har en betydelig miljøvennlig energiressurs som vokser rett utenfor stuedøra vår. Tilveksten av skog i Norge er langt større enn uttaket. Dette handler ikke om at vi mangler energi, men at vi unnlater å bruke den, sier forskeren.

Sørum tror ikke at satsing på bioenergi vil dekke all etterspørsel etter energi, men at den vil være nok til å avlyse kraftkrisa. En overgang fra fossilt brensel til bioenergi vil redusere utslipp av klimagasser og skape arbeidsplasser her hjemme. Og det vil gi rask gevinst.

«Nå er oljebransjen en moden og søkkrik næring som burde ta fullt ansvar for sin egen forskning.» Fysiker Petter Hieronymus Heyerdahl.

Kraftverk på rot •

Ifølge Enova vil hver TWh som produseres av biobrensel, gi oss 300 arbeidsplasser. Potensialet for Norge ligger på hele 40 TWh basert på høsting av skog, uten å true artsmangfoldet. Det tilsvarer energi fra sju, åtte gasskraftverk. Den grønne energisatsinga vil gi en tredobling av bioenergiforbruket, og redusere våre CO2-utslipp betydelig.

Nå mener Sørum at norske politikere må gi industrien rammebetingelser som gjør det mulig å satse på bioenergi i et langsiktig perspektiv. Den storstilte satsingen på vannkraft i Norge har ført til billig kraft i en årrekke. Nå møter vi behovet for andre bærekraftige energikilder. Allikevel opplever forskeren at gode søknader om støtte til forskning på fornybar energi ikke får nok midler. Dette til tross for at norsk industri er på banen.

– Jeg skulle gjerne ha sett at Norges forskningsråd hadde fått mer midler knyttet til forskning på fornybar energi. Min oppfatning er at vi har veldig gode muligheter for å øke den industrielle verdiskapingen innen dette området i Norge. Med dagens energipriser er bioenergi en konkurransedyktig vare også internasjonalt, men slik situasjonen er i dag, tør svært få å satse alternativt, sier Sørum.

Modige politikere og langsiktig tankegang er årsaken til at broderlandet Sverige i dag er kommet dit de er. Der er infrastrukturen for vannbåren varme både i boliger og som fjernvarme sakte men sikkert bygget opp gjennom flere tiår. I dag er bioenergi større enn vannkraft i Sverige

Olje? Nei takk •

Mens norsk oljeproduksjon går for fullt, har nemlig svenskene satt seg et ambisiøst mål i motsatt retning. Statsminister Göran Persson og hans regjering har bestemt at svenskene skal halvere sitt oljeforbruk innen 2020, samtidig som kjernekrafta skal utfases. Både av miljøhensyn – og av sikkerhetspolitiske grunner. Og de er godt i gang. Hvert eneste år øker svenskene sin omsetning av bioenergi i samme størrelsesorden som vårt eget langtidsprogram (4 TWh pr.år i fem år), og de har opprettet en egen kommisjon mot oljeavhengighet.

Kommisjonen konkluderer med at oljeavhengigheten må brytes fordi den påvirker svensk økonomi på en ukontrollert måte. At oljen står i sentrum for en rekke kriger og konflikter rundt om i verden, og at forbrenning av fossilt drivstoff truer livsbetingelsene til kommende generasjoner. Og sist men ikke minst: At Sverige har stort potensial for utvikling av bærekraftige alternativer til olje. En storstilt produksjon av biobrensel og biodrivstoff er grunnpilaren i satsinga.

Allerede i dag er både etanol og biodiesel godt tilgjengelig for svenske bilister, som ikke må ut med mer enn drøye sju svenske kroner literen for sitt miljøvennlige drivstoffalternativ. Det er omtrent fem kroner under hva vi må gi for en liter vanlig bensin. Og hjemme får mellom 30 og 40 prosent av svenskene vannbåren varme fra biobrenselanlegg. I Norge gjør kun en prosent av befolkningen det samme.

Det norske hydrogenalibiet •

Svenskene ser en bærekraftig utvikling og oljeuavhengighet som to sider av samme sak. Det er et bilde som passer dårlig inn i norsk næringspolitikk. Mens svenskene reduserte sine CO2-utslipp med 3,5 prosent fra 1990 til 2004, økte Norge sine utslipp med 10 prosent i samme periode, ifølge tall fra miljøstiftelsen Zero.

Vårt bidrag til å gi verden miljøvennlige drivstoff er å bruke store summer på hydrogenforskning. En energiløsning de fleste eksperter mener er flere tiår unna. Bare i år brukte Norge 73 millioner kroner til formålet. Til tross for at hydrogen er en energibærer som krever så store mengder energi for framstilling, at den ikke nødvendigvis er miljøvennlig, selv om utslippet fra en hydrogenbil kun er vann. Dessuten er hydrogenbilen fundert på avansert og kostbar brenselcelleteknologi med kort levetid. I dag ligger prisen på en slik bil på 10 millioner norske kroner, og er dermed et godt stykke unna de fleste norske dobbeltgarasjer.

Laks på tanken •

Sammenliknet med hva svenskene har fått til, skjer det lite innen bioenergi her på bruket. Men det finnes unntak. I ferieidyllen Lysøysundet ytterst på Trøndelags-kysten ligger bedriften Estra mellom småbruk, skjærgård og rorbuer. Den er en godt bevart miljøhemmelighet basert på en overskuddsvare fra havet. Her lages biodiesel av lakseolje produsert av slakteavfall fra oppdrettsnæringa, døgnet rundt. Daglig ruller hundrevis av trailere Norge på langs – med fisk på tanken. Og varen er ettertraktet: I dag klarer ikke daglig leder Frode Roness og hans kolleger ved Estra å produsere nok. For mens man kan tanke ordinær diesel til tolv kroner literen, tilbyr Estra sine kunder biodiesel til 8,50. Det betyr store besparelser for trailere som fyller fem til sju hundre liter drivstoff i døgnet. Den eneste forskjellen for forbrukeren, foruten prisen, er at alle som går over til biodiesel, må bytte dieselfilter på motoren etter en måned. Biodieselen løser nemlig opp avfallsstoffer fra den ordinære dieselen, og de havner i filteret som må byttes.

– Motorteknisk er ikke biodieselen fra oss noe problem. Tilbakemeldingen vi får fra kundene våre, er svært positive, sier Roness, som nå opplever stadig større interesse også fra private dieselbileiere.

Anlegget ligger i dag i en gammel sildeoljefabrikk, og er slett ikke et syn for øyet på det idylliske stedet. Men markedets klare tale gjør at bedriften nå planlegger å bygge nytt anlegg lenger sør i landet, hvor den største delen av markedet ligger. Nylig åpnet Estra biodieselutsalg i Sarpsborg og Porsgrunn. Fra før har bedriften etablert biodieselpumper i Trondheim og Oslo.

Overskuddsvare •

I prosesshallen, som ikke er stor, står blanke tanker på rekke og rad. En og annen tekniker rusler rundt og driver vedlikehold, men den daglige driften styres av kun én mann. Roness henter ned en flaske fra et rack med prøver, holder den mot lyset, skrur av lokket og ber meg lukte. Den strågule væsken er blank og klar, og lukter svært lite, til tross for at råvaren er avfall med særegen odør.

Bakgrunnen for at Estra startet med produksjon av miljødiesel, var at moderselskapet Scanbio i Bjugn hadde en overskuddsvare fra sin fiskeoljeproduksjon. Nemlig lakseolje. I 1999 satte de ned en prosjektgruppe som startet med en kreativ brainstorming. I dag er datterselskapet Estra godt i gang, fundert på en egenutviklet prosessteknikk basert på katalyse. En prosess som også genererer overskuddsvarme som vil bli nok en miljøvennlig ressurs for bedriften når den nye fabrikken står ferdig. Sluttproduktet er testet og funnet mer enn godt nok av MARINTEK i Trondheim, og altså av hundrevis av kunder landet rundt.

Nå kommer stadig flere aktører inn på biodieselarenaen: Den 19. juni stiftet fire industripartnere selskapet UNIOL AS. Selskapet skal produsere og selge 100 millionerbiodiesel til det norske og skandinaviske markedet fra det nedlagte fabrikkanlegget til Denofa i Fredrikstad.

Med tanke på barnebarna • Mens Frode Roness og UNIOL planlegger nye biodieselfabrikker, er fysiker Petter Hieronymus Heyerdahl i gang med årets første forelesninger ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB), på Ås. Han kaller seg teknologioptimist, men er svært kritisk til Norges energipolitikk.

– Jeg pleier å si til studentene mine «Sorry – dere er tørk-opp-generasjonen, men jeg skal gi dere håp om at det er mulig å snu utviklinga».

– Her i landet tenker vi bare på olje, dessverre. Bare se på Norges Forskningsråds tildeling av midler. I fjor gikk 413,2 millioner til petroleumsforskning, mens 174 millioner gikk til forskning på miljøvennlig energi. Og av den potten gikk 168 millioner til Renergi-programmet, et program som i store trekk skal bidra til å rense utslippene fra petroleumsbasert virksomhet, og forskning på hydrogen. Forskning på fornybar energi ble avspist med smuler.

Heyerdahl sukker oppgitt og tilføyer at Forskningsrådets argument for prioriteringen er at det ikke finnes store og gode nok miljøer som driver med bioenergi.

– Det er jo ikke så rart. Både oljeindustrien og forskningsrådet har støttet oljeforskning i så mange år at petrolemsnæringa er blitt både stor, flink og ikke minst mektig. Men nå er oljebransjen en moden og søkkrik næring som burde ta fullt ansvar for sin egen forskning. Det er på tide at departementene hever hodene og henger nye merkelapper på pengene, sier Heyerdahl.

Han ville gitt følgende marsjordre: Finn framtidas bærekraftige energiløsninger og bring Norge i front på vindmøller til havs, saltkraft og bølgekraft. Her kan vi kombinere kompetanse vi har opparbeidet gjennom skipsfart, vannkraft og olje med naturgitte fordeler og vår enorme kapitalbase.

– Dessuten er det er viktig å huske at vi nordmenn ikke får oljen billigere fordi om vi selv har olje. Prisen er internasjonal.

Sørum spår at vi om 6-7 år får en drivstoffpris på 20 kroner literen. Jens Stoltenberg burde gå inn for 20 prosent biodrivstoff i 2020, og Kristin Halvorsen burde hatt mot til å etablere stabile rammebetingelser for å nå dette målet, mener han.

For økonomiske prinsipper som sikrer produsenter av ny fornybar energi levelige kår, finnes. Med såkalt «feed-in tariff» garanteres produsentene en minstepris på 40-45 øre per kWh. I perioder med lavere priser legger styresmaktene på en liten sum i ekstra avgift på all annen energi, og den brukes til å dekke tapet til de som produserer fornybart. En ordning som i dag er i bruk i hele 17 EU-land. Det arbeides også med forslag for å gjøre dette gjeldende for varme, slik at vannbåren bioenergi også garanteres en minstepris.

Framtidas drivstoff •

På NTNU i Trondheim er det flere med framtidstro på biobasert drivstoff. Her forskers det blant annet på andregenerasjons biodiesel. Første generasjons biodiesel lages av fett som lages i naturen enten fra planter som raps, soya, solsikke eller fettavfall fra oppdrett og slakterier. Men tilfanget av fett kan bare dekke noen få prosent av dieselforbruket i Norge. Derfor er en utfordring for forskerne å få mer igjen for hvert dekar dyrket mark som går med til produksjon av biodiesel, enten råstoffet er raps, soya eller andre planter. For å dekke en større andel av etterspørselen må vi derfor ta i bruk andre biomassekilder. Men dette er vanskelige råstoff som krever en ny generasjon omformingsteknikk. Derfor kalles diesel framstilt av spaltingsprodukter fra biomasse annen generasjons biodiesel.

Til dette kreves mer forskning, men om forskerne lykkes, vil det bety at landarealene på kloden kan dekke vårt totale behov for biodrivstoff. Et mål er å kunne lage biodrivstoff fra hurtigvoksende skog og andre planter som klarer seg på skrinn jord og uten for mye gjødsel.

Det er SINTEF-forsker Lars Sørum svært fornøyd med. For få energikilder kan benyttes til så mye som nettopp biomasse: Den kan gi oss vannbåren fjernvarme, miljøvennlig diesel, elektrisk kraft og nye stoffer som for eksempel bioplast. Og kildene kan være slakteriavfall, husdyrgjødsel, søppel, rivningsvirke, torv, halm, treflis, oljevekster, skog og kratt.

– Dagens norske energipolitikk er ikke bærekraftig. Den trenger akutthjelp. Kunnskapen og ressursene har vi. Bare se til våre skandinaviske naboer: Bioenergi har allerede passert vannkrafta i omfang i Norden. Det er bare å konstatere at vi ligger etter skjema her hjemme. Og regninga må du og jeg betale. Med forsinkelsesrente.

Av Christina B. Winge