Seks fot under – isen

Den 12 centimeter store laksen ligger i hånda til forsker Finn Økland ved Norsk institutt for naturforskning (NINA). Økland er en av få forskere her i landet som har lov til å operere i fisk.

Nå skal han plassere en radiosender inn i den lille fiskebuken. Målet med det noe spesielle inngrepet er å gi oss mer kunnskap om hvordan villaksen takler den tøffe vinteren i en av våre regulerte elver. Til sammen er 74 lakseunger i elvene Orkla og Sokna med i forskningsoppdraget som er det første i sitt slag i verden.

– Foreløpig vet vi lite om hva som egentlig skjer med laks som overvintrer i elvene.

Bestanden er mer enn halvert i løpet av 20 år og krymper stadig. Mange dør av lakselus, gyrodaktilus, havfiske og lignende, men av naturlige årsaker er vinteren i seg selv en flaskehals. Både utmattelse, ulykker, mangel på mat og lav vannstand kan påvirke overlevelsesevnen. Med lite vann er det for eksempel større sannsynlighet for at fisken blir stengt inne i en liten kulp – for så å fryse fast der.

Derfor ønsker vi oss mer kunnskap for å forvalte laksestammen vår på best mulig måte, sier forsker Atle Harby ved SINTEF.

Køfribrikke på villaks

Køfribrikke på villaks

Foto: Rick Cunjak, University of New Brunswick

Ved feltforsøkene som nå pågår, blir villlaksen utstyrt med såkalte køfribrikker. Brikkene er små, koster ikke mer enn en tier, og fungerer i årevis. Derfor er de det ideelle verktøy når man skal forske på villaks. Men metoden fungerer bare i små elver, fordi brikkene kun sender signaler som kan oppfattes inntil en meter unna. Det betyr at forskerne som peiler fisken, må være tett på.

I større elver benyttes radiosendere. De er vesentlig dyrere, men kan til gjengjeld sende ut signaler som kan peiles i flere kilometer. Begrensningen er imidlertid at batteriene kun varer i 14 dager. Da forskerne observerte villaks i fjor i Orkla, ble denne metoden benyttet.

Det er viktig for forskerne at fisken oppfører seg så normalt som mulig. Derfor sammenligner de atferden til lakseyngel med radioutstyr i magen med atferden til lakseyngel uten. Forskerne har ikke klart å påvise noen forskjeller. Det tyder på at fisken ikke merker stort til at de svømmer rundt i forskningens tjeneste.

Overlever i is

Lakseungene i Orkla og Sokna overvåkes med argusøyne. Forskerne har observert at fisken foretrekker steder med overflateis. Men at den også kan overleve inne i bunnisen eller omgitt av såkalt sarr. Dette har overrasket dem. Sarr kan sammenliknes med sørpe eller saftisen Slush. Det forskerne ennå ikke vet, er om fisken gjemmer seg bevisst i denne issørpa, eller om de blir fanget der. Felles trekk er at de går i skjul for å unngå å bli bytte for andre, både fugler, mink og andre fisker er potensielle farer.

Forskerne har funnet fisk på steder hvor man ikke trodde fisken ville oppholde seg, som for eksempel på svært grunt vann eller under metertykk is. Atle Harby forteller han en dag oppdaget en fisk under en halv meter is, tilsynelatende langt inne på elvebredden.

– Jeg trodde den var død, men da jeg kakket i isen flere ganger, beveget den seg plutselig. Antakelig må det ha vært en kanal med vann inn til den. Neste dag befant den seg i alle fall midt i elva, og dagen etter på andre siden av elvebredden, så den var i god form.

Tøffinger

Inntil nylig har forskerne trodd at fisken for det meste var i ro for å spare på kreftene, og at den spiste lite. Men nå viser det seg at dette varierer mye. Noen er også veldig aktive om vinteren, spesielt etter mørkets frambrudd. En del av fiskene flytter seg også ganske raskt hvis strømmen blir for sterk eller bunnisen for tjukk, mens mange velger å gjemme seg nede i elvegruset.

Så langt er forskernes hypotese at det ikke er én spesiell hendelse i løpet av vinteren som tar livet av fisken, men at den dør av utmattelse eller mangel på nok opplagsnæring. Det kan tyde på at laksebarna er noen tøffinger som kan tåle en rekke utfordringer, men at for mange «katastrofer» på en vinter kan bli deres bane. Om det er hele forklaringen, vil forsøkene i årene som kommer, gi svar på.

Kanadiske søskenbarn

Forskerne har allerede holdt på med studier i ett år. Ut gjennom 2004 vil den lille 12 cm fisken og hans «kolleger» med radiosendere gi enda mer viten.

Vel på plass i elva har den lille krabaten fått navnet 99 Wayne Gretzky etter en kanadisk ishockeystjerne kjent for presise pasninger og evnen til å posisjonere seg på rett sted. Den lille fisken posisjonerer seg også godt, – aldri langt unna matfatet i strømrike områder i elva hvor næringstilgangen er størst. I strømmen finnes bunndyr som er den viktigste matkilden om vinteren.

Det er ikke tilfeldig at Wayne har fått et kanadisk navn. Forskerne i Trondheim samarbeider nemlig tett med to andre forskerteam i Canada. Kanadierne har gjort samme type feltforsøk som de norske forskerne – og de har også deltatt i forsøkene her hjemme. Så langt ser mye av oppførselen til laksen ut å være lik, enten den overvintrer i norske eller kanadiske elver.

Metode

Det er en møysommelig jobb for forskerne å følge lille Wayne. På forhånd er elva nøye kartlagt med landmålingsutstyr så forskerne kan forholde seg til ett sett med koordinater på leting etter fisken. I tillegg har hver fisk et nummer slik at man kan vite akkurat hvilken fisk som er hvor. På den måten kan forskerne se hvem som er aktive og hvem som ikke er det.

Dette avdekker igjen hvilke fysiske forhold lakseungene foretrekker, som vanndybde, strømforhold, tykkelse på isen og bunnmateriale. Hver sjette time peiles det etter de små svømmerne. Feltarbeiderne vandrer da langs bredden og på kryss og tvers av isen. En runde med laksepeiling kan ta alt fra en halv til to timer. Og det er naturligvis ingen unnskyldning at det er minus ti grader og svarteste vinternatta.

Det femårige prosjektet vil forhåpentligvis gi god uttelling for slitet

Tekst: Christina B. Winge