Tause vitners tale

Mannen i bakgården er ung, uflidd og mager. Han er litt oppskrubbet, nokså forbrent – og svært, svært død. Hvem er han? Hva brakte ham hit? Hvordan døde han? På normalt eller kriminelt vis?

Mange spørsmål. Foreløpig ingen svar. Politiet vet det ikke ennå, men det skal bli en lang og vanskelig etterforskning. En rekke vitner vil dukke opp. Både tause og talende.

Et par ganger i uka får Norges mest erfarne kriminaletterforskere beskjed om å pakke koffertene og dra til et sted i Norge. Da vet de at det som regel har skjedd en alvorlig forbrytelse, og det lokale politiet trenger bistand.

Kripos er et sentralt bistandsorgan for norsk politi, med spisskompetanse innen teknisk og taktisk etterforskning samt nasjonalt og internasjonalt politisamarbeid. Oppgavene er mangfoldige; det kan være narkotikabeslag på 20 tonn den ene dagen og noen pikogram sprengstoff den neste. Områdene de gransker, er fra hele bydeler til bittesmå partikler.

Teknikkene er moderne og kunnskapen enorm hos de vel 300 medarbeiderne, som i sitt arbeid benytter vitenskapelige metoder verdig en forskningsinstitusjon. Men når Kripos selv ikke har kompetanse, må de hente inn eksperter fra forskningsmiljøene i Norge eller hos samarbeidspartnere i utlandet. Vitenskapelig forskning har blitt viktig redskap for den moderne politietterforsker.

Kripos’ laboratorieavdeling i Oslo står selv for det meste av analysearbeidet. Her arbeider nærmere 100 mennesker som etterforsker narkotikasaker, analyserer forskjellige funn, gransker mulige skrift-, penge- og dokumentforfalskninger. I tillegg leter de etter sammenhenger og årsaker, eller “noe” som kan kaste lys over saken ut fra sporene som samles inn på åstedet. Det kan være lakkrester, blod, jord, hår, fibre fra klær eller annet biologisk materiale. De siste årene har bydd på mange utfordringer. Både Orderud-saken, Baneheia og thallium-saken i Trondheim, der en kvinne ble forgiftet av eks-kjæresten, har satt de erfarne laboratoriefolkenes kunnskaper på prøve.

– Vi jobber stort sett med de tause vitnene, sier Terje Kjeldsen, forsker og kvalitetssjef for laboratorieavdelingene på Kripos. – Fantasi og kreativitet er viktige egenskaper for en etterforsker. Vi skulle gjerne drevet mer kriminalrettet forskning og utvikling, men vi har verken tid eller ressurser nok. Vi har derfor et godt samarbeid med utenlandske krimlaboratorier, samtidig som vi henter hjelp fra forskningsmiljøer i Norge.

Rettsmedisinsk institutt og Statens rettstokologiske institutt er for eksempel Kripos faste samarbeidspartnere i Oslo. Forskningsmiljøene i Trondheim blir også kontaktet, men blir mest brukt av politietaten og i rettssaker.

Svar fra de døde

Politiet sikrer spor på åstedet og fotograferer den døde fra alle mulige vinkler. Rettsmedisineren er på plass og kan konstatere at mannen har vært død i minst tolv timer. Han mener også at den døde har vært snudd etter en stund. Siden dette er et mistenkelig dødsfall, vil politiet ha full obduksjon, og liket fraktes til sykehuset.

Olav A. Haugen er professor i rettsmedisin ved NTNU. I Norge er det bare universitetssykehusene som obduserer personer som har dødd en unaturlig død. Sammen med kolleger utfører Haugen alle obduksjoner i Midt-Norge, ca. 300 i året. Årlig obduserer han mellom to og ti drapsofre.

– Sjansene for å bestemme dødstidspunktet svinner med klokka. Etter 24 timer er det spesielt vanskelig. Der vi har mulighet, måler vi temperatur i både hjerne og rektum, dessuten i rommet der den døde ligger. Vi ser an bekledning og om personen er tykk eller tynn. Alle tall blir vurdert mot en standardkurve, og slik kan vi anslå når vedkommende døde. Men det blir aldri så nøyaktig som på Detektimen, sier Haugen.

På åstedet ser rettsmedisinerne an likets ytre. Det er for eksempel viktig å lokalisere dødsflekkene. Hos en død person vil blodet samle seg på kroppens laveste punkt. Det vil også være mulig å se om vedkommende har blitt snudd i ettertid.

På sykehuset foretas en obduksjon der spesielle kjennetegn, ytre og indre skader blir undersøkt. Alle organer blir vurdert i detalj for å avdekke tegn til sykdom. Vevsprøver tas ut for mikroskopiske undersøkelser, og kroppsvæsker sendes til kjemisk analyse. Så avgis en foreløpig rapport til politiet, som ofte er til stede ved obduksjonen.

– Ved enkelte skader kan vi si noe om måten de har oppstått på. Hammerslag mot kraniet kan gi et typisk skadebilde, men skader som følge av stump vold er svært vanskelige å finne årsaken til, presiserer Haugen. En hjerneblødning kan være følge av fall, slag, spark eller støt mot hodet, men den kan også skyldes sykdomsprosesser og følges av ytre skader som ikke er påført av andre.

– Vi sjekker sår for rester etter fremmed materiale. I et hodesår fant vi en gang lakkrester. Disse ble analysert og viste seg å tilhøre en helt spesiell biltype. Bilen ble etterlyst, og politiet var ett skritt nærmere å oppklare ulykken der sjåføren stakk av etter påkjørselen og offeret døde.

Rettsmedisineren kan anslå lengde og størrelse på et stikkvåpen ut fra hvor dypt såret er. Ved skuddskader kan han anslå hvilken vinkel det ble skutt fra, og mulig våpentype.

– Vi undersøker også skader på levende, både gjerningsmenn og ofre, for å se om de passer med det personene forteller, sier Olav A. Haugen.

Innvendige hemmeligheter

Patologen sender fra seg prøvene han tok av liket. Spesielt er blodet og mageinnholdet viktig. Dødsårsaken er ennå ikke slått fast. Politiet holder alle muligheter åpne og tror at analysearbeidet ved klinisk farmakologi kan bringe dem videre.

Olav Spigset er professor ved Det medisinske fakultet, NTNU. Han jobber på Seksjon for klinisk farmakologi ved St. Olavs Hospital. Her analyseres blant annet biologisk materiale som blod, urin, spytt og hår.

– Vi har en del oppdrag for politiet, sier Spigset. – Særlig der personer dør uten at vi kjenner årsaken. Da analyserer vi blod og urinprøver fra den døde, og eventuelt også innhold i magesekk for å finne ut om det kan være forgiftning som er dødsårsaken.

Vi har også opplevd å få spørsmål om å analysere stoffer som det ikke har vært tilgjengelige analysemetoder for. Da har vi vært nødt til å utvikle slike metoder selv.

Brennbare bevis

Aske og noe forkullet materiale ligger nær liket. En av ytterveggene i bakgården er svart av sot. Hva slags brann har dette vært? Når og hvordan startet den? Var den er forsøk på å skjule spor?

Kjell Schmidt Pedersen er adm.dir. ved Norges branntekniske laboratorium as, SINTEF. Laboratoriet har bistått både politi, Kripos, forsikringsselskaper og ulykkeskommisjoner med sin ekspertise.

– Vi kan fastslå hvor brannen startet, når den startet og om den var påsatt eller ikke. Det er utallige tegn på et brann-åsted, disse vurderer vi og intervjuer eventuelle vitner og brannfolk. Vi vet hvordan forskjellige materialer reagerer på brann. Ved å sjekke strukturen på metalloverflater i rommet, kan vi se hvor høy temperaturen har vært og hvor lenge det har brent.

Vi kjenner også smeltetemperaturen på mange ting, glassull f.eks. smelter på 600 grader, mens steinull trenger 1100 grader. En tredje ting er hvor mye treverket har brent ned. Under en brann i et rom vil treverket ha en innbrenning på 35-70 mm i timen, forklarer Schmidt Pedersen.

Ved ulmebranner utvikles ofte farlige gasser. Her kan ekspertene ved å sjekke hvor mye som har blitt forbrent av et stoff, f.eks. møbelskum, beregne hvor mye CO som er utviklet i rommet. Og ut fra størrelsen på rommet kan de finne ut hvor fort mengden ble livstruende. Sammen med Kripos har Brannlaboratoriet utviklet en måte å spore brennbare væsker i forskjellige materialer. I en gasskromatograf kan de så finne spor etter disse.

I mange tilfeller kjører de forsøk for å prøve ut teoriene.

– Etter brannen på “Scandinavian Star” bygde vi en kopi av korridoren der brannen startet, med de samme materialene, og gjenskapte brannen. 15 meter over brannstedet hadde vi en målesonde som illustrerte punktet der brannen kom opp i båten. Den målte gassene, som viste seg å være blåsyre og CO.

Disse tallene la vi inn i et simuleringsprogram som beregnet hvor stor gasskonsentrasjonene var utover båten, og dermed dødeligheten, sier Schmidt Pedersen.

Spor av gift

Prøver fra magen til den døde viser at han har fått i seg noe som kan være gift. Men hvilken type er det, og hvor små mengder er nok til å ta livet av mannen?

Forsker Audun Gangstad på SINTEF Kjemi, avdeling for Uorganisk prosesskjemi og analyse, har superfølsomt utstyr og er spesialist på å analysere kjemiske forbindelser. Gangstad var sakkyndig vitne i thallium-saken og benyttet da et instrument, ICP-MS, som kan analysere ørsmå giftmengder.

– En annen fordel er at den skanner nesten hele det hele periodiske system, og gir utslag på bare de relevante stoffene, som i dette tilfellet var thallium, sier Gangstad.

Et annet instrument som både forskere og etterforskere bruker, er elektronmikroskopet (SEM). I en mordetterforskning ble det med SEM bevist at korken på ei ny brusflaske hadde vært “dirket opp”, for så å bli satt på igjen meget forsiktig. Gjennom elektronmikroskopet kunne man se ørsmå spor i korken, som vanlige mikroskop vil gå slipp av. Her er det også mulig å sammenligne fine støvpartikler, eller fibrer.

Ordene

I den dreptes jakkelomme ligger et håndskrevet brev. Det er verken adressert eller underskrevet, men inneholder utvetydige trusler: En gjeld skal gjøres opp, og det snart. Hvis ikke, kan mottakeren vente seg det verste. Hvem skrev brevet?

Politiets skriftgranskere har god greie på sammenlikning av skrivemetoder og håndskrift. Men når det kommer til det språklige, henter de ofte hjelp hos filologene.

Ola Stemshaug er førsteamanuensis ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap, NTNU. Han har ved flere anledninger bistått politi og rettsvesen – ved gransking av anonyme brev eller ved språklige fortolkninger i rettstvister.

– Hvordan bestemte ord brukes, kan avsløre dialekttilknytning, forklarer Stemshaug.

– Det kan også det syntaktiske, hvordan setningene er bygd opp. Særlig plasseringen av nektingsadverbet ikke kan være avslørende.

Ellers kan han ofte av håndskrift og ordbruk anslå både alder og kjønn på skriveren. – Det går også noen ganger an å se av håndskrift og språk hvor vedkommende har fått sin skriveopplæring, sier Stemshaug.

Filologer med kjennskap til fremmede språk blir ofte brukt som sakkyndige når politiet er usikker på nasjonaliteten til den som skrev, enten teksten er på norsk eller på et annet språk.

I buksebretten

Hvor oppholdt den døde seg før han kom til bakgården? Kan mikroskopisk rusk og rask på klærne hans gi et svar? Og kan klærne selv gi et hint om mannens identitet?

Et menneske i vanlige klær kan ikke bevege seg noe sted uten at omgivelsene “festner seg” på ham. Det kan være bakterier. Det kan være jord og sand. Og det kan være soppsporer, planterusk, frø eller pollen. Noe kan bestemmes med det blotte øye, annet må undersøkes i mikroskop eller ved hjelp av molekylærbiologiske/kjemiske metoder.

Slike små partikler kan ofte spores tilbake til et helt bestemt område, og under optimale betingelser være sporbare i hundrevis av år. De som kan finne ut av dette, er botanikerne. Pollen, frø, barnåler og andre planterester er lette å identifisere, og blir ofte brukt som bevismiddel for hvor en person har oppholdt seg, og når.

– Vi vet hvilke planter som blomstrer når og hvor. Og hvis vi kombinerer det med moderne genteknologi, kan vi faktisk spore pollen tilbake til en helt bestemt art og lokalitet og tidsrom, sier professor Atle Bones ved Botanisk institutt, NTNU.

Botanikerne har også greie på jordbiologi. De kan ta prøver fra en skosåle eller et fotavtrykk, og si noe om hvor man finner denne type jordsmonn. Eller de kan dyrke mikroorganismer (bakterier/sopp) fra samme skosåle, og si hvor i verden disse bakteriene sannsynligvis har kommet fra.

Klær kan også være plantemateriale: – Hvis vi for eksempel analyserer fibre fra et klesplagg, og finner at 40 prosent av er genmodifisert bomull, vil vi kunne si at dette plagget høyst sannsynlig stammer fra USA, sier Bones.

Stemmene

Politiet har fått tak i en video. Den kommer fra overvåkingskameraet utenfor en bank nær åstedet. Opptaket ble gjort drapskvelden, og viser tre mørkkledde skikkelser som står på fortauet og snakker opphisset, men utydelig, sammen. Kan de tre ha noe med drapet å gjøre? Er de identiske med noen av de som er brakt inn for avhør? Og hva er det egentlig de sier?

Arne Kjell Foldvik er pensjonert førsteamanuensis ved Lingvistisk institutt, NTNU. Lingvister forstår seg på språkets og talens struktur. Foldvik har bistått politiet med stemmeanalyser; bare én gang i en drapssak, men i flere ranssaker der det finnes videoopptak av ranet. Oppdraget kan være å finne ut hva som blir sagt, eller å karakterisere ranerens stemme – men primært å sammenlikne stemmen på opptaket med stemmeprøver avgitt av mistenkte.

– Når jeg lytter til et opptak, bruker jeg både mitt eget øre og lydanalyseprogram, forteller Foldvik.

– Jeg hører på stemmekvaliteten, dvs. karakteristiske trekk ved en persons tale: Om grunntonen er høy eller lav, om det er en knirkestemme, en luftfylt stemme, en nasal stemme. Er talehastigheten rask eller langsom? Videre registrerer jeg hvordan personen uttaler forskjellige lyder, om vedkommende kanskje skarrer eller lesper.

Setningsmelodien vil også kunne indikere dialektbakgrunnen til taleren.

I tillegg blir opptaket kjørt gjennom et lydanalyseprogram. Programmet regner ut den gjennomsnittlig grunntonen i det som har blitt sagt, og gir spekteret for lyder. Programmet kan også brukes til filtrere vekk støy på et opptak. Men jo mer støy, jo vanskeligere blir identifikasjonen.

Stemmeanalyser brukes aldri som fellende eller eneste bevis. De brukes først og fremst som ledd i en indisiekjede – og like gjerne for å sjekke folk ut av saker.

Formen

Det er ikke lett å se av videobåndet hvordan de tre personene er bygd. Kameraet var høyt plassert; det forvrenger alle mål og avstander. Og hva er den mørke flekken på armen til en av personene? En tatovering?

Professor emeritus Ingolf Hådem ved NTNUs Institutt for geomatikk er ekspert på fotogrammetri – bildeanalyse. Han bruker et trenet øye så vel som avanserte dataprogrammer for å finne ut hvordan det egentlig forholder seg med lengder, bredder og posisjoner i bilder som er tatt fra de forskjelligste vinkler.

Til daglig steller Hådem mest med måling, beregning og dimensjonskontroll for robotteknologi eller industri. Men nå og da utfører han oppdrag for politiet. Vanligvis handler det om identifisering av ransmenn, med utgangspunkt i stillbilder fra videoopptak.

– Vi går ut fra kjente geometriske forhold og perspektivlover, og utnytter kjente mål på bildet, for eksempel ei dør, forklarer Hådem.

– Så kjører vi opplysningene og bildet gjennom et dataprogram som regner ut alle riktige mål. Dermed kan vi med stor presisjon anslå høyde på ranspersonen. Vi bruker også bildebehandling til å analysere glimt av utydelige tatoveringer. Da forsterker vi kontrastene, måler lengder og posisjoner til detaljene i tatoveringen, og foretar en utregning av hvordan den må se ut.

Hådems første oppdrag fra politiet var under Treholt-saken i 1984. Da analyserte han og kollegene et fotografi av en konvolutt den spionasjesiktede Arne Treholt hadde mottatt av en russisk kontakt, for å finne ut hvor mange dollarsedler det ville være plass til i konvolutten.

Sine fulle fem

Mange spor har blitt fulgt, de fleste løp ut i sanden. Men mannens identitet blir omsider slått fast ved hjelp av tannavtrykk. Han tilhørte et halvkriminelt, stoffbelastet miljø. Og hendelsesforløpet blir klart etter som personer fra samme miljø blir overtalt til å tyste: Den døde møtte en narkotikalanger i bakgården, for å gjøre opp gammel gjeld.

Det ble krangel og slåsskamp. Langeren tok halsgrep på offeret – et grep som ikke satte merker, men som likevel forårsaket kvelning. I håp om å slette alle spor satte han fyr på noe rask og rømte fra åstedet. Drapsmannen blir oppsport og anholdt. Han hevder at han ikke husker noen ting. Var han utilregnelig i gjerningsøyeblikket?

– Eksperter på den mennskelige psyke kommer ofte inn i bildet når man trenger vurdering av en gjerningsmanns personlighet, og om han var tilregnelig, eller farlig. Det sier psykolog Kirsten Rasmussen. Hun er professor i rettspsykologi ved NTNU, og den eneste i Norge med full stilling i denne disiplinen. Rasmussen bruker sin kunnskap til å vurdere om siktede var ved sine fulle fem i gjerningsøyeblikket, om han har varig eller midlertidig svekkede sjelsevner, om han kanskje er psykopat – eller om det finnes andre psykiske faktorer som kan spille en rolle i forhold til straffelov og eventuell straffeutmåling.

En rettspsykolog har også kompetanse på vitnepsykologi. Hun kan si noe om hvilke faktorer som er forbundet med sannferdighet, løgn, glemsel eller fortrengninger.

Kirsten Rasmussen ble brukt som sakkyndig i omtrent ti kriminalsaker i fjor.

Og alle de andre….

Denne gangen ble det ikke bruk for genteknologene, de som kunne ha laget en DNA-profil av offer eller mulige gjerningsmenn – eller av annet organisk materiale, hvis det nå hadde vært behov for å slå fast nøyaktig hvilket tre en barnål stammet fra, som i Orderud-saken.

Heller ikke materialteknologene ble dratt inn. Kunnskap om materialenes egenskaper har blitt brukt der forsvareren ville vite hvor hardt tiltalte hadde blitt slått i hodet, ut fra formen på bulken i ståltermosen. I svindelsaker der rammenummeret på en motorsykkel er slipt vekk, kan materialfolkene få etset fram nummeret igjen.

Datafolkene kan bidra på mange felter, spesielt hvis systemene er store og sammensatte. Tukler noen med et datasystem som styrer telenettet, trengs fagfolk med kunnskap om komplekse systemer, skal man finne ut hva som har blitt gjort og hva konsekvensene kan bli. Men denne gangen var det ingen dataspor å følge. Heller ingen som krevde spesialkunnskaper i musikk, hydrodynamikk, arkeologi, statsvitenskap, maskinkonstruksjon, geologi, psykiatri, sosialantropologi, elektroteknikk, akustikk…

Vår lille drapssak er selvfølgelig oppspinn. Og Kripos ville nok fint ha klart hele biffen på egen hånd. Men bak etterforskning ligger forskning. Og laboratoriesjef Terje Kjeldsen sier:

– Jeg kan nesten ikke komme på ett eneste fagområde hvor vi ikke en eller annen gang har søkt hjelp hos forskerne.

Av Anne-Lise Aakervik og Lisa Olstad

Fakta:

I 2001 behandlet Kripos’ laboratorieavdeling 28 133 saker, en økning på 19 prosent fra året før. Av disse var ca 21 500 relatert til narkotika. De andre sakene fordelte seg slik:

Pengefalsk: 2423 saker; skrift/dokumentundersøkelser: 250 saker; annet: 3880 saker; og åstedsbistand: 81 saker.

Vitenskapelige høydepunkter

Etterforskningsfaget har en lang historie og er i stadig utvikling. Her er noen få høydepunkter fra historien:

1000: Et blodig håndavtrykk blir i retten brukt til å knytte drapsmann til offer (Roma).

1248: Bok om hvordan man medisinsk bestemmer om en mann har blitt druknet eller kvalt, utgis (Kina).

1784: For første gang blir en morder dømt på bakgrunn av fysiske bevis – to biter fra samme avishjørne, den ene i mannens lomme, den andre ved drapsvåpenet (England).

1787: Den moderne toksikologiens far, Matthieu Orfila, blir født. Han utviklet tester for å påvise blod og sæd på et åsted, og var den første som brukte mikroskop til dette (Spania).

1835: For første gang fører sammenlikning av pistolkuler til pågripelse av morder (England).

1836: For første gang blir påvist forgiftning brukt i en rettssak (Skottland).

1880: Første oppklaring av ranssak ved hjelp av fingeravtrykk (Japan).

1889: Første forsøk på å knytte en kule til et bestemt våpen (USA).

1900: Blodgruppene oppdages (Østerrike).

1910: Første sammenliknende studie av hår, med henblikk på kriminalsaker (Frankrike).

1920-tallet: Botaniske analyser tas i bruk i etterforskning (Tyskland). Analysemetoder for spytt og andre kroppssekreter blir utviklet i flere land.

1950: Metode for å samle spor ved hjelp av tape utvikles (Sveits).

1984: Den første test av et menneskes DNA-profil utvikles (USA).

(Kilde: Forensic Science Timeline, Norah Rudin.)