Fremmer toppidretten doping?
Toppidrettens jag etter vår oppmerksomhet skaper beinharde konkurranser som topptrente kropper knapt takler. For enkelte utøvere blir doping eneste utvei.
Bruken av saltvannsoppløsning, forstøverapparat og astmamedisin blant norske langrennsstjerner har skrudd temperaturen i norsk dopingdebatt opp noen hakk. «Behandlingen» er innenfor lovlighetens grenser, men kritikere hevder at det norske langrennslangslaget her opererer i en gråsone.
Harry Arne Solberg er professor i samfunns- og sportsøkonomi ved Handelshøyskolen ved NTNU.
Harry Arne Solberg er professor i samfunns- og sportsøkonomi ved Handelshøyskolen ved NTNU. Han mener idrettens kamp om publikum og inntekter gjør at idrettsgrenene endres for å fenge flere.
– Denne utviklingen bidrar til at grensene for bruk av ulovlige midler tøyes. Som idrettsutøver havner du bakpå hvis du ikke henger med, sier han.
Lager severdige konkurranser
I toppidretten betyr sponsorer penger, penger er makt og media er motoren i det hele. Lykkes idretten i mediene, kommer sponsorene.
For å vinne markedet, gjøres idrettsgrenene mer publikumsvennlige. Langrenn har gått over til fellesstart, og arrangørene av Tour de Ski har brukt oppskrifta til sykkelrittet Tour de France: en lang, sammenhengende periode med knallhard konkurranse. Utøveren som skal vinne sammenlagt, må beherske alle etappene – lang som kort, bratt som flat.
Samtidig eksisterer det flere konkurranser i konkurransen, noe som gjør at det også knives om seier i enkeltdistanser. Dermed blir konkurransen severdig også for publikum i nasjoner som ikke har utøvere som kjemper om sammenlagtseieren.
Idretten møter seg selv i døra
– I kampen om seerne må det lages noe ekstraordinært. Fra medisinsk hold er det argumentert med at menneskekroppen ikke er laget for knallharde etapper hver dag i flere uker. Leger har anbefalt å redusere lengden på de tre største sykkelrittene, Tour de France, Giro de Italia og Spania Rundt, fra tre til to uker, men arrangørene nekter, sier Solberg.
Han peker på at langrenn nå forsøker å kopiere denne konkurranseformen i Tour de Ski, og sist vinter ble det startet en lignende konkurranse i Canada.
– I de første årene med Tour de Ski var det flere utøvere som ble syke. I slike «umenneskelige» konkurranser blir fordelene av å dope seg større, blant annet fordi det ikke blir tid og rom til restitusjon. Når idrettene tyr til øvelser som «fremmer» doping på denne måten, møter de seg selv i døra. Litt satt på spissen, kan vi si at antidopingarbeidet blir en form for avlat. Den ene hånda må rydde opp etter skader som den andre hånda har skapt, sier han.
Han viser også til at tradisjonsidretten skihopp har gjennomgått en forvandling for å tiltrekke flere seere. Bakkene blir stadig utvidet. På 1970-tallet var verdensrekorden i skiflygning på rundt 150 meter, i dag hoppes det 100 meter lenger.
Hvite elefanter står igjen
– En stor del av investeringene i idretten gjøres i forbindelse med arrangementer. Når land og byer slåss om prestisjetunge arrangementer er det lett for IOC, FIFA og UEFA å stille krav til fasiliteter, uten tanke for hvor mye nye, moderne anlegg koster. Resultatet blir ofte at det opprinnelige budsjettet sprekker – og når arrangementet er unnagjort, står de «hvite elefantene» igjen, sier Solberg.
Han sikter her til enorme idrettsanlegg som bygges i forbindelse med enkeltarrangementer, og som i etterkant koster mer i drift og vedlikehold enn det de bringer inn i form av penger eller nytte.
– Det hersker ofte naive forventninger til hva slike arrangementer skal gi av effekter i etterkant. I forbindelse med fotball-VM i Sør-Afrika skulle egentlig en eksisterende fotballbane i et slumområde i Cape Town oppgraderes. FIFA ville heller ha en ny bane – og dermed begynte ballen å rulle. De fikk med seg lokale aktører som presset regjeringen, og i dag sitter byen igjen med en «hvit elefant» av en stadion som er enormt dyr å vedlikeholde, og som har en kapasitet på 65 000 tilskuere – mens det lokale laget trekker rundt 6000 tilskuere, forklarer Solberg.
Mange tidligere arrangører sliter med det samme, som Korea og Japan etter fotball-VM i 2002, Portugal etter fotball-EM i 2004 – og til og med fotballnasjonen Brasil etter VM i 2010.
Sponsorer trekker seg
I toppidretten er det altså sånn at pengene bestemmer. Samtidig kan markedskreftene bidra til å bremse bruk av ulovlige midler.
– Tyske tv-kanaler ville for eksempel ikke vise Tour de France, på grunn av alle dopingskandalene. Tour de France er det største av alle sykkelmesterskaper, og det er eid av en kommersiell aktør, Amaury Sport Organisation (ASO). Det har blitt hevdet at ASO har ivret mer for å bekjempe doping enn den internasjonale sykkelunionen, sier Solberg.
– Leger har anbefalt å redusere lengden på de tre største sykkelrittene, Tour de France, Giro de Italia og Spania Rundt, fra tre til to uker, men arrangørene nekter, sier Solberg. Illfoto: Thinkstock
Ingen sponsorer vil assosieres med doping. Når sponsorene trekker seg, går det ut over profitten.
– Det er betenkelig at Norges Skiforbund har holdt doping-saken til Martin Johnsrud Sundby hemmelig for en ny sponsor. Skiforbundet har taklet saken på en måte som ikke gir tillitt. Det er også betenkelig at Skiforbundet går inn og kompenserer for premiepengene som Sundby måtte betale tilbake etter å ha blitt utestengt for brudd på dopingreglementet. Det gir en negativ signaleffekt, sier Solberg.
Ingen tro på systematisk juks
Arve Hjelseth, førsteamanuensis i idretts-sosiologi ved NTNU, mener Skiforbundet tapte ansikt i Sundby-saken fordi det ser ut som om noen har forsøkt å sminke på sannheten.
Han viser til at langrenn har en sterk symbolverdi i den norske befolkningen, og at folk må kunne stole på at utøvere og Skiforbundet ikke tøyer grensene for bruk av ulovlige midler.
– I Sundby-saken virker det som om grenser har blitt tøyd. Det finnes flere norske dopingsaker, men jeg tror likevel ikke at det foregår systematisk og organisert doping i norsk langrenn, eller at norske langrennsløpere kan dope seg uten at støtteapparatet kjenner til det, sier Hjelseth.
Kritisk journalistikk
Han peker på at norske langrenns-utøvere sjeldent har ønsket å utvikle egne treningsopplegg etter at toppidrettssenteret ble etablert. Hvis noen har dopet seg systematisk, må også leger, støtteapparat og ledelse ha kjent til dette. Hvis det hadde skjedd, hadde det slått beina under den norske toppidretts-modellen.
Hjelseth mener likevel at debatten om maktforhold og ressursbruk i idretten representerer noe relativt nytt som idretten har levd uten til nå.
– Journalistene som tok sjansen på å undersøke om det lå mer under overflata da Sundby-saken ble gjort kjent, fant fort noe. De siste årene har mediene begynt å interessere seg for idrettspolitikk i større grad enn tidligere. Dette er en ny virkelighet som idrettstoppene må lære seg å leve med, sier han.
