Kritisk til skoleforsker-guru
Den newzealandske skoleforskeren John Hatties forskning står i sentrum for debatten om norsk skole. Norske skoleforskere stiller spørsmål ved bruken av Hatties funn.
SKOLE/UTDANNING: Skoleforskeren John Hattie ved Auckland University i New Zealand står bak verdens største undersøkelse av skoleelevers måloppnåelse. Han utga i 2008 boken «Synlig læring», hvor analysene omfatter 80 millioner elever og bygger på 50 000 internasjonale studier rundt hva som har effekt på læring.
Han tar for seg 138 variablers innflytelse på elevers læring og prestasjoner. Variablenes betydning uttrykkes i effektstørrelser som deles inn i fire kategorier: Ingen effekt, liten effekt, middels effekt og stor effekt.
Oppfattes som guru
Hattie er blitt oppfattet som en guru innen skoleforskning, og forskningen hans er hyppig brukt som referanse i den norske skoledebatten, av både politikere, byråkrater og folk innen utdanningssektoren. Noen eksempler:
- Høyre-politikere har vist til Hatties forskning for å begrunne lærerløftet. De bruker også boken hans til å kritisere Arbeiderpartiets ønske om gratis skolemat og større lærertetthet.
- Arbeiderpartiet og SV har brukt den samme boken til å kritisere Høyres nivådeling av elever.
- Politikere og rådmenn flere ganger støttet seg på Hattie for å begrunne forslag om nedleggelser av små skoler.
Kan ikke generalisere
Thomas Dahl, leder for Faggruppe for skoleutvikling og utdanningsledelse ved NTNU
Flere har kommet med kritikk av Hatties metoder og mener man ikke kan generalisere på tvers av land, fag og aldersgrupper slik Hattie gjør.
I en kronikk i Aftenposten er professor Thomas Dahl, forskningsleder ved Faggruppe for skoleutvikling ved NTNU, kritisk til flere sider av Hatties forskning og hvordan forskningen forstås og brukes:
- De som snakker om evidens fra forskning, viser gjerne til det enorme antall elever som Hatties studie omfatter. Det høye tallet gjør ikke nødvendigvis forskningen mer gyldig.
- Enda mer problematisk er det å bruke Hatties effektmål som evidens, når det viser seg at Hatties arbeid inneholder basale regnefeil.
- Evidensforskningen er som regel basert på store tall, og det utformes en politikk som skal gjelde alle. I denne prosessen blir elevene ikke enkeltindivider, men bare «elever».
- Det er en fare for at den «store» evidensforskningen undertrykker lokal evidens, og at den da kjører over et grunnleggende prinsipp i norsk opplæring, nemlig tilpasset opplæring.
Her er hele kronikken, gjengitt med tillatelse fra Aftenposten:
Skal evidens styre skolen? Og i så fall: Hvilken evidens?
Av Thomas Dahl, professor og forskningsleder ved Faggruppe for skoleutvikling ved NTNU
Den newzealandske skoleforskeren John Hattie og hans forskning står i sentrum for debatten om norsk skole. Og de som snakker om evidens fra forskning, viser gjerne til det enorme antall elever som Hatties studie omfatter. Nå er det riktig, som man lærte på ex.phil., at å høyne antall observasjoner eller målinger kan gjøre resultatet mer pålitelig, men man lærte også på ex.phil. at det ikke nødvendigvis gjør det mer gyldig. Derfor må gyldigheten til bestemte funn vurderes. Dette vet selvsagt Hattie.
Effekten av klassestørrelse
Et eksempel som har vært oppe i debatten er om klassestørrelse har noen effekt. Det hevdes at Hattie avviser en slik effekt. Ja, isolert og helt generelt betraktet kan dette være riktig. Men Hattie sier at denne manglende effekten kan skyldes at «når lærere underviser i mindre klasser, så benytter de de samme undervisningsmetoder som når de underviser i større klasser.» Med andre ord: Å si at klassestørrelse ikke har noen effekt kan bare sies dersom alle andre variabler holdes konstant. Det er vanskelig, og slett ikke ønskelig, i en skole.
Enda mer problematisk er det å bruke Hatties effektmål som evidens, når det viser seg at Hatties arbeid inneholder basale regnefeil. Arne Kåre Topphol ved Høgskolen i Volda har dokumentert dette. Hattie kommer frem til det matematisk helt absurde at sannsynligheten for en effekt av et tiltak er over 100 prosent, eller enda verre: Under null prosent, altså negativ sannsynlighet. Man trenger ikke å være matematisk skolert for å skjønne at her må det ligge en avgjørende misforståelse til grunn. Nå har Hattie innrømmet feilene. Det evidente var altså ikke så evident når det kom til stykket.
Enkeltindivider blir ikke sett
Jeg har selv studert skolepolitikk og skolepolitiske tiltak som er blitt utformet med bakgrunn i såkalt evidens-forskning. Det paradoksale er at disse tiltakene gjør at man overser det som man med et annet blikk vil finne som opplagt evident i den lokale praksis. Denne evidensforskningen er som regel basert på store tall, og det utformes en politikk som skal gjelde alle. I denne prosessen blir elevene ikke enkeltindivider, men bare «elever».
Det er heller ikke sikkert at denne forskningen forteller hva som vil fungere best for Kari eller Pål på Landskrenten skole. Det er en fare for at den «store» evidensforskningen undertrykker lokal evidens, og at den da kjører over et grunnleggende prinsipp i norsk opplæring, nemlig tilpasset opplæring.
Forskning skal ikke styre
Det er derfor høyst problematisk at forskning, som i utgangspunktet er basert på kritisk samhandling mellom forskere og forskningsfelt, blir bruk ukritisk med merkelappen «evidens». Forskning er til for å utfordre og forbedre skolen, ikke for å styre den.
