Trønderske vikinger dro tidlig på langferd
Vikinger fra Trøndelag dro på noen av de første langferdene over til De britiske øyer. Det viser rike gravfunn.
Vestlendingene var ikke alene. Trønderske vikinger var også tidlig ute med å dra vestover til De britiske øyene.
En fersk analyse av trønderske graver fra ca. år 800 og fremover gir forskere fra NTNU Vitenskapsmuseet et klarere bilde av hvilke nordmenn som dro først over til dagens britiske øyer. Vestlendingene hadde selskap av trønderne.
Ringspenne fra en kvinnegrav på Nes, Bjugn kommune. Foto: Per Fredriksen, NTNU Vitenskapsmuseet
Gravene inneholdt mange flere fremmede importgjenstander enn tidligere antatt. Dette faller sammen med det første kjente vikingeraidet på Lindisfarne i Nord-England, som fant sted i 793.
Flere mektige kvinner på flere steder i Trøndelag, både i Melhus, Overhalla, Skei, Steinkjer, Gjeite, Levanger, Grande og Ørlandet ble gravlagt med kostbare engelske og irske gjenstander som draktspenner, drikkehorn og relikvieskrin.
– Disse gravene representerer noen av de tidligste bevisene for kontakt mellom Norge og De britiske øyene, forteller Aina Margrethe Heen Pettersen, som i vår avla sin mastergrad ved NTNU Vitenskapsmuseet på nettopp dette materialet.
- Les også: Vikingar stal britisk bispestav
Mer etter hvert
I en fersk artikkel publisert i det svært anerkjente tidsskriftet Internet Archaeology skriver Heen Pettersen at funn av fremmede gjenstander i gravfunn viser at vikinger fra Trøndelag deltok på noen av de første langferdene over til De britiske øyer.
Sverd med angel-saksiske sølvbeslag fra en mannsgrav på Heggestrøa, Steinkjer kommune Foto: Åge Hojem, NTNU Vitenskapsmuseet
– Arkeologiske funn viser at kontakten over Nordsjøen intensiveres utover på 800-tallet. Den største konsentrasjonen av funn fra dette århundret finnes i de gode jordbruksområdene i indre deler av Trondheimsfjorden, men også andre deler av regionen som f.eks. Oppdal, Ørlandet/Bjugn og Overhalla har klare funnkonsentrasjoner.
Stjørdal peker seg ut med den største andelen av funn fra denne perioden og Stjørdals-området kan ha hatt en sentral rolle i utrustningen av langferdene for denne delen av Trondheimsfjorden. Ofte er gjenstandene funnet på nærliggende gårder, og dette kan tyde på at flere storgårder i noen tilfeller samarbeidet om utrustningen av langferdene.
- Les også: Sølvet fra Silkeveien
Status
– Gjenstandene fra De britiske øyer ble i norrøne samfunn i Trøndelag brukt som status og prestisjegjenstander som ga signaler om velstand og forbindelser over Nordsjøen, sier Heen Pettersen.
– Kontakten innebar langt mer enn ufredelige plyndringstokter. Drikkehorn og sverd ble for eksempel ansett som passende alliansegaver, og funn av skålvekter vitner om handelsvirksomhet.
Aina Heen Pettersen. Foto: NTNU
– På 900-tallet skjer en rekke markante endringer i kontaktflaten vestover. Dette er spesielt tydelig i Stjørdalsområdet, hvor den sterke forbindelsen mot De britiske øyer ser ut til å forsvinne omkring århundreskiftet, sier hun.
Den vestlige kontakten som fremdeles eksisterer etter ca. år 900 ser ut til å være sentralisert til den innerste delen av Trondheimsfjorden. Dette kan muligens sees i sammenheng med oppkomsten av en foreslått Kaupang på Steinkjer på 900-tallet.
