Etterlyser en bred vurdering etter skredet
Flere setter spørsmålstegn ved hvorfor det tar så lang tid å gjenåpne veger og jernbane etter ødeleggelser. Samtidig er kvikkleire et særnorsk problem som skaper utfordringer.
En person omkom da kvikkleireskredet 30.august tok med seg både nye og gamle E6 samt jernbanelinjen ved Nesvatnet i Levanger kommune.
Hovedfartsåren mellom nord og sør ble brutt. Togtrafikken er stanset og vegtrafikken omdirigeres, delvis på smale fylkesveger og delvis gjennom Sverige. Myndighetene melder at det kan ta måneder før E6 og jernbaneforbindelsen kan åpnes igjen.
Hvorfor tar det så lang tid?
Flere setter nå spørsmålstegn med tiden det tar å få veger og jernbaner åpnet igjen etter naturhendelser som skred og flom. En drøy uke etter skredet i Levanger gikk prosjektleder i Anlegg Øst, Ole Gjermundshaug, ut i media og hevdet byråkratiet setter kjepper i hjulene for en rask løsning.
– Det må tas en beslutning på overordnet nivå for å få samfunnet og hjula til å gå rundt. Det er litt for mye byråkrati og det er mange som skal beslutte. Sånn trenger det ikke å være, sier han til NRK.
Jørn Rattsø er professor i samfunnsøkonomi ved NTNU. Han peker på sektorinndeling i staten som en utfordring når slike hendelser skjer.
– Departementet må gjøre en bred vurdering av de samfunnsmessige konsekvensene. Dette er et arbeid som må settes i gang, organiseres og avklares. Man kan ikke la det ligge og flyte på etatsnivå, sier professor og samfunnsøkonom Jørn Rattsø, NTNU
– En ting er at Statens vegvesen er ansvarlig for veger, og Jernbaneverket er ansvarlig for jernbane. Men her er det snakk om samfunnsinteresser som ikke er deres klienter. Da må et overordnet organ, i dette tilfellet Samferdselsdepartementet, gjøre en vurdering, sier Rattsø.
Han viser til at brukerne som er berørt gjerne er dårlig organisert og at det dermed legges lite press på politikere og myndighetene. Samtidig er det høy kompetanse i anleggsbransjen. Da blir det et spørsmål om hvor mye penger som skal brukes for å få veg og bane raskere i orden.
– Departementet må gjøre en bred vurdering av de samfunnsmessige konsekvensene. Dette er et arbeid som må settes i gang, organiseres og avklares. Man kan ikke la det ligge og flyte på etatsnivå. Spørsmålet er om de som gjør disse vurderingene ivaretar bredt nok de interessene som er involvert, sier Rattsø.
Et problem vi nesten er alene om
– Kvikkleire er et særnordisk problem, sier Bjørn Frengstad.
I forskningsverdenen vil forskerne vanligvis kunne dra nytte av arbeid som gjøres ved forskningsinstitusjoner verden rundt. Som en global dugnadsinnsats. Det gjelder ikke forskning på kvikkleire, sier professor Bjørn Frengstad ved Institutt for geovitenskap, NTNU. Foto: Kai Dragland
Han er professor i ingeniørgeologi og leder for Naturfaregruppa under NTNUs satsningsområde Samfunnssikkerhet og beredskap, og minner om at det er en grunn til at det tar tid å bygge opp igjen veg og jernbane etter slike skred.
– Vi har et land med mye topografi, med lange harde vintre og med kvikkleire. Da må man gjøre ting ordentlig og ikke forhaste seg. Det er dyrt å bygge veg og jernbane i Norge. Når man først bygger, bør det holde lenge, sier Frengstad.
Frengstad mener det må til en større innsats nasjonalt for å skaffe mer kunnskap om kvikkleirerisikoen i Norge.
– Kvikkleire har vi i de områdene hvor det har vært istid, og deretter landheving. Det gjelder kun Norge og Sverige, samt Alaska og Canada.
– Man kan si at når det gjelder kvikkleire, er det ikke så mange som møter opp til dugnaden. Derfor må vi bruke mer ressurser nasjonalt, sier Bjørn Frengstad
I forskningsverdenen vil forskerne vanligvis kunne dra nytte av arbeid som gjøres ved forskningsinstitusjoner verden rundt. Som en global dugnadsinnsats. Det gjelder ikke forskning på kvikkleire.
– Man kan si at når det gjelder kvikkleire, er det ikke så mange som møter opp til dugnaden. Derfor må vi bruke mer ressurser nasjonalt, sier Frengstad.
Han får støtte av NTNUs direktør for samfunnssikkerhet, Nils Kalstad. Han vil ikke kommentere forholdene rundt raset i Levanger, men mener det er naturlig å sette fokus på hvor det finnes behov for nasjonal kunnskapsutvikling når slike hendelser skjer.
– Skred skjer der det er kvikkleire. Det har tatt ganske mange liv om man ser det i et tiårsperspektiv. Det skaper utfordringer for samfunnet, sier Nils Kalstad, Direktør NTNU Samfunnssikkerhet
– Skred skjer der det er kvikkleire. Det har tatt ganske mange liv om man ser det i et tiårsperspektiv. Det skaper utfordringer for samfunnet, sier Kalstad.
Arealendring gir risiko
30.desember 2020 mistet elleve personer livet, inkludert et ufødt barn, i det store kvikkleireskredet på Gjerdrum. Over 1600 mennesker ble evakuert. 1.35 millioner kubikkmeter masse raste ut.
Ifølge NGU var årsaken til skredet erosjon i en bekk gjennom flere år, noe som reduserte stabiliteten i det skrå terrenget i så stor grad at den ikke tålte den våte høsten 2020. Erosjonen var forsterket av en ødelagt bekkelukking, samt «økt avrenning på grunn av urbanisering og terrengendringer».
– Kvikkleireskred handler om ganske langsomme prosesser. I Gjerdrum var det en bekk som fikk lov til å grave uhemmet over lengre tid. Dette ble forsterket av endring i arealbruk, ved at tidligere skogområde ble erstattet med tette hustak og asfalterte flater, sier Frengstad.
Kvikkleire kan fremstå som trygg og fast grunn, inntil et visst punkt.
– Ved samme nedbørsmengde, vil avrenningen få større flomtopper og kraftigere erosjon om det står masse bygninger der i stedet for skog.
Han understreker samtidig at det er gjort mye arbeid for å få kontroll på bekker i sensitive områder.
– De plastres med grov stein, eller legges i rør.
Et korthus som klapper sammen
Kvikkleire er et resultat av at isbreer har skuret over berget og malt det opp til et slags bergartsmel, forklarer Frengstad.
– Dette har så havnet ute i havet, der saltvann sørger for at elektrostatiske krefter som binder leirflakene sammen.
Om ferskvann over lang tid får lov til å vaske ut saltet mellom leirflakene, svekkes kreftene som holder leirkornene sammen. Ved overbelastning eller undergraving av terrenget kan resultatet bli dramatisk. Kvikkleire kan fremstå som trygg og fast grunn, inntil et visst punkt.
– Strukturen er som et korthus, der det er vann mellom kortene. Når korthuset klapper sammen, blir det masse vann til overs. Det som tilsynelatende var fast grunn, blir plutselig flytende.
I tett befolkede områder
Da isen smeltet (for inntil 12.000 år siden) og ikke lenger tynget ned landet, begynte landet å heve seg. Områder som før var havbunn, ble til tørt land. Denne landhevingen er ikke like stor overalt. Noen steder, som på Østlandet, ligger landet nå opptil 220 meter høyere enn da det var havbunn under istiden. I Trøndelag ligger det som forskerne kaller «marin grense» omkring 180 meter over dagens havnivå.
Det er i disse områdene man kan finne kvikkleire.
– I Norge er det snakk om 11.000 kvadratkilometer med tidligere havbunn. Omtrent halvparten av dette er leire. Det er like stort som tidligere Akershus fylke. Vi snakker om relativt tett befolkede områder på Østlandet og i Trøndelag, sier Frengstad.
Fakta om kvikkleire
Kvikkleire finner man i terreng som ligger lavere enn marin grense, det høyeste havnivået etter siste istid. Marin grense varierer mellom 0 og 220 meter over dagens havnivå ulike steder i Norge.
Vi finner mest kvikkleire i Trøndelag og på Østlandet. Men kvikkleire er også vanlig i mange mindre områder innen det kompliserte norske dal- og fjordlandskapet, og i strandsonen.
Tilsvarende forekomster av leire og kvikkleire er alminnelig kjent i deler av Canada og Sverige.
Kvikkleire finnes på land og i sjøen
På grunn av landhevning finnes marin leire flere steder på land i Norge.
Kvikkleire kan også forekomme under sjøbunnen mange titalls meter fra land.
Kvikkleirelommer kan strekke seg fra land og ut i sjøen. Skred som starter på sjøbunnen, kan derfor forplante seg inn på land.
Hva er forskjellen på kvikkleire og marin leire?
Marin leire ble opprinnelig avsatt på sjøbunnen under og etter siste istid. Det salte sjøvannet førte til at leirpartiklene ble avsatt i en «korthusstruktur». Denne strukturen er åpen, og hulrommene mellom leirpartiklene inneholder mye vann sammenlignet med når leirpartikler blir avsatt i ferskvann.
Selv om strukturen i marin leire er åpen, er den likevel stabil så lenge det er saltvann mellom leirpartiklene. På grunn av landhevningen er den gamle sjøbunnen i dag mange steder tørt land, og ferskt grunnvann siver sakte gjennom den marine leira.
I vanlig sjøvann er saltinnholdet 35 gram per liter. Hvis saltinnholdet i porevannet til den marine leira blir under 2 gram per liter, vil bindingskreftene bli svekket, og kvikkleire kan dannes. Siden leirpartiklene er så små og leira er veldig tett tar det mange hundre til flere tusen år å erstatte saltvann med ferskvann i den marine leira.
Ikke all marin leire er kvikk. Noen steder i terrenget er det likevel større sjanse for at saltet blir vasket ut enn andre steder, og kvikkleire dannes derfor i lommer eller lag i grunnen. Hvis leira inneholder lag av grovere materiale som silt eller sand, eller leira ligger nær berg, kan utvaskingen skje raskere.
Kvikkleire kan være ganske fast, men dersom den blir belastet for mye vil strukturen kollapse og et skred kan utløses. Siden hulrommene mellom leirpartiklene er relativt store i den marine leira, og disse er fylt med vann, vil kvikkleira i omrørt tilstand være flytende.
Kilde: NGU
