Vi trenger flere eksperter på skred og flom
En million tonn kvikkleire skled ut og tok med seg liv og verdier på Gjerdrum. For å unngå slike katastrofer i framtida, må vi utdanne flere fagfolk og øke antall geofaglige stillinger i blant annet kommunene.
I disse dager er granskningskommisjon i gang med å undersøke årsaken til Gjerdrum-skredet. Det er viktig for at vi kan lære av denne tragiske hendelsen. Ambisjonene må være at det skal være trygt å bo uansett hvor man bor.
Vi kjenner fortsatt ikke kvikkleiras sine indre hemmeligheter godt nok, med tanke på sikker kartlegging og best mulig grunnforsterkning. Vi klarer heller ikke å forutsi årsak eller virkning av de store flommene vi har opplevd, eller når og hvor truende jordskred vil oppstå. Men vi må likevel forholde oss til det. Spørsmålet er hvordan. Her er økt kompetanse, ny kunnskap og mer forskning sentrale stikkord.
- Les også: Utvikler droner som kan varsle skred
Skjer ikke av seg selv
Flommer og skred skjer ikke uten videre. Fra tidligere undersøkelser vet vi at kvikkleireskred utløses av noe konkret, som erosjon langs elver og bekker, ofte utløst av flom (f. eksempel skredet i Verdal i 1893 med 116 omkomne).
I de siste årene har årsaken i større grad vært anleggsarbeid (som for eksempel i Kattmarka, Namsos i 2009, Skjeggestadbrua, Holmestrand i 2015). Vi ser tydelig at virkning av anleggsarbeid kan forverres av ekstremt regn eller snøsmelting (Sørkjosen 2015, Altaskredet 2020). På samme måte vil overvann og elver ute av kontroll øke vassføringa og dermed faren for erosjon, som f.eks. Jølster i 2019.
Det er ikke nok å kun vurdere den skråningen som er nærmest huset der vi bygger. Farene må vurderes i et større område.
Skal vi bygge og bo i et utsatt område må vi forsikre oss om at vi har god nok sikkerhet i forhold til kvikkleireskred, flom og andre naturfarer. Da må de involverte ha tilstrekkelig kompetanse til å vurdere hvor og når farene kan oppstå. Det er ikke nok å kun vurdere den skråningen som er nærmest huset der vi bygger. Farene må vurderes i et større område. Dette kreves nå i Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) sin kvikkleire-veileder, men hvem skal gjøre det og hvilke krav skal stilles til disse?
Vanskelig å skaffe nok fagfolk
Ansvaret for dette er det i stor grad kommunene som har. De skal gjennom sine Risiko og sårbarhetsanalyser (ROS) kartlegge risikoen for flom og alle typer skred. Og ikke minst følge opp.
Arbeidet utføres i stor grad av de rådgivende ingeniørselskapene, både store og små konsulentfirmaer, og involverer som regel Norges geotekniske institutt (NGI), SINTEF og NVE. De sliter med å skaffe nok kompetente medarbeidere til oppgavene, som ofte er presset – både på tid og kostnad.
Resultatet overlates til kommunene, og vi er bekymret for at mange av kommunene verken har ressurser, kapasitet eller kompetanse til å følge opp dette arbeidet godt nok.
Nylig meldte NRK at Trondheim er den eneste kommunen i Norge som har en egen geoteknisk avdeling og eget utstyr for å ta og analysere jordprøver. Oslo kommune, Norges største by, har hatt en tilsvarende avdeling, men den ble lagt ned i 1991. Nå bygger de opp kompetansen på geoteknikk igjen.
Vi er bekymret for at mange av kommunene verken har ressurser, kapasitet eller kompetanse til å følge opp dette arbeidet godt nok.
Men de fleste norske kommuner har under 5000 innbyggere. De har en liten teknisk stab som skal håndtere alt fra vei og vann til overordna arealplaner og detaljerte reguleringsplaner. Det er et stort ansvar som hviler på deres skuldre.
Hvordan vil dette utfordres i fremtiden med et våtere og villere vær som kan føre til flere hendelser og store økonomiske konsekvenser? Har de tilstrekkelig kompetanse og nok kapasitet til å møte utfordringene? Vi frykter at det har de ikke.
Må satses på disse fagområdene
Ved NTNUs Institutt for bygg og miljøteknikk utdanner vi de aller fleste masterkandidatene i fagfeltet, og vi har det eneste norske miljøet som gir doktorgrader i geoteknikk. Skal vi fortsette å forsyne fagmiljøene i store bedrifter så vel som norske kommuner og konsulentselskaper med fagfolk, må vi løfte disse klassiske fagområdene opp. De må satses på, både av utdanningsinstitusjonene og myndighetene. Vi mener at det er svært viktig å få opp kompetansen og kunnskapen i årene som kommer.
I tillegg til grunnundersøkelser kreves det solid kompetanse på å tolke målingene, vurdere skredmekanismer. Det trengs kompetanse på matematiske modeller og dataprogrammer for å simulere påkjenninger i form av spenninger og mulige bevegelser i skråningene, vurdering av flomfaren og erosjonsmuligheter. Arbeidet krever også tverrfaglig samarbeid mellom flere fagmiljøer.
Der dette gjøres gir det resultater. Vi utvider byer og tettsteder, bygger bedre veier og større bruer. Vi legger bane og vei under bakken for å kunne få et trivelig bymiljø – over bakken. Det er gjennomført svært mange byggeprosjekter i kvikkleireområder, uten skred, fordi områdene er grundig vurdert av geoteknikere og andre fagfolk. Områder man tidligere har holdt seg unna.
Naturkatastrofene på Gjerdrum, Kattmarka og Jølster minner oss på de enorme utfordringene kommune-Norge står fremfor. De minner oss også om at vi trenger å flytte grensene for vår innsikt og kompetanse på naturfarer som skred, ras og flom.
Mange bor og ferdes allerede i områder utsatt for naturfarer, og vi kan dessverre ikke unngå å bygge på kvikkleire. Vi kan heller ikke flytte vekk fra alle elveslettene i Norge. Men vi skal sørge for at det skal være så trygt som mulig å bo der vi bor og vil bo i framtida. Da må vi prioritere utdanning og jobber innen disse fagfeltene.
Kronikken har også stått i Adresseavisen.
