Kvikkleireskred – når grunnen klapper sammen

Hvordan kan fast og fin leirjord i løpet av sekunder omdannes til suppe?

I det ene øyeblikket er alt som vanlig. I det neste er bakken bare velling. Den fosser av sted med en fart på inntil 70 kilometer i timen og tar med seg alt på sin vei. Hvordan kan dette skje?

Leire er finkornet jord. Kornene er dannet fra fast fjell ved naturlig nedbryting. De er vanligvis formet som tynne flak eller staver. I ferskvann legger disse flakene seg flate mot flate, noe som gir en tett og stabil struktur. I saltvann, derimot, former de en slags korthusstruktur der partiklene danner et skjelett og hulrommene – eller porene – blir fylt av vann. Det er elektrisk ladede salt-ioner som holder kornene sammen.

Kvikkleire er saltvannsleire. En gang, før landhevingen begynte etter siste istid, befant den seg på havets dyp. I utgangspunktet var den stabil. Men gjennom 10 000 år på land har store mengder ferskvann strømmet gjennom saltvannsleira. Enkelte steder har dette ferskvannet smått om senn vasket saltet ut av leira og gjort den ustabil.

All saltvannsleire blir ikke kvikkleire. Forholdene må ligge til spesielt til rette for utvasking. Kvikkleire dannes gjerne i lommer i dalsider og skråninger mot elver eller sjøer, med stor gjennomstrømming av grunn- og overflatevann.

Kvikkleire kan være like fast som vanlig leire og tåle atskillig belastning (hus og veier), hvis den bare behandles forsiktig. Det er når den overbelastes, at leira blir kvikk, altså flytende. Og da skjer det fort. Korthuset bryter sammen, og partiklene vil prøve å finne en tettere struktur. Men fordi vanninnholdet er så stort, vil kollapsen gi masse overskuddsvann. Dermed flyter leirpartikler og porevann av sted som en tynn velling.

Ved NTNU arbeider forskere med å forstå kvikkleira bedre. Forskningen omfatter studier i felt og laboratorium, samt avansert numerisk modellering, alt for å bidra til at vi kan bygge, bo og ferdes trygt også i områder med kvikkleire. NTNU samarbeider med International Centre for Geohazards: www.geohazards.no

 

Tekst: Lisa Olstad

ILLUSTRASJON: Kolbjørn Skarpnes

Kilde: Steinar Nordal, Institutt for bygg, anlegg og transport, NTNU