Samiske Snøfrid kan være stammor til norske konger
I norrøne opphavsmyter er det en tydelig sørsamisk tilstedeværelse. Som Snøfrid, datter av Finnekongen Svåse på Dovre, som skal ha giftet seg med Harald Hårfagre.
Kortversjon
NTNU-forskere har kartlagt tydelige spor etter sørsamisk tilstedeværelse i Midt-Norge i skriftlige kilder fra middelalderen.
Tidligere har de samiske referansene i disse skriftene blitt karakterisert som eventyrtrekk.
Forskerne ser klare referanser til blandingsekteskap og tydelige samiske spor i ættetavlene til mektige familier i vikingtiden og middelalderen.
De finner også samiske spor i de kongelige slektstavlene.
I ættetavlene til konger og mektige familier i tidlig middelalder var det visse slektskap som var viktige å vise til: At de nedstammet fra gudene, at forfedrene kom fra utlandet og at de var i slekt med samer.
Kortversjonen er oppsummert og skrevet av artikkelforfatteren, ikke av KI.
I 2023 gikk NTNUs rektor ut med en unnskyldning på vegne av forskningsmiljøer ved NTNU som lenge hadde holdt fast på framrykningsteorien.
Godt dokumentert
Nå har forskere dykket ned i skriftlige kilder fra middelalderen og funnet tydelige spor etter sørsamisk tilstedeværelse i Midt-Norge fra langt tilbake.
Det bekrefter Peter Sigurdson Lunga og Emil Mård Vaadal Eliasson i forskningsgruppen Middelalderdidaktikk ved NTNU.
Begge er historikere ved Institutt for lærerutdanning, og de har nylig publisert et temanummer av Historisk Tidsskrift om sørsamiske spor fra middelalderen. Sammen med forskere fra Tyskland og Nederland har de skrevet flere analyser.
– Et sentralt funn på tvers av flere artikler er at sørsamisk tilstedeværelse egentlig er godt dokumentert i skriftlige kilder fra middelalderen. Dette står i skarp kontrast til framrykningshypotesen som mange forskere tidligere har stilt seg i bresjen for, sier Peter Sigurdson Lunga som leder forskningsgruppen.
– Sørsamisk historie er levende til stede i de lærdes og skriftlærdes bevissthet i middelalderen. Det er et sterkt indisium på at de var fysisk til stede og at de hadde en viktig rolle, sier Peter Sigurdson Lunga.
Hva har de funnet?
Tekstene som de har undersøkt stammer fra Norge, Island og Orknøyene og er skrevet ned mellom 1100- og 1300-tallet. Her finner forskerne navnespor og andre konkrete spor etter samer. Og ikke minst spor i mytologiske opphavsfortellinger.
Slike fortellinger handler om hvem vi stammer fra og hvor vi geografisk kommer fra.
Forskerne tar særlig for seg opphavsfortellinger med vekt på sørsamisk representasjon. Sørsamisk tilstedeværelse i middelaldertekster er tidligere blitt sett på som et rent eventyrtrekk.
Hva forteller opphavsmytene?
– Perioden 1250-1650 er en tidsluke hvor det ikke er gjort systematisk forskning tidligere når det gjelder sørsamer. Det er ikke stilt relevante spørsmål. Vi tar tak i hvilket formål opphavsmytene har og hva de sier om den tiden de ble skrevet ned i, sier Emil Mård Vaadal Eliasson.
– Samene er sentrale i opphavsmytene. De opptrer naturlig i de skriftlige kildene. Hvorfor nevnes de så ofte? spør Peter Sigurdson Lunga og svarer selv:
– Fordi de trolig konkret var til stede og ble oppfattet som viktige. Samer er også til stede i islandske slektskrøniker fordi de var en del av slektstavlene i virkeligheten.
Stamtavler for konger og mektige slekter
I ættetavlene til kongene og til mektige familier i vikingtiden og tidlig middelalder var det visse egenskaper og slektskap som var særs viktige å vise fram.
- at de nedstammet fra guder
- at de hadde forbindelser med og slektskap til samene – som behersket magi
- at de hadde forfedre som kom fra utlandet
«… på 1200-tallet og senere mente man at en lang rekke norske og islandske stormannsslekter hadde sørsamer blant sine aner». Det skriver Peter Sigurdson Lunga i sin analyse. Norrøne høvdingslekter kunne bruke samisk opphav, ekte eller konstruert, for å underbygge sin slekts høye status.
– Vi ser klare spor etter blandingsekteskap og flere mektige familier som har tydelige samiske spor i sine ættetavler. Vi ser også samiske spor i de kongelige ættetavlene, som hos Harald Hårfarge, sier Emil Mård Vaadal Eliasson.
– Det er ikke lenge siden det var skambelagt å komme fra en samisk familie i Norge. Men i vikingtiden og middelalderen var dette noe man var stolt av, sier Peter Sigurdson Lunga.
- Les også: Samiske navn blant stjernene
Jotner og samer
I den norrøne mytologien bodde gudene (æsene) i Åsgard, i sentrum av verden. I utkantene lå Utgard, der jotnene og andre trolske skapninger bodde. Når de norrøne overførte sitt religiøse verdenskart til virkelighetens verden, så de likhetstrekk mellom mytens og virkelighetens fremmedartede folk og landskap:
Jotunkvinnen Skade var gudinne for skigåing og jakt. En teori er at Skade med sine ski- og jaktferdigheter symboliserer samene. Tegningen “Skadi Hunting in the Mountains” er gjengitt i Mary H. Foster bok “Asgard Stories: Tales from Norse Mythology” 1901.
Samene kledde seg annerledes enn andre nordmenn, og samene bodde ofte i utkantstrøk på fjell og på vidder, som jotnene.
Jotnene var tett knyttet til naturkrefter som vind, vann, ild, is og snø, og også overnaturlige krefter. Jotnene representerte de ville og magiske sidene ved det nordiske landskapet.
Mellom jotnene og gudene var det motsetninger og konflikter, men også allianser og kontakt. Gudene nedstammet fra jotnene, og i jotnenes verden fantes det kunnskaper som var viktige for gudene.
Både kunnskap om naturkrefter og overnaturlige krefter, samt at jotnene var gudenes forfedre ifølge mytologien, ga samene en viktig rolle i ættetavlene.
– Samer representerte kunnskap om trolldom og magi, og de representerte også en økonomisk ressurs gjennom sin tilgang på skinn og sin kunnskap om tilvirking av praktiske og flotte vinterklær, sier Emil Mård Vaadal Eliasson.
Harald Hårfagre og Snøfrid
Harald Hårfarge Snøfrid Svåse-datter. Dette maleriet som henger på Tofte gjestegård var utgangspunktet for Postens frimerkemotiv.
Ifølge mytens logikk var altså Norges elite og konger i slekt med jotner. Gamle tekster kan omtale samme person som både jotun og finn (same). Eksempler på dette er samen Svåse i Snorre Sturlassons saga om Harald Hårfagre.
Den mest kjente samiske karakteren i de norske kongesagaene er Snøfrid Svåsedotter, kvinnen som «forhekset» Harald Hårfarge, Norges første konge, og giftet seg med ham. Hun var ifølge beretningene den fagreste kvinnen som fantes.
Snøfrids far var samen Svåse Finnekonge, også omtalt som Svåse jotun. Han holdt til på Dovre og ble stamfar for Dovredynastiet.
Fortellingen nevnes først i middelalderskriftet Ågrip og senere i Snorres kongesagaer. Ågrip er fra 1100-talet og er det eldste bevarte verket på norrønt språk om Norges konger og deres ættetavler.
Forfatteren, som er ukjent, viser gode lokalkunnskaper om Nidaros og omegn, og hendelser i Trøndelag får større plass enn hendelser andre steder.
Brødrene Nor og Gor
Den norrøne opphavsmyten om brødrene Nor og Gor forteller om hvordan Norge ble grunnlagt. Brødrene regnes som de mytiske stamfedrene til Norges konger.
Sagafortellingen Fundinn Noregr forteller at brødrene Nor og Gor er etterkommere etter Snø den gamle – og etter Fornjot som var konge over Finland og Kvenland.
Brødrene har en søster, Goe, som plutselig blir borte. Nor og Gor drar ut for å lete etter henne. Gor drar sørover via Østersjøen og til Danmark, mens Nor drar vestover til Midt-Norge. Underveis legger brødrene under seg mye land. De deler riket mellom seg – Nor får fastlandet og Gor får øyene.
Nor finner omsider søsteren Goe – hos kong Rolv i Berget. Han er sønn av Svåse jotun fra Dovre. Etter en tvekamp som mellom Nor og Rolv som ingen av dem greier å vinne, blir de stridende til slutt enige om arrangert ekteskap: Rolv får Goe som hustru, og Nor gifter seg med Rolvs søster.
Dermed blir både Nor og søsteren Goe inngiftet i en mektig jotunfamilie i Midt-Norge.
Nors nye svigerfamilie, og også hans forfedre i vinterdynastiet i øst, tillegges samiske egenskaper og bor i landskap som har samiske referanser: vinterlige navn, tilknytning til fjerntliggende områder og jotun-forbindelser. Dette har vært brukt til å identifisere samiske karakterer.
- Les også: Trolldomsprosesser i Norge
Dovredynastiet
Et annet moment som forsterker den samiske dimensjonen i Svåse-myten, er tilknytningen til Dovrefjell. Området har fått en sentral plass i sørsamisk historie.
Egenskapene som tilskrives Dovrefjell i de norrøne kildene, gjør området til en slags utgardsone bortenfor sivilisasjonen der naturen og de overnaturlige kreftene rår.
Ved terskelen til Dovrefjell og bare en dagsmarsj unna gamle samiske boplasser ved Aursjøen, skal Harald Hårfagre skal ha holdt gjestebudet hvor han møtte den smellvakre Snøfrid Svåsesdatter.
– Vi kan anta at Svåse og hans slekt representerte samisk tilstedeværelse på Dovre. Myten plasserer sørsamene som opprinnelige i det sørsamiske området, sier Emil Mård Vaadal Eliasson.
Harald Hårfarge foran gammen til Svåse Finnekonge på Dovrefjell. Maleri av Ragnvald Einbu fra 1924.
Navnespor
Flere personnavn som antyder samisk avstamning, finnes blant etterkommerne til Finnekongen Møttul som nevnes i Landnåmsboken: Finn, Finnvard, Kolfinna, Tind og Grima.
Møttul selv dukker opp i norske, danske og islandske kilder og ser ut til å ha hatt omtrent samme stilling som Svåse i den norrøne forestillingsverden: Som en kraft på utsiden av de skandinaviske kongedømmene, men som tidvis griper inn ved hjelp av magi.
Skriftet Fagrskinna nevner Møttul som den magikyndige fosterfaren til Gunnhild Kongemor, hun som ble gift med den norske kongen Erik Blodøks.
– På samme måte som med Svåse er Møttul altså neppe noen historisk person, men ser likevel ut til å ha spilt en betydningsfull rolle i stamtavlene til islandske slekter, og i stamtavlen til det norske kongedynastiet, sier Peter Sigurdson Lunga.
Samarbeid med Saemien Sijte
– Vi skal gå videre med forskningen og har utarbeidet et nytt prosjekt om sørsamisk middelalder. Dette skjer i samarbeid i Saemien Sijte, som er sørsamisk museum og kultursenter, sier Peter Sigurdson Lunga.
Arkeologiske funn av mange hundre år gamle sørsamiske bosetningsplasser har vist at det har bodd samer i de aktuelle områdene siden middelalderen og enda tidligere.
– Det er gjort mange funn, som tufter etter gammer og ildsteder, men mange av funnene er ikke skikkelig datert ennå. Arkeologene sier at det er enorme kunnskapshull her, men at disse lett kan tettes hvis det prioriteres, sier Emil Mård Vaadal Eliasson.
Referanser:
Lunga, P. S. (2026). Svåse «finnkonungr» fra Dovre og forestillinger om samisk avstamning i norrøne stamtavler. Historisk tidsskrift, Vol. 105 (utg.2), 125–142.
Mård Vaadal Eliasson, E. (2026). Fra satirisk allegori til økonomisk alliansepartner? En revurdering av Snøfrid-tradisjonens opphav. Historisk tidsskrift, Vol. 105 (utg.2), 163–178.
Wang, S. M. (2026). Samenes sørlige utbredelse i sagaene: Framrykningsteorien som opphavsfortelling og nye tolkninger. Historisk tidsskrift, Vol. 105 (utg.2), 111–124.
Allport, B. (2026). Samer, jotner og det genealogiske landskapet i myten om Nor og Gor. Historisk tidsskrift, Vol. 105 (utg.2), 143–162.
