Nå slukkes lysene langs elvene
Strengere regulering er medisinen som trengs for å berge villaksen, men oppdrettsnæringen får i stedet utskrevet resept på mer vekst.
Dette er en kronikk. Den gir uttrykk for forfatterens mening.
De to siste årene er det ropt og skrevet om lysene som angivelig skulle slukkes langs kysten på grunn av grunnrenteskatten på oppdrett.
I stedet er investeringslysten på vei opp, og siste auksjon av nye oppdrettskonsesjoner gikk så bra at fiskeriminister Marianne Sivertsen Næss jublet.
Timingen av jubelen var dårlig, for omtrent samtidig ble det stille langs norske lakseelver. Miljødirektoratet stengte 23 juni hele 33 lakseelver fra Trøndelag og sørover. Fra 11 juli åpnes 16 av disse elvene, men med ekstra strenge restriksjoner. De resterende 17 elvene, deriblant Gaula og Orkla, samt flere nye elver stenges ut sesongen. Årsaken er at årets lakseinnsig ser ut til å være historisk dårlig.
Oppdrett er verst for villaksen
Det er helt sikkert mange årsaker til at årets lakseinnsig er dårlig. Det samme gjelder den fallende trenden i lakseinnsig vi har sett over flere tiår. Sviktende overlevelse i havet, vannkraft, klimaendringer, overbeskatning og påvirkning fra oppdrett er forklaringene som nevnes oftest.
Ekspertene i Vitenskapelig råd for lakseforvaltning presenterer årlig en rapport som tar for seg de alvorligste truslene mot villaksen. I hver rapport, år etter år, er det påvirkning fra oppdrett, nærmere bestemt lakselus og rømming, som framheves som de alvorligste truslene mot villaksen.
Bortforklaringer tas for god fisk
Oppdrettsnæringen på sin side har nærmest gjort det til en kunstform å framheve faktorene de ikke selv er skyld i. Myndighetene har tatt bortforklaringer, unnskyldninger og lovnader om bot og bedring for god fisk så lenge at det har blitt en vane.
Jon Olaf Olaussen. Foto: NTNU
Den rødlistede villaksen har riktignok mange venner, men oppdrettsnæringen har noe viktigere. Den har økonomiske ressurser og politikerne på sin side.
Oppdrettsindustrien har nemlig på en imponerende måte klart å innbille norske politikere at oppdrett er det vi skal leve av etter oljen, til tross for at bidraget fra næringen til BNP typisk er på pluss minus 1 prosent.
For noen år siden ble det også lansert luftige visjoner om en femdobling av produksjonen. Enhver som ser problemene næringen skaper allerede ved dagens produksjonsnivå burde vel få en heller flau smak i munnen av slike målsettinger.
Oppdrett må ha strengere regulering
Så hvor står vi nå? Vi har en klima- og miljøminister, Bjelland Eriksen, som skyver problemet foran seg ved å late som alt vil løse seg når stortingsmeldingen om havbruk kommer neste år.
Så har vi som nevnt en fiskeriminister som jubler over at nye oppdrettskonsesjoner blir solgt i Nord-Norge, tilsynelatende uten tanke på at den rødlistede villaksen ikke trenger flere utfordringer, men færre.
Medisinen som trengs er åpenbart strengere regulering, men næringen får i stedet utskrevet resept på mer vekst.
Reguleringssystem godtar høy dødelighet
Reguleringssystemet som ble innført i 2017, det såkalte Trafikklyssystemet, illustrerer med all tydelighet at oppdrett går foran den truede villaksen.
Trafikklyssystemet gir ikke rødt lys før over 30 prosent av villakssmolten dør på grunn av oppdrett. Dette betyr at myndighetene synes det er helt greit å fortsette som før dersom det «bare» medfører 29 prosent ekstra dødelighet for den rødlistede villaksen.
Om oppdrett i en region i stedet forårsaker 9 prosent ekstra dødelighet for villaks, gir dette reguleringssystemet fortsatt rom for inntil 6 prosent vekst. Forstå det den som kan. Føre var er det i hvert fall ikke.
Laksefisket gjør at det går rundt
Flere, også økonomer, har argumentert for at oppdrettsnæringen skaper langt større verdier enn villaksen, så om vi må velge er saken enkel.
Oppdrettsindustrien har klart å innbille norske politikere at oppdrett er det vi skal leve av etter oljen. Men bidraget fra næringen til BNP er typisk på pluss minus 1 prosent, skriver kronikkforfatteren. Foto: Shutterstock, NTB
Mitt inntrykk er at det er slik våre politikere også har tenkt. Det finnes ingen annen forklaring på den slappe reguleringen og lemfeldige kontrollen næringen har vært, og er, underlagt.
På kort sikt er det riktig. Selv om ca. 70 000 laksefiskere hvert år legger igjen noen kroner i norske elver, blir det tross alt småpenger i forhold til oppdrett.
Samtidig er det slik at for de enkelte grunneiere, hovedsakelig bønder, er lakseinntekt et viktig bidrag til husholdningsinntekten. For mange bønder og tilbydere av overnatting, for eksempel campingplasseiere, er nettopp laksefiske det som gjør at det i dag går rundt.
Kan bli problem også for oppdrettsnæringen
Hvis villaksen går tapt, er det ikke bare villaksinteresser som rammes. Det kan på sikt bli et problem også for oppdrettsnæringen. Variasjonen i genmateriale i de mange hundre forskjellige norske laksebestandene kan fort vise seg å bli nyttig dersom for eksempel nye sykdommer dukker opp.
Verdien av den stadig pågående evolusjonen i elvene våre kan derfor vise seg å være langt større enn vi i dag aner. Å ta vare på denne arten er med andre ord i aller høyeste grad noe også oppdrettsnæringen bør se nytten av.
I tillegg kan også oppdrettsnæringen og Norge få et ytterligere omdømmeproblem om det viser seg at vi ikke gjør det som står i vår makt for å redde villaksen. Internasjonalt er det allerede stor oppmerksomhet om skadevirkningene fra lakseoppdrett. I andre land viser myndighetene derfor mer handlekraft.
For eksempel har myndighetene i Canada nylig bestemt at åpne merder er historie fra sommeren 2029.
Diskuterer ikke engang å stenge
Til sammenligning har norske myndigheter nå vist en slags handlekraft ved å stenge lakseelvene. Å stenge oppdrettsanlegg i samme områder blir ikke engang diskutert.
De to største menneskeskapte truslene, rømming og lakselus, får derfor ufortrødent fortsette, mens fisket stenges. Enkelt sagt ignoreres de største truslene, mens de som allerede er rammet også må ta kostnaden.
Et enkelt prinsipp innen miljøøkonomi er at forurenser betaler. Norske myndigheter opererer i stedet med en omvendt versjon av prinsippet. Den som forurenses skal betale kostnaden. Det kan bli mørkt i husene langs norske lakseelver.
Denne kronikken ble først publisert i Adresseavisen 14. juli 2024.
