Snart kommer det store korona-oppgjøret
Når det norske folket er ferdigvaksinert, kommer den nådeløse, kritiske evalueringen. Jakten på syndebukker starter, og mediene står beredt med kvasse kniver.
Koronapandemien bringer våre tanker tilbake til 1986 da et kjernekraftverk eksploderte i Tsjernobyl. Vi opplever den samme engstelsen og usikkerheten for fremtiden.
Det finnes mange likhetstrekk: Et usynlig, skremmende fenomen har lukket vår hverdag igjen. Konsekvensene er usikre og tidshorisonten uklar. Etter at den umiddelbare faren for liv og helse er over – kanskje etter at hele det norske folket er vaksinert – kommer den nådeløse kritiske evalueringen av den norske beredskapen og myndighetenes håndtering av krisen.
Den første evalueringskomiteen er allerede opprettet. Jakten på syndebukker starter, og mediene står beredt med kvasse kniver. Dette er krisekommunikasjonens ufravikelige lov.
Hvorfor skjer dette? Kommunikasjon under alvorlige kriser danner en konfliktarena. Konflikter oppstår mellom myndigheter, eksperter og medier på grunn av ulike arbeidsmetoder, forskjellige profesjonskrav og avvikende oppfatning av virkeligheten.
Mediene trenger opplysninger raskt, mens myndighetene må prioritere mer prekære oppgaver. Myndighetene ville ha årsaks- og ansvarsforhold utredet grundig, mens mediene ville belyse årsak og ansvar umiddelbart.
Det kan oppstå tillits- og troverdighetskriser, også internt mellom myndigheter og eksperter.
Kildekonflikten oppstår når journalister bruker egne kilder som er kritiske til de offisielle kildene. Kunnskapskonflikt vokser fram når fagfolk er uenige seg imellom, og utenforstående eksperter føler seg fristet til å uttale seg i media.
Til syvende og sist kan situasjonen skape en troverdighetskonflikt: Journalister stoler ikke på myndighetene og myndighetene stoler ikke på mediene. Dessuten er ekspertene ofte uenige om farene seg imellom.
Det er krevende å formidle kriseinformasjon i sanntid om kompliserte medisinske og tekniske prosesser. Det er en øvelse i det umuliges kunst.
Kommunikasjon ved kriser og katastrofer kan enten forsterke samfunnet eller undergrave tillit og troverdighet mellom myndigheter, medier og publikum. Krisekommunikasjon foregår i et komplisert nettverk der ulike aktører, grupper og institusjoner kjemper om definisjonen av virkeligheten.
Det kan oppstå tillits- og troverdighetskriser, også internt mellom myndigheter og eksperter. Dette skjedde i Norge etter Tsjernobyl-ulykken, og det har blusset opp enkelte revirkrangler allerede under koronakrisen.
Helsedirektoratet fikk kraftig kritikk etter Tsjernobyl-ulykken på grunn av tvetydig og misvisende informasjon, skiftende anbefalinger, forsøk på å manipulere informasjon og bagatellisering av konsekvensene. Samhandlingen mellom ulike aktører og myndigheter sviktet.
Følgen var en tillitskrise som mange år etterpå hindret et konstruktivt samarbeid mellom enkelte myndigheter.
Helsedirektoratet har lært av tidligere fadeser. Fatale feil oppstod etter Tsjernobyl da myndighetene, stort sett den teknokratiske og medisinske eliten, antok at «folk flest» tenkte som dem selv.
En omsorgsfull holdning og et samlende verdibudskap fra myndighetene er avgjørende i en alvorlig krisesituasjon.
I dag er assisterende helsedirektør Espen Nakstad er et godt eksempel på en ujålet og folkelig formidler som evner å «oversette» komplisert fagstoff. Altfor ofte er likevel myndighetenes formidling i en krisesituasjon tuftet på tenkningen som kriseforskerne Plough og Krimsky kaller instrumentell og teknisk rasjonalitet, mens publikum tenker ut fra omsorgs- og verdirasjonalitet, dvs. hvordan krisen rammer deres nærmeste og hvilke konsekvenser krisen har på deres liv.
En omsorgsfull holdning og et samlende verdibudskap fra myndighetene er avgjørende i en alvorlig krisesituasjon. Under koronapandemien har regjeringen og involverte myndigheter vist omtanke, og kongen har uttrykt omsorg for sine medborgere.
Denne nye praksisen med kriseomsorg ble spesielt synlig etter tragedien på Utøya den 22. juli 2011. I dag er regjeringen og helseekspertene prisverdig på barrikadene med hyppige pressekonferanser, og de streber etter beste evne å skape en følelse av fellesskapet.
- Les også: Slik kan plastkrisen bekjempes
Kriseforskerne Covello og Allen har identifisert faktorer som øker publikums engstelse og bekymring. Disse trekkene er til stede under pandemien.
Den viktigste faktoren er en stor internasjonal medieoppmerksomhet som varer over lengre tid. Angsten hos publikum øker hvis nyhetene er spekket med skremmende effekter og bilder, slik som filming av døende koronapasienter.
Ukontrollerbare hendelser og en usynlig fiende, for eksempel radioaktivitet eller et ukjent virus, skaper ytterligere bekymring. Katastrofer som påfører uhelbredelige, uforutsigbare konsekvenser og død blant folk forsterker angsten.
Et virus skiller ikke mellom kongen og hattemakeren. Angsten blir forsterket hvis ofrene er identifiserbare eller hendelsen er geografisk nær slik som nå. Mange i Norge bagatelliserte katastrofen så lenge viruset var fanget inn i et fjerntliggende område i Kina, men de våknet opp da den ubudne gjesten dukket opp på egen dørstokk.
Kronikken er også publisert i Adresseavisen.
