20 år med kartlagte gener. På godt og vondt
I disse dager er det 20 år siden de første utkastene til det humane genomet ble publisert i tidsskriftene Nature og Science. Resultatet fikk daværende president Bill Clinton til å uttale at man nå hadde lært språket som livet er skrevet i, og at man raskt ville «kunne kurere sykdommer som Alzheimers, Parkinsons, diabetes og kreft ved å angripe deres genetiske røtter».
Kartlegging av 30 000 gener har forandret verden, men på en annen måte enn man forventet.
Det humane genom-prosjektet (HUGO) har satt varige spor. For det første var prosjektet revolusjonerende i sin deling av data. Forskningsdata ble gjort tilgjengelig for andre forskere umiddelbart.
Uten rask sekvensering og deling av SARS-COV-2-virusets egenskaper hadde man ikke kunnet lage tester og vaksiner i dag. Foto: NTB/Shutterstock
Denne tradisjonen har vært viktig for oss i bekjempelsen av korona-viruset. Uten rask sekvensering og deling av SARS-COV-2-virusets egenskaper hadde man ikke kunnet lage tester og vaksiner i dag.
En annen viktig følge av prosjektet er muligheten til å kunne finne årsaken til sjeldne sykdommer. Mange som tidligere vandret på endeløse diagnostiske odysseer for å finne ut hva som feiler dem, kan nå fått tatt en gentest som gir dem forklaringen og kanskje også en behandling for deres sykdom.
Andre har fått viktig helseinformasjon som har gjort det mulig å forebygge alvorlige tilstander og planlegge fremtiden.
HUGO har også ført til en radikal forbedring av test-teknologien. Det som før tok 13 år og kostet 5 milliarder dollar kan i dag gjøres på noen dager for under 1000 kroner. Det gjør at langt flere kan testes, noe vi utvilsomt nyter godt av i disse dager med korona-pandemi.
Forbedringen i tester som fulgte fra HUGO-prosjektet har også gitt ny innsikt i evolusjonen. Vi har lært masse om hvordan arter har utviklet seg.
Uventede anvendelser
Den kraftige prisreduksjonen har gjort gensekvensering til en revolusjonerende metode i slektsgransking. Mange har kunnet finne sitt opphav og sine slektninger ved hjelp av gentester. Andre har funnet ut at det som de trodde var deres far, slett ikke er det – og at de har en rekke halvsøsken som de ikke hadde den fjerneste anelse om.
Noen har funnet hundrevis av genetiske søsken og kjærestepar lurer på om de stammer fra samme sæddonor.
Gensekvenseringen kan gjøre det enklere for politiet å utføre sitt arbeid. Og slektsgransking har fått en ny dimensjon. Illfoto: NTB/Shutterstock
Sekvenseringen har også gjort det enklere å domfelle gjerningspersoner som har lagt igjen genetiske spor. Sporene analyseres og kobles mot DNA-registre av tidligere domfelte. Men nå kobler man også genetisk materiale mot slektsdatabasene.
Et eksempel er «the Golden State Killer», eller den tidligere politimannen og seriemorderen Joseph James DeAngelo jr. som ble dømt til livstid i fengsel for 13 drap og voldtekter på 1970- og 1980-tallet på bakgrunn av DNA-analyser. Man hadde DNA fra gjerningsmannen, men ingen treff i DNA-registre over straffedømte. Ved å søke i slektsdatabaser klarte man å sirkle inn gjerningsmannen – helt uten at man hadde genetisk informasjon om ham.
Det virker unektelig som om vi har et stykke igjen her vi sitter isolert på våre hjemmekontor i et delvis nedstengt samfunn på grunn av et knøttlite RNA-virus.
Dette gir unike muligheter for politietterforskning, men det illustrerer også at mange kan finne ut mye om deg uten at du er klar over det. Å være genetisk anonym har blitt vanskelig.
En annen anvendelse av gensekvensering er såkalt «DNA-dating» der man kan finne en god genetisk match for en partner. Hva hvis du får 80 prosent klaff på personlighetstype, 75 prosent klaff på emosjoner og bare 30 prosent genetisk?
Mens mange av de opprinnelige forventningene ikke har innfridd, har sekvenseringen altså fått helt andre anvendelser enn man så for seg i utgangspunktet – mye på godt, men også på vondt.
- Les også: Verdens minste livsformer oppdaget
Kraftig opphausing
“Dette er uten tvil det viktigste, det mest vidunderlige kartet noensinne tegnet av menneskeheten” sa president Bill Clinton fra Det hvite hus i 2000. Han spådde at genomikken ville «revolusjonere diagnostikk, forebygging og behandling av de fleste, om ikke alle, menneskelige sykdommer.»
Det virker unektelig som om vi har et stykke igjen her vi sitter isolert på våre hjemmekontor i et delvis nedstengt samfunn på grunn av et knøttlite RNA-virus.
Det holder ikke å kunne bokstavene som «livet er skrevet med», hvis en ikke vet hva de betyr når de settes sammen til ord. Det er som å stå foran en bokhylle av bøker med et språk man ikke forstår.
Det er flott at man har kunnet sette alle bokstavene i bøkene og bøkene i hylla, men om man ikke vet hva de betyr, hjelper det lite. For å forstå genetikkens bokstaver og ord må de knyttes til det som betyr noe for oss mennesker – noe vi opplever.
Arveegenskapenes koder må knyttes til hendelser og erfaringer slik som sykdommer, atferd, miljøfaktorer, opplevelser og så videre. Vi må med andre ord knytte individers genetiske koder til store mengder informasjon om individer – særlig helsedata.
Og her er vi ved noen av de mange utfordringene ved genetikkens utvikling i årene som kommer:
- Hvordan skaffe nok og gode data for å forstå genenes betydning?
- Hvordan skal selvbestemmelse og retten til privatliv ivaretas når vi trenger all informasjon om enkeltindivider for å finne ut mer om genenes betydning?
- Hvordan skal vi forhindre at forsikringsselskaper og uvedkommende får tak i og misbruker informasjonen?
Genetisk kunnskap er ikke alltid av det gode. Allerede i dag finnes det gode tester som kan forutse demens 10 år før det opptrer – vil du ta en slik test? Illfoto: NTB/Shutterstock
Allerede nå ser vi at firmaene som tilbyr tester deler data med andre. Dette reiser etiske, juridiske og sosiale spørsmål om retten til privatliv, gyldig samtykke og rettferdig tilgang til resultater.
Uønskede konsekvenser
En type uønskede konsekvenser er at gen-informasjonen kan være feil eller utdatert. Dette så vi i da 21 kvinner fikk operert bort bryster, eggstokker eller begge deler mellom 2002 og 2014 som følge av en gentest som man tolket feil ved Ullevål sykehus.
En annen utfordring ser vi ved gentesting for Huntingtons sykdom. Testen kan med stor sikkerhet si om man vil få denne alvorlige sykdommen senere i livet.
De aller fleste i risikogruppen velger likevel ikke å teste seg – de vil ikke vite. Genetisk kunnskap er ikke alltid av det gode. Allerede i dag finnes det gode tester som kan forutse demens 10 år før det opptrer – vil du ta en slik test?
Vi må derfor være forsiktige med å hause opp genomikken og å overdrive dens konsekvenser.
Utfordringer har vi også ved genvarianter av usikker betydning. Når sekvensering er blitt så rimelig er det fristende å analysere bredt. Da gjør man funn som man ikke vet hvordan man skal tolke og håndtere.
Et eksempel er en kvinne som ville teste seg for gener som knyttes til brystkreft siden både mor og mormor hadde hatt sykdommen. Hun sa ja til å teste for en rekke andre tilstander samtidig. Gentesten viste at hun ikke hadde «brystkreftgenene» men at hun hadde gener som kunne knyttes til en type tarmkreft. Hva det betød for henne, visste man ikke. Istedenfor å feire, ble hun dypt fortvilet.
Genkartets hvite flekker
En annen utfordring som vi må håndtere, er gentestingens urettferdighet. Siden kartleggingen av det første humane genom for 20 år siden har man kartlagt genomet til millioner av mennesker, men i hovedsak til personer av europeisk avstamming. Det betyr blant annet at vi mangler viktig kunnskap som kan komme andre befolkningsgrupper til gode.
Hva har vi lært?
Gensekvenseringens unge historie har vist at våre opphausede spådommer er gjort til skamme. Likevel har sekvenseringen endret verden, men på helt andre områder og måter enn først tenkt. De utilsiktede konsekvensene har vært både positive og negative.
Vi må derfor være forsiktige med å hause opp genomikken og å overdrive dens konsekvenser. Det gjelder også dens nye varianter, slik som persontilpasset og presisjonsmedisin.
Jo mer man vet om deg genetisk, jo mer kan man hjelpe deg, men desto mer sårbar er du som individ.
Vi må passe oss for å overdrive nytten, men også unngå skremselspropaganda. Samtidig har historien lært oss at vi er usedvanlig dårlige til å forutse hvordan teknologien vil endre vår verden og oss selv. Vi må derfor kontinuerlig reflektere over teknologiens muligheter og dens trusler.
Her kan vi ha hjelp av litteratur og film, som kan teste ut fremtidens potente teknologi med mindre risiko enn i virkeligheten. Filmene Gattaca og Blade Runner er gode eksempler på framtidsscenarier som utforsker hvordan verden kan bli med ny genetisk teknologi. Det samme er Margaret Atwoods MaddAddam-trilogi og Aldous Huxleys Brave new world. De kan hjelpe oss å utvikle teknologien på en god måte.
- Les også: 1,5 milliarder til å kartlegge arter
Fremtidens sekvensering
Det er særlig tre utfordringer vi må håndtere:
1) Raskere og billigere tester
2) sammenkoblingen av data og
3) genetisk differensiering
Raskere og billigere tester vil gjøre at vi kan gjøre flere tester og få veldig mye mer data. Men data er ikke informasjon og informasjon er ikke kunnskap, og kunnskap er ikke evidens. For at data skal gi mening, må det kobles sammen med informasjon om oss: om vi er syke, har symptomer, med vår atferd, våre opplevelser, omgivelser og vår sosiale profil.
Sammenkobling av genetiske og andre data vil gi mer og persontilpasset informasjon. Men det vil også gjøre at det blir vanskeligere å være anonym genetisk sett.
Jo mer man vet om deg genetisk, jo mer kan man hjelpe deg, men desto mer sårbar er du som individ. Det vil være mange som kan ha interesse av å ha genprofilen til folk på samme måte som det er mange som har interesser av å ha folks sosiale profil.
Da er vi over på det tredje viktige temaet: Genetisk profilering. På samme måte som FaceBook lager en god sosial profil av den enkelte på bakgrunn av digitale data, vil de som har tilgang til genetiske analyser kunne lage enda bedre profiler av oss. Og ettersom vi deler mer av informasjonen med andre og også deler DNA med familiemedlemmer, så trenger man ikke DNA fra den enkelte. Det blir rett og slett vanskeligere å være GENETISK ANONYM. Selvsagt kan dette brukes til vårt beste, men det kan også brukes til genetisk overvåking og differensiering.
Det er derfor veldig viktig at vi bruker teknologien til det gode men unngår at vi differensierer mennesker ut fra deres genetiske egenskaper.
Det humane genom-prosjektet er en viktig påminnelse av at teknologien gir mange viktige goder – som har en pris, goder som vi er dårlige til å forutse, og utfordringer som vi virkelig må være innovative for å håndtere – ikke bare teknisk, men også etisk.
Hør mer om dette i intervjuet med Bjørn Hofmann i EKKO på NRK P2:
https://radio.nrk.no/serie/ekko/MDFP02002721
