Spesiell vikinggrav funnet sør i Trøndelag

Hun ble lagt i et gravkammer og fikk flere hundre miniatyrperler med seg på sin siste ferd. Hvem var kvinnen som ble gravlagt ved Valsøyfjord for over 1000 år siden?  

Det hadde vært en begivenhetsløs utgravingssesong på Hestnes i Heim kommune. Etter flere uker med graving hadde ikke arkeologene funnet noe annet enn noen stolpehull og kokegroper.

Da det dukket opp spor av en rektangulær konstruksjon, tenkte derfor ikke feltleder Eystein Østmoe at de hadde funnet noe spennende. Tvert imot: Det var mest sannsynlig restene av noe moderne, kjedelig.

Da et svart, fettete jordlag dukket fram skiftet han mening. Det er nemlig det som gjerne er igjen av en menneskekropp som har ligget i jorden i over 1000 år.

Maria Vestvik og Elise Kjørsvik fra NTNU Vitenskapsmuseet ved vikinggraven.

Maria Vestvik og Elise Kjørsvik fra NTNU Vitenskapsmuseet ved vikinggraven. Foto: Eystein Østmoe, NTNU VItenskapsmuseet

– Det var en stor overraskelse. Det var jo ingen andre graver i nærheten, sier Østmoe. 
Enda større overraskelse var det da graven viste seg å være noe vi knapt har sett maken til i Midt-Norge.

Et gravkammer

Den rektangulære konstruksjonen arkeologene fant er restene av det som en gang har vært et gravkammer i tre, med mål på ca. 1,7 x 1 meter. Det betyr at dette har vært det vi kaller en kammergrav.

– Det er spesielt, for det finnes knapt eksempel på slike graver i vår del av landet, forteller arkeolog og prosjektleder Raymond Sauvage.

Sauvage forklarer at kammeret har vært tømret i et hull i bakken. Etter at den døde er lagt nedi, har det blitt plassert et lokk på toppen. Grava er datert til ca. år 850 – 950, og etter over 1000 år i jorden var det fint lite igjen av selve kammeret.

Perler som ble funnet i vikinggraven.

Kvinnen fikk med seg minst 339 perler. Foto: Åge Hojem, NTNU Vitenskapsmuseet

– Vi fant avtrykket av fire stolper som har stått i hvert sitt hjørne, og litt av veggene. Byggeteknikk og størrelse gjør at vi likevel er sikre på at det er snakk om en kammergrav, sier Sauvage.

– Dette er en type grav som hovedsakelig er utbredt i Birka i Sverige, og de tidligere danske områdene – det vil si Danmark med Skåne, sør-østlige deler av Norge og Hedeby i dagens Tyskland.

Det kan virke som om kammergraver har vært særlig pop blant de første byfolka. Konsentrasjonen av slike graver er nemlig særlig stor rundt de tidlige urbane sentrene, som Birka, Hedeby og Kaupangen i Skiringssal.

– Du finner selvsagt en og annen kammergrav oppover kysten, men til sammenlikning i er det funnet et hundretalls slike graver i Birka, forklarer Sauvage.

Ingvild Mjelde og Elise Kjørsvik renser fram perlene.

Ingvild Mjelde og Elise Kjørsvik renser fram perlene. Foto: Eystein Østmoe, NTNU VItenskapsmuseet

Spesielle gravgaver

Det er mer enn gravkammeret som peker mot urbane strøk. Også gravgavene – som forteller oss at den døde var en kvinne – er utenom det vanlige.

– Kvinnen ble gravlagt med en trefliket spenne, som har vært brukt til å lukke serken i halsen. Slike spenner ble opprinnelig lagd av karolingiske sverdslirebeslag, som ble modifisert til smykker i Norden. Disse modifiserte beslagsmykkene ble siden kopiert, og det ble lagd egne skandinaviske varianter, forklarer Sauvage.

– Spennen som ble funnet på Hestnes er av en type som er ganske sjelden i Norge. Den er imidlertid typisk i de gammeldanske områdene. Antagelig har den blitt produsert her, kanskje i Hedeby. I Norge finner man vanligvis slike spenner i de områdene som tidligere var danske – det vil grovt sett si Viken fylke.

Funn fra graven. Spinnehjul og spenne.

Funn fra graven. Spinnehjul og spenne. Foto: Thora Nyborg, NTNU Vitenskapsmuseet

Det ble også funnet store mengder grønne og lilla miniatyrperler i grava – til nå er det talt 339 perler. Alle perlene er bittesmå, mellom en og to millimeter. Arkeologene måtte faktisk ut å kjøpe myggnetting for å ha noe som var finmaska nok til å sile perlene ut av jordmassene.

– Det er svært sjeldent vi finner miniatyrperler. I Isfjorden i Rauma er det funnet noen få slike perler, og det er også funnet noen slike perler i en grav i Steigen, forteller Sauvage.

– Perlene lå i en konsentrasjon over høyre skulder, men vi vet ikke om det har vært et perlekjede eller noe annet. Ett funn fra Hedeby med tilsvarende perler er tolket som å være et perlebroderi i en eller annen form, og vi kan se for oss at det samme er tilfelle her.

Arrangert ekteskap?

Så hvem var hun – denne kvinnen som fikk en så urban grav, på tjukkeste landsbygda i Midt-Norge?

– I arkeologien er det vanlig å tenke at gjenstandsmaterialet i gravene sier noe om status og identiteten til menneske som er begravd. Dette gjenstandsmateriale tyder på at kvinnen kommer fra de sørøstlige delene i Skandinavia, og at hun ble gravlagt i henhold til sin egen kultur, forklarer Sauvage.

Hvordan hun havnet her kan vi imidlertid bare spekulere i, men Sauvage sier at vi kan se for oss at hun kom til Hestnes gjennom et arrangert ekteskap.

Utgravingsområdet på Hestnes.

Utgravingsområdet på Hestnes. Foto: Kristoffer Rantala, NTNU VItenskapsmuseet

– Det å reise langt og bygge nettverk over store områder er typisk for vikingtiden. Allianser og vennskap var det primære sosiale limet i vikingtidssamfunnet. Det var gjennom dette du bygde din sosiale status og fikk politisk makt i et område. Giftermål var innenfor dette systemet en måte å alliere to slekter.

Avstandene var antagelig heller ikke så avskrekkende.

Beinrester i skålspennene

– I dag er vi vant til å reise over lange områder med fly, og da tenker vi kanskje at folk for over 1000 år siden syntes det var ganske tungvint og tidkrevende å reise rundt i verden. Men, England lå tross alt bare en ukes reise unna med båt, sier Sauvage.

Skålspennen inneholdt noe som kan fortelle mer om hvem kvinnen var. Foto: Eystein Østmoe, NTNU Vitenskapsmuseet

– Det å reise ut i Europa var helt normalt, og det å ta seg en tur over til Danmark med langskipet har antagelig vært ganske vanlig.

Svaret på hvor kvinnen kom fra er kanskje å finne i skålspennene som også ble funnet i grava. Slike doble skålspenner, som holdt oppe kjolen, var vanlig i hele Norden i denne perioden, og er i så måte et mer ordinært funn. Da konservatorene gravde ut spennene fant de imidlertid både beinrester og tenner inne i skålspennene.

– Hvis dette materialet er godt nok bevart kan vi forhåpentligvis gjøre analyser som kan fortelle oss hvor kvinnen kom fra. Det er veldig spennende!