Vikingsverd funnet i grav i Trøndelag

I vikingtida – antagelig en gang på 800-900-tallet – dør en mann på stedet vi i dag kaller Vinjeøra sør i Trøndelag. Han begraves med fult våpensett: Øks, spyd, skjold og sverd.  

1100 år seinere bøyer arkeolog Astrid Kviseth seg over graven hans og renser fram sverdet møysommelig. Snart skal hun ta det opp av bakken, og bli det første menneske som holder det mellom hendene siden vikingtida.   

Det skal vi komme tilbake til.

Først må vi snakke mer om mannen som en gang eide dette sverdet.  

– Det at han ble begravd med fullt våpensett forteller oss at dette var en kriger, og i vikingtid og tidlig middelalder var krigere frie bønder som eide egen gård. 

Det forteller arkeolog og prosjektleder Raymond Sauvage ved NTNU Vitenskapsmuseet. Våpengraven er funnet under utgravingen av en gård og et gravfelt fra vikingtid, som arkeologene undersøker i forbindelse med utbyggingen av ny E39 gjennom Vinjeøra. 

– Lovverket i middelalderen sa at en bonde måtte skaffe seg bevæpning. Du var først pliktig å skaffe deg en øks og et skjold, og etter hvert kunne du også få et spyd og et sverd.   

• Les også: Mysteriet i vikinggraven

Venstrehendt? 

– Det som er litt spesielt i denne graven er at sverdet ligger på det vi antar er den avdødes venstre side, forteller Sauvage. 

Det vanlige er nemlig at sverdet ligger på høyre side av kroppen i slike våpengraver. Det er egentlig litt rart, for som kriger vil man spenne på seg sverdet på venstre side for å kunne trekke det med høyre hånd.   

– Hvorfor sverdene nesten konsekvent legges på høyre side er litt mystisk. En teori er at underverdenene man kommer til etter døden, er speilvendt av oververdenen, sier Sauvage.   

Men hva betyr det når sverdet ligger på den venstre siden – som man i utgangspunktet skulle tro var den logiske siden? 

– Kanskje har han vært venstrehendt, og så har de tatt hensyn til det for etterlivet? Det er ikke godt å si.    

• Les også: Stedsnavnkoden

Gravlagt i grøfta 

Den (muligens) keivhendte krigeren ble gravlagt delvis inn i tre andre graver, som igjen er lagt ned i grøfta som går rundt en av de store gravhaugene på feltet. Det høres kanskje ikke så stas ut å bli gravlagt i grøfta, men det var det antagelig.  

– Vi har sett mange eksempler på gjenbruk av graver på dette gravfeltet. Folk er gravd ned i samme grav eller på delvis inni eldre graver. Det har helt åpenbart vært viktig å ligge inntil eller inni gravhaugene og fotgrøftene rundt disse, forteller Sauvage. 

Han legger til at vi ikke vet årsaken til at gravene er lagt inn i hverandre på denne måte, men at det tydelig er knyttet symbolikk til dette.   

– Man kan tenke seg at dette er et uttrykk for hvor viktige slektens forfedre var på en gård i vikingtiden. I tillegg til å være til stede på gården som følgeånder – fylgja – og veter, kunne de fortsette å bo fysisk i gravhaugene, forklarer Sauvage.  

– Det var derfor svært viktig å ha forfedrene i gravfeltet på gården. Dette viste slektens eiendomsrett til jorda, og det å bli gravlagt tett på en viktig forfar eller formor var kanskje også en måte å innlemmes i forfedreåndenes felleskap.  

• Les også: Stavkirkene i Norge er eldre enn antatt

Bein med magiske krefter  

I samme fotgrøft var det også en fjerde grav som overrasket arkeologene. Den gravlagte var antagelig en kvinne, som ble kremert i tidlig vikingtid eller litt før.

Kjønnet tipper arkeologene ut fra gravgavene: En skålspenne, en saks og perler, blant annet. Det som er spesielt med graven er imidlertid den store mengden med bein – antagelig minst et par kilo.  

– En studie gjort for en del år siden, viste at kremasjonsgraver fra jernalderen i snitt inneholder bare ca. 250 gram bein. En død menneskekropp som blir kremert etterlater seg derimot omtrent 2 kilo brente bein, forteller Sauvage. 

Kvinnen i denne graven ble etter alt å dømme gravlagt i sin helhet, selv om arkeologene også ser at det er en del fuglebein i materialet. Men hvorfor er det vanligvis så lite bein i kremasjonsgravene – hva skjedde med resten?  

– Det vet vi lite om. Vi vet ut fra sagakilder at beinene til forfedrene har blitt tillagt magiske egenskaper – at de kunne gi krefter og helbrede sykdom. Så vi kan tenke oss at beinene har blitt brukt aktivt i en eller annen form for ritualer, sier Sauvage.  

• Lekebåten som seilte på tidens hav

– Overraskende tungt 

Ærefrykten nærmest dirrer i luften når arkeolog Astrid Kviseth har kommet så langt at sverdet begynner å slippe taket i underlaget. Det er ikke hverdagskost å ta et vikingsverd opp av jorden, så det er ikke fritt for at nervene spenner seg. Du har ikke lyst til å være den som etter tusen år mister sverdet i bakken så det knekker. 

Heldigvis er sverdet solid, og med sikker hånd løfter Astrid det over i en polstret kasse. 

– Jeg er litt overrasket over hvor tungt det var. Nå har jeg ikke helt et begrep om hvor tungt et sverd er, men det var bra tyngde på det. Du må ha vært ganske sterk for å kunne svinge dette! sier Kviseth. 

Både hun og Raymond Sauvage gleder seg til å få vite mer om hva som skjuler seg under rusten.

– Det blir spennende å få det inn på konserveringslaboratoriet og få det røntgenfotografert så vi kan se hva som skjuler seg under korrosjonen. Kanskje har det dekor eller innsmidd mønster i klingen.