Stedsnavn-koden
En sjelden gang opplever forskere et såkalt eureka-øyeblikk. Situasjoner hvor fakta plutselig danner mønster, og de ser sammenhenger ingen før har sett.
Birgit Maixner opplevde et slikt magiske øyeblikk da hun for noen år siden satt og registrerte metallsøkerfunn fra Østlandet.
– Ideen kom til meg da jeg satt med funn fra tre ulike steder, med samme navn: Sem ved Hokksund, Sem på Nøtterøy og Sem ved Tønsberg, forklarer Maixner som er førsteamanuensis ved Institutt for arkeologi og kulturhistorie ved NTNU Vitenskapsmuseet.
Bosetning ved sjøen
Sem er en modernisert variant av det gammelnordiske stedsnavnet Sæheimr. Restene etter dette tradisjonsrike stedsnavnet finner vi igjen mange steder i dagens Skandinavia.
Særheim, Sæheim, Sæm, Semb, Sem, Seim, Seime, Seem, Siem, Siim, Sim, Søm og Säm er alle navn som er avledet av Sæheimr.
Tradisjonelt sett har disse navnene blitt tolket til ganske enkelt å bety «bosetning ved sjøen» – sæ = sjø + heim = bosetning ved.
Det er mange steder med navnet Sem, Seim, Seem eller Siem. Dette kartet viser stedsnavnene Sæheimr, Sätuna and Simtuna. Data: Birgit Maixner, illustrasjon: Magnar Mojaren Gran
Da Birgit Maixner så på metallsøkerfunnene fra tre Sem-steder, ble hun imidlertid sikker på at navnet rommet mye mer enn en ren geografisk beskrivelse av landskapet.
– Det var ikke bare navnene som var like, det var også gjort samme type metallsøkefunn på stedene. Alle stedene hadde funn som tydet på handel og produksjon – for eksempel mynter, vektlodd og produksjonsavfall, forklarer hun.
– Med ett slo det meg at Sæheimr kan ha vært et stereotypt stedsnavn som henviste til sjøhandelsplasser fra jernalderen. Derfra gjenstod det bare en enorm mengde arbeid for å bevise at teorien min hadde noe for seg.
Nært maktsentrum
Språkforskerne mener stedsnavn som ender med -heim eller -hem er av Skandinavias eldste. De dateres i hovedsak til romersk jernalder (ca. år 0 til 400 e.Kr.) og folkevandringstiden (ca. 400-550 e.Kr.).
Forskerne har fra før av vært oppmerksomme på at akkurat navnet Sæheimr har vært knyttet til steder med makt.
Fra sagaen kjenner vi blant annet to norske kongsgårder med navnet Sæheimr. Den ene lå i Alver i Nordhordland – på stedet som i dag kalles Seim – og den andre i Sem i Vestfold.
Stedsnavn er som fossiler i landskapet. De forteller oss historier om fortiden.
– Likevel hadde ingen gjort en nærmere kartlegging av stedene med navn avledet av Sæheimr, for å se om dette navnet hadde en betydning utover det geografiske, forklarer forskeren.
Birgit Maixner ville teste sin teori, og startet med å samle inn Sæheimr-varianter fra hele Skandinavia. Hun fant i alt 54 navn – fra Ribe sør i Jylland til Grong nord i Trøndelag.
Denne sjeldne ringen er fra romertiden og ble funnet på Sem, utenfor Verdal i Trøndelag. Foto: NTNU Vitenskapsmuseet
Flest fant hun i Norge, og alle navnene – foruten om ett – er i bruk i dag. Deretter sjekket hun om det var gjort arkeologiske funn eller undersøkelser på stedene.
– Jeg oppdaget at mange Sæheimr-steder lå i nærheten av kjente sentralplasser fra jernalderen, altså områder hvor politiske, administrative og religiøse funksjoner var samlet, forklarer Maixner.
- Les også: Mysteriet i vikinggraven
– Svært fascinerende
Landheving og menneskelig påvirkning endret landskapet i Skandinavia en god del de siste par tusen årene. Da Maixner justerte for dette, oppdaget hun imidlertid at de 54 stedene også hadde hatt en forbausende lik topografisk plassering.
– De lå aldri ved den åpne kysten, men i stedet litt tilbaketrukket ved vassdrag med stor strategisk betydning – gjerne på en høyde og gjerne ved utløpet av en sjø. Hadde navnet bare henvist til en tilfeldig bosetning ved hvilket som helst vann ville jeg forventet å se navnet brukt mange flere steder, med større geografisk variasjon.
Topografi ved Sem ved elven Kastbjerg Å på Nordjylland i Danmark. Kartet er fra 1840-1899 og er reprodusert med tillatelse av Styrelsen for Dataforsyning og Effektivisering
I følge Maixner gir dette støtte til teorien hun fikk, da hun satt og registrerte metallsøkerfunn fra Sem, Sem og Sem.
– Alt tyder på at Sæheimr har vært et spesifikt fellesskandinavisk begrep. Det har henvist til en handelsplass du kunne komme til med båt, som lå litt avsides fra det lokale maktsenteret. Beskyttelsesbehovet var stort i jernalderen, derfor lå maktsentrene gjerne tilbaketrukket i innlandet, forklarer forskeren.
– Vi vet at det har vært mange fellestrekk på andre samfunnsområder på tvers av Skandinavia, blant annet religion og materiell kultur. Når du tar avstandene i betraktning er det likevel svært fascinerende at folk over hele Skandinavia har valgt å gi visse steder samme navn, etter et gitt sett med kriterier. Dette har etter alt å dømme vært et allment kjent konsept.
Det viser hvor god kommunikasjonen tross alt har vært, i et samfunn som stort sett ikke skrev ting ned.
- Les også: Stavkirker i Norge er eldre enn antatt
Stedsnavn er fossiler i landskapet
Det arkeologiske materiale Maixner så på i sin forskning, tyder på at Sæheimr oppstod som stedsnavn i eldre jernalder.
Det stemmer overens med språkforskernes datering av navnet. Det ser ikke ut som om det har oppstått nye Sæheimr etter eldre jernalder, men flere stedene har likevel behold sin funksjon som handelssted utover vikingtiden og til dels også i tidlig middelalder.
Birgit Maixner fikk en idé. Etter mye arbeid kunne hun bevise teorien. Foto: privat
– Dateringen er ekstra spennende siden vi for et par år siden knapt kjente til en eneste handelsplass fra eldre jernalder i Norge. Navn som Kaupang, Lahelle og Laberg har pekt ut handelsplasser fra vikingtid og middelalder, men vi har manglet det samme for perioden før, forteller Maixner.
Stedsnavnet utgjør på denne måten et viktig verktøy for finne ut hvor det det er sannsynlig å finne kulturminner fra jernalderen.
Maixner legger ikke skjul på at hun gjerne skulle testet ut teorien sin nærmere gjennom arkeologiske undersøkelser.
– Vi har flere lovende kandidater i Trøndelag som jeg gjerne skulle sett nærmere på. For eksempel kan Sem i Verdal og Sem ved Leksdalsvatnet tenkes å ha vært slike handelssteder tilknyttet det rike jernaldermiljøet som en gang fantes i denne regionen.
Seem ved Grong i Trøndelag. Foto: Birgit Maixner
Hun legger til at dette også viser at det finnes et stort uutnyttet potensial for forskning i krysningspunktet mellom stedsnavnsforskning og arkeologi.
– Dessverre er fagmiljøet innen stedsnavnforskning blitt nedbygd de siste årene, og det er svært få som forsker på stedsnavn i Norge i dag. Det er synd når man ser hvor mye kunnskap som ligger i disse. Jeg tenker at stedsnavn på mange måter er som fossiler i landskapet. De forteller oss historier om fortiden, så lenge vi vet hvordan vi skal tolke dem.
– Meget spennende
– Det Maixner har gjort her er ganske interessant. Hun har undersøkt om man kan se bestemte arkeologiske fellestrekk for en navnedannelse. Det har aldri riktig blitt gjort før, og resultatene er ganske overraskende.
Det sier Peder Gammeltoft, som er faglig leder av Språksamlingene ved Universitetet i Bergen, og dessuten har forsket på stedsnavn i vikingetidskoloniene.
– Navnedannelsen Sæheimr kan tilsynelatende settes i sammenheng med et maktsentrum, uten at navnet i seg selv henvise til makt, hierarki eller liknende, sier Gammeltoft.
Dette betyr ifølge Gammeltoft at Birgit Maixner har funnet tegn på at visse sosiale funksjoner i jernalderen ble navngitt etter en ikke-eksplisitt modell, framfor at navnet henviser direkte til stedets funksjon.
– Det er meget spennende. Likevel skal man ikke la seg forblinde mer enn at man er klar over at dette er en teoretisk rekonstruksjon av fortiden. Vi kan ikke være helt sikre på at dette er det som var da, men resultatene ser både besnærende og overbevisende ut.
Referanse
Journal of Maritime Archelogy: *Sæheimr: Just a Settlement by the Sea? Dating, Naming Motivation and Function of an Iron Age Maritime Place Name in Scandinavia av Birgit Maixner
