900 trøndere har donert kroppen sin til forskning når de en gang dør. Hvorfor gjør de det, og hva brukes kroppen egentlig til? Bli med inn på anatomisk laboratorium ved NTNU.

Der døden spiller hovedrollen

Av Anne Lise Aakervik – Publisert 04.09.2020, Frilanser i Gemini.no

Synet av 12 blå, plastkledde kropper liggende på hvert sitt bord på rekke og rad, er nesten vakkert.   Ved siden av hvert bord står det et plastskjelett som en slags veileder.

Det er vanskelig å forestille seg at disse kroppene har vært levende en gang. Kroppene er pakket inn i fuktige kleder og plast for å hindre uttørring. Akkurat disse benyttes til kurset i anatomi for legestudentene, men i denne salen er det foreløpig stille. En stillhet fylt med respekt.

Trengs kropper til undervisning

– Vi får jevnlig inn avtaler om donasjon av legeme, sier overingeniør Jørn Ove Sæternes ved NTNU. Han har jobbet med dette siden opprettelsen av anatomisk laboratorium i 1993, som tilhører Institutt for klinisk og molekylær medisin ved NTNU.

– Siden da har over 900 underskrevet avtalen. Vi trenger ca. 25 ferdig preparerte legemer i året for å dekke behovet vi har.

I avtalen står det at legemet etter døden skal overlates til Institutt for klinisk og molekylær medisin ved NTNU, og kan brukes til undervisning og medisinsk forskning dersom instituttet har behov for det.

– Behovet er der, og det øker. Vi trenger donerte kropper til undervisning av studenter, helsepersonell og leger. De brukes også til forskning og til trening på nye og kompliserte operasjonsmetoder, for eksempel.

Før var det bare legestudentene og legene som benyttet preparater til undervisningen i anatomi og operasjonsteknikker. Nå har både radiograf- og fysioterapeutstudentene timer der de undersøker muskler, sener og nerver.

Det er veldig nyttig skal vi tro studentene som har vært gjennom kurset.

Men er det virkelig nødvendig å bruke deler fra mennesker til slike kurs for studentene i dag? Kan vi ikke se og lære like godt med digitale verktøy?

Fysioterapistudenter i Anatomisk laboratorium
Kroppen er annerledes enn man tror. Fysioterapistudentene leter etter både nerver, bein og sener, men ikke alt er like symmetrisk som på plansjen. Foto: Gemini/Anne-Lise Aakervik

Ikke the real thing

– Vi har flotte digitale programmer som viser kroppen lag for lag, der man kan ta vekk og legge på det man måtte ønske.

Førsteamanuensis Michel van Schaardenburgh ved NTNU demonstrer på den store skjermen. Kroppen flyttes og forstørres fra alle kanter bare ved å bruke fingrene på skjermen. Med et par sveip har han fjernet både hud og muskler.

– Men det er jo ikke «the real thing» da, sier han.

 «The real thing» ligger nemlig på de fire bordene bak ham.

Rundt hvert bord står fire studenter. De har et alvorlig, men spent drag over ansiktene. De vet at under lakenene ligger det deler av mennesker, preparater, laget for at studentene skal se hvordan menneskekroppen er skapt – på ordentlig.

Lakener fjernes og avslører gule, læraktige kroppsdeler. Her ligger føtter kuttet ved ankelen, der huden er delvis fjernet for å synligjøre muskler, sener og nerver. På bordene ellers ligger andre deler av benet, på legespråket kalt underekstremiteter. 

Fysioterapistudentene har dratt på seg blå plastikkhansker og er klare. Alvor har blitt til nysgjerrighet. Forsiktig løfter de preparatene og begynner utforskingen.

– Hva er dette? Hvordan henger dette sammen? Åh, dette må være en nerve. Sjekk denne da – jeg trodde ikke isjiasnerven var så tykk?

– Og dette må da være en damefot, sier en annen og sammenligner størrelsen.

Michel van Schaardenburgh står i bakgrunnen og følger med. Studentene skal finne ut mest mulig selv, og ved siden av ligger plansjer med tegninger. Men de ser raskt at ikke alt er som på tegningen.

– Ja, der ser du, sier han. – Tegningene viser den idealiserte kroppen som fasit. Men hvert individ her på jorda har jo sin egen kropp, og den er forskjellig fra alle andres.

Barndommens sangstrofe sniker seg inn i hodet: «Meget er forskjellig, men inni er vi like». Det var visst ikke sånn likevel.

Førsteamanuensis Michel van Schaardenburgh
Førsteamanuensis Michel van Schaardenburgh underviser studentene i anatomi. Vi har gode digitale modeller som kan betraktes fra alle vinkler, sier han. Men det er alltid noe annet å se og ta på menneskekroppen for å lære. Foto: NTNU / Jørn Ove Seternes.

Alvor har blitt til nysgjerrighet. Forsiktig løfter de preparatene og begynner utforskingen.

Biologi er  variasjon

– At vi er like inni er jo bare tull og tøys. Professor Jostein Halgunset nærmest fnyser der han sitter ved skrivebordet omgitt av papirer og bøker fra gulv til tak. 

 – Vi er slettes ikke det, like innvendig. Biologi er variasjon. Vi er en del av naturen og en variant av de mange millioner arter som finnes på jorda. Vi mennesker har også spesialtilpasset oss, og lykkes ekstremt godt med det. I alle fall til nå.

Professor Halgunset var med å etablere anatomisk laboratorium i 1993. Fra da av kunne universitetet tilby hele legestudiet i Trondheim.

– Studentene skulle jo ha anatomi, men vi hadde verken kropper, preparater eller fasiliteter. Vi hev oss rundt og fikk ved hjelp av gode kolleger etablert et kurs for legestudentene.

Tusen år gammel tradisjon

Det som skjer daglig på anatomiske laboratorier rundt i verden er en eldgammel tradisjon. Denne måten å tilegne seg kunnskap om menneskekroppen på har vi holdt på med i et par tusen år.

Leonardo da Vinci var kjent for å studere menneskekroppen slik at han kunne tegne perfekt. I antikkens Alexandria, som da var den intellektuelle hovedstad, var det også vanlig.

Professor Jostein Halgunset
Professor Jostein Halgunset var med å bygge opp anatomisk laboratorium ved St.Olavs Hospital i sin tid, og har utformet mye av litteraturen som benyttes. Foto: Gemini/Anne Lise Aakervik

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Anatomiskisse av Leonardi Da Vinci.         
Video: Colourbox.         

I Europa gikk denne praksisen av moten i middelalderen og var periodevis forbudt av kirka, men på 1400-tallet tok de store universitetene opp igjen tradisjonen. Disseksjoner ble foretatt i «anatomiske teater» som underholdning og som ledd i dannelsen av det interesserte publikum, kan Halgunset fortelle.  

I Norge ble disseksjon av menneskelik foretatt første gang ca. 1750. En lege i Bergen og en i Oslo fikk den gang kongelig tillatelse til å «anatomere bortdøede schlaver» for belæring av kirurger og jordmødre. (Kilde: Medisinsk ordbok)

Og noen visste mer enn andre om hvordan kroppen er skrudd sammen – enn det som var vanlig i vår kulturkrets.

– Tekster fra 1200-tallet tyder at perserne allerede da visste at hjertet er et sentralt punkt og at blodet sirkulerer i kroppen, mens vi på den tiden trodde at blodet ble produsert fortløpende i levra, og strømmet ut fra kroppen gjennom venen, sier Halgunset.

Åpningsside fra medisinsk bok av av Ibn al-Nafis
Åpningsside fra medisinsk bok av av Ibn al-Nafis. Kopi laget i India, på 1600 eller 1700-tallet. Foto: Wikimedia commons
Illustrasjon. Disseksjon av kvinnekropp. 1200-tallet.
Disseksjon av kvinnekropp. 1200-tallet. Foto: Oxford Bodleian Library
Galenos og Hippokrates avbildet i krypten i Domkirken i Anagni
Galenos og Hippokrates avbildet i krypten i Domkirken i Anagni. Foto: Wikimedia commons
Tresnittillustrasjon av åpen menneskekropp på bord.
Anatomisk demonstrasjon av en åpen menneskekropp, som ligger på et trebord. Tresnittillustrasjon i Bartholomeus Anglicus, Lyon, 1485. Foto: ResearchGate
Anatomisk disseksjon, 1485
Anatomisk disseksjon i en fantastisk hall, bakgrunnen er dekorert med gotiske emblemer og søyler. Miniatyr i Bartholomeus Anglicus. 1485. Foto: Paris, Bibliothèque Nationale
Dr. Nicolaes Tulp’s anatomiforelesning. Oljemaleri av Rembrandt van Rijn..
Dr. Nicolaes Tulp’s anatomiforelesning (olje på lerret, 1632) av Rembrandt van Rijn. Foto: Wikimedia commons

Ibn Nafis
Ala ad-Din Abu al-Hassan Ali Ibn Abi-Hazm al-Qarshi, også (og enklere) kjent som Ibn Nafis (Damashqi)  (1210 – 1285) ble født i Qarsh, en liten by nær Damaskus (fødestedet reflekteres i navnet). Han var lege og filosof, foruten teolog og fagkyndig i teologisk jus.

Ibn Nafis skrev i 1242 sine «Kommentarer» til Avicenna's Kanon (dvs til Ibn Sina: Sharh-e Tashrieh-e Qanun). I dette verket beskriver han også lungesirkulasjonen. Han hevder at blodet går fra hjertet via lungearteria til lungene og at det går tilbake til hjertet via lungevena etter at det er blitt blandet med luft i lungene. For at dette skal kunne foregå slik, postulerer han en forbindelse mellom lungearteriene og lungevenene. I hovedtrekk er dette en forestilling som ligner mye på vår moderne oppfatning, og som er helt forskjellig fra Galenos' lære, og som den vestlige medisinen på den tida bekjente seg til.

Grey’s anatomy

I tillegg til å finne ut at mennesker er ganske forskjellige på innsiden, bruker kirurger preparatene for å trene på operasjonsteknikker. Det kan de aldri gjøre på samme måte med digitale verktøy.

– Noen tror jo at en app eller en bok gjør samme nytten, men slik er det ikke. Selv ikke denne kan det.

Halgunset spretter opp fra stolen og henter «bibelen»: Henry Gray's Anatomy of the Human Body.  Et beist av en bok som gir det fulle overblikk over kroppen, rent anatomisk. Og for tv-tittere med hang til legeserier, så er det ganske riktig dette som er utgangspunkt for navnet på TV-serien «Grey’s Anatomy» på TV2.

Men bøker og kropp er to forskjellige ting. En menneskekropp er en 3D-modell. Man ser og kjenner på ulike strukturer, og får en forståelse for hvordan de ser ut og hvordan de er forbundet med hverandre. Muskler og knokler og andre organer er forskjellige fra individ til individ. Dette kommer ikke fram i de vanlige bøkene som viser et skjematisk bilde av gjennomsnittsmennesket.

Det første møtet

Legestudentene har i løpet av det første året et kurs i dissekering, hvor de særlig jobber med anatomien. Grupper med studenter får utdelt hver sin kropp til dette formålet.

Det første møtet er for enkelte et spennende møte, som de nesten gleder seg til, mens for andre er det knyttet en del stress og angst til dette kurset. De fleste kjenner på en blanding av spenning og skrekk.

«– Jeg var spent på hvordan det ville bli. Det kan jo være litt voldsomt»

Kristine Høgli

Slik var det første møtet med en død kropp også for medisinstudentene Cathrin Mehl og Kristine Høgli

Og det de husker best er lukta.

–Den er spesiell, en slags kjemisk, litt emmen lukt. De trekker pusten inn gjennom nesen og ser utover salen.
Det er noen måneder siden de var her sist. Foran dem nå ligger en plastinnpakket kropp. De begynner langsomt å pakke ut.

Nå er de forberedt. Det var de ikke våren 2019. Da fikk de en forelesning og en kort forberedende film før det bar det rett inn på disseksjonssalen.

Cathrin Mehl har et blidt ansikt og smiler nok ofte. Akkurat nå er hun alvorlig. Hun grudde seg egentlig ikke så voldsomt til det.

– Vi hadde snakket om det på forhånd og hatt en forelesning. Men lukta på disseksjonssalen, den er spesiell.

– Jeg var spent på hvordan det ville bli. Det kan jo være litt voldsomt, sier Kristine Høgli og ler litt.

– Heldigvis hadde vi krisemaksimert litt på forhånd, det gikk t veldig greit.

Undervisningen foregår ved at de fordeler seg 6-7 stykker på hver side av kroppen og har da et halvt preparat som sitt. De begynner å utforske ryggen først. Den er det minst personlig.

– Jeg husker at vårt preparat hadde så utrolig forseggjorte negler, hun må ha fått gjort det et sted. Da ble det plutselig veldig personlig en stund, sier Mehl.

Når nerver og følelser er under kontroll er det å sette i gang.

– Vi har en stor manual da, som professor Halgunset har vært med å lage. Så er det å pakke ut og følge beskrivelsen. Det blir litt frustrasjon i starten, for vi vet ikke egentlig hva vi ser etter, sier Cathrin.

Det kan være å skjære ut snitt, finne forskjellige muskler, nerver, og blodårer. Ansiktet er alltid tildekket. Hode, hjerne, bekken og hender går de gjennom på et senere kurs.

Begge to er enige om at dette er en unik måte å lære på og det er generelt fascinerende å kunne ta på hjerte, lunger og indre organer, og se hvordan alt henger sammen.

– Vi er både glade og takknemlige for at vi får mulighet til å se på menneskekroppen som den faktisk er, sier Mehl.

Det er mitt ønske...

Hva skjer når den som har underskrevet avtalen dør? Hvem har ansvaret med å forberede kroppen slik at den kan brukes i forsknings- og undervisningssammenheng? Det er langt fra et menneske av kjøtt og blod til preparatene studentene undersøker.

– Når man skriver under avtalen om å donere kroppen sin, kan man kryss av for om instituttet, i tillegg til å bruke den i vanlig bruk i undervisning og forskning, kan benytte deler av legemet til å fremstille undervisningsmateriell for instituttet.

Dette kan typisk være armer inkludert hender, og bein inkludert føtter. Resten av legemet blir kremert og begravet etter familiens ønsker.

Det er slike preparater som brukes til undervisning av fysioterapistudentene for eksempel. Oftest er det deler av over- og underekstremiteter.

Jørn Ove Sæternes har jobbet lenge innen preparantfeltet. I Norge finnes det ingen særskilt utdanning i det å fremstille preparater, men man lærer metodene av hverandre.  Når en donor dør, må kroppen fraktes til St. Olavs hospital hurtigst mulig, og senest innen 48 timer etter dødsfallet.

– Dette for at vi skal få et best mulig utgangspunkt for å lage gode preparater. Nedbrytningsprosessene setter inn med en gang etter døden. Hva som skjer videre med kroppen, avhenger av hva donoren har samtykket til.

For Jørn Ove og kollega Gunnar Hansen betyr at de må ta på seg beskyttelsesutstyr, åndedrettsvern og heldekkende briller når de foretar balsamering. Da sprøytes fikseringsvæske inn i kroppen. De bruker mange, til dels farlige kjemikalier i dette arbeide, så det er viktig å beskytte seg.

– Dette er noe man på sett og vis blir vant til, tro det eller ei, men man skal være ydmyk i behandlingen av den døde, sier Gunnar Hansen. Han startet ved anatomisk laboratorium ved en tilfeldighet etter å ha vært portør på sykehuset i en del år.

Hvorfor donere kroppen sin?

Vi vender tilbake til fysioterapistudentene en stund. Preparatene som studentene ser på, er svært gamle. Noen kan være fra så langt tilbake som på 1990-tallet. Dette er våtpreparater som ligger i væske mellom hver gang de benyttes.

De holder seg lenge, men de blir slitt ved bruk. Å fremstille slike krever mye arbeid og tar lang tid.  Den som donerer legemet sitt, kan samtykke til at Jørn Ove og kollegene hans lager permanente preparater som kan brukes i flere år.

Da står vi igjen med de som har vært utgangspunktet for denne artikkelen – nemlig donorene.

De som i levende live på et eller annet tidspunkt bestemmer seg for at de skal donere kroppen sin til undervisning og forskning. Hva tenker de på? Hvorfor gjør de det, og hvem er de?

Jørn Ove Sæternes har hånd om donorarkivet. Siden oppstart har over 900 personer gitt sitt samtykke til at legemet blir benyttet til forskning og undervisning når de dør en gang.

– Det kan være unge, gamle, friske, syke, sier Jørn Ove Sæternes. Etter at man har fylt 18 år kan man inngå en slik avtale. Men de fleste er betydelig eldre, og mange er allerede syke når de inngår avtalen.

Brit Renanger (79) har donert kroppen sin til forskning.
Brit Renanger (79) har donert kroppen sin til forskning. Foto: Gemini/Anne Lise Aakervik

Et enkelt valg å ta

For Brit Renanger (79) fra Hommelvik i Malvik kommune var det faktisk svigerfaren om satte henne på tanken.

– Da han døde i 2003, 101 år gammel hadde han donert kroppen sin til forskning.

Etter dette begynte både hun og ektemannen å tenke på om de også skulle gjøre det. Begge er de aktive pensjonister i kommunens kulturmiljø. Brit Renanger har vært sykepleier og sykepleiesjef i sitt yrkesaktive liv.

– Jeg vet hvor viktig det er at universitetene har nok materiale til å drive undervisning og forskning, sier hun.  – Så det var ikke noe problem for meg å ta dette valget. Jeg har selv vært med på dette under sykepleiestudiene. 

De pårørende er velinformerte om valget de har tatt, og ingen har protestert på det.

 – Men det er nå slik at siden det tar opp mot to år før levningene blir tilbakelevert i form av en urne, så kan det hende vi må diskutere om det skal være en minnekonsert eller minnestund etterpå. Så den samtalen må vi ta på et tidspunkt, avslutter Brit Renanger.

FAKTA:
Det er mulig å donere legemet sitt ved universitetene i Tromsø, Trondheim, Bergen og Oslo. Dette er noe helt annet enn organdonasjon, der organer fra mennesker som dør, gis til mennesker som har behov for nye. Den som har skrevet avtale kan også når som helst ombestemme seg og si opp avtalen.

Dissekere, utføre disseksjon, vil si å blottlegge og isolere for eksempel organer, muskler, blodårer og nerver for å kunne studere deres form, forløp, innbyrdes leie og funksjon.

Instituttet benytter vanligvis det donerte legemet over en periode på to år, men noen ganger kan det gå lengre tid. Etter avsluttet bruk, anbefales det at legemet kremeres.