I 1950 fantes en million løver i det fri. I dag mellom 20.000 og 30.000. Skal vi berge dem, må vi vite mer om dem. Foto: Per Harald Olsen, NTNU

Sånn er grenene på løvenes slektstre

En gang var løver verdens mest utbredte pattedyr. Nå vet vi mer om slektshistorien deres. Da er det lettere å hjelpe arten til å overleve.

De majestetiske løvene er kjent som herskersymbol i over 6000 år. En løve ble symbol for en norsk konge i hvert fall på 1200-tallet. Ennå står den stolt i riksvåpenet.

Den norske løven.

Nå har vi antakelig aldri hatt ville løver i Norge, men huleløver fantes en gang helt opp til Danmark.

For løver var en gang langt mer utbredd enn de er nå. En gang fordelte flere underarter av løver verden mellom seg. De fantes i store deler av Europa og Asia inkludert Midtøsten, i Afrika, Nord-Amerika og kanskje Sør-Amerika.

I dag er løven regnet som en sårbar art, og finnes bare i mer eller mindre isolerte lommer i Afrika og så vidt i India.

Fyller inn løvenes slektstre

Fagfolk er uenige om hvor mange underarter vi har og har hatt, og antakelig er det betydelig overlapping mellom flere av dem. Men for å berge løvene, må vi kjenne dem.

– Vi ville finne ut mer om slektskapet mellom de ulike gruppene, eller populasjonene, av løver, sier Michael D. Martin ved Institutt for naturhistorie ved NTNU Vitenskapsmuseet.

En internasjonal forskergruppe har bidratt til at vi nå vet mer om løvenes slektstre. Resultatene er presentert i Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America (PNAS).

Blant bidragsyterne er førsteamanuensis Martin. Sisteforfatter er professor Tom Gilbert fra samme institutt. Han leder samtidig Center for Evolutionary Hologenomics ved Universitetet i København.

Historisk maksimal utbredelse av huleløver (P. leo spelaea), den amerikanske løven (P. leo atrox) og dagens løver P. leo leo. Illustrasjon: Mitogenomics of the Extinct Cave Lion. http://doi.org/10.5334/oq.24

Tok for seg hele DNA

Tidligere fantes huleløven Panthera leo spelaea over store deler av Eurasia og over til Alaska og Canada.

Men huleløver døde ut for 13.000 år siden, kanskje delvis på grunn av menneskene, selv om paleontologer mistenker at klimaendringer spilte en stor rolle. Den amerikanske løven P. leo atrox led samme skjebne.

Forskerne hadde flere spørsmål de ville finne svar på.

  • Hvor nært i slekt var huleløver med dagens løver?
  • Når skilte huleløver og dagens løver lag?
  • Er noen av dagens løvepopulasjoner nærmere i slekt med huleløver enn andre?
  • Hvor stor genetisk variasjon har løver nå for tida sammenlignet med tidligere tider?

Flere grupper har tidligere undersøkt såkalt mitokondrielt DNA (mtDNA) når de har tatt for seg slektskapet mellom ulike populasjoner av løver. (Se faktaboks.)

mtDNA

  • Mitokondriegenom er et sirkulært DNA i mitokondriene hos eukaryote organismer. Vanligvis blir det nedarvet til avkommet via moren (maternal nedarving).
  • Mitokondriene er cellens «kraftverk» og produserer de energirike forbindelser som cellen trenger til sin virksomhet.

Kilde: snl.no

– Men mtDNA utgjør bare en liten del av arvestoffet. Vår gruppe har sett på alt DNA. Da kan vi få et mer fullstendig bilde, sier professor Tom Gilbert.

Huleløver blandet seg lite

Forskergruppen undersøkte to huleløver fra Sibir og Yukon i Canada. De tok også for seg 12 løver fra populasjoner som døde ut i historisk tid i Afrika og Midt-Østen. Dessuten undersøkte de seks løver fra populasjoner som ennå finnes i Afrika og India.

Kunstneren Heinrich Harders fremstilling av en huleløve. Illustrasjon: Wikimedia Commons, Public Domain

Den geografiske spredningen av disse løvene tilsvarer svært grovt området som løver en gang holdt til i, og der de fremdeles finnes i dag.

– Huleløvene ser ikke ut til å ha blandet seg stort med de andre underartene. Vi finner ingen bevis for hybridisering mellom huleløvene og de andre gruppene av løver, sier professor Gilbert.

Undersøkelsene tyder også på at huleløver og andre løver mest sannsynlig skilte lag for rundt 500.000 år siden. Dette stemmer med noen tidligere funn, mens andre har ment at de antakelig skilte lag mye tidligere.

To hovedforgreininger

Men ikke bare huleløvene skiller seg fra andre løver. Også de moderne løvene viser to hovedforgreininger som kan ha skilt lag for rundt 70.000 år siden.

– En nordlig forgreining omfatter asiatiske, nord-afrikanske og vest-afrikanske løver. En sørlig forgreining omfatter sørlige, østlige og sørafrikanske løver, sier førsteamanuensis Martin.

Denne delingen er til en viss grad den samme som andre forskergrupper har funnet ved å undersøke mitokondrielt DNA (mtDNA). Men den nye studien skiller seg på flere områder også.

Studier av mtDNA har tidligere satt sentralafrikanske løver i bås med den nordlige forgreiningen, men undersøkelsene av hele DNA viser at de kanskje heller hører til den sørlige.

Vi må vite hva vi har for å greie å ta vare på det. Foto: Per Harald Olsen, NTNU

Kan hjelpe berberløvene

Videre er de nordafrikanske løvene, som i hvert fall er utdødd i det fri, antakelig nærmere i slekt med de vestafrikanske løvene enn med de asiatiske løvene som mange hittil har trodd.

– Dette er viktig å vite for dem som eventuelt ønsker å bringe tilbake de nordafrikanske løvene, sier Martin.

For de nordafrikanske berberløvene forsvant i det fri i 1960-årene, men individer i fangenskap kan i hvert fall delvis være berberløver.

Om disse trenger genetiske tilskudd utenfra for å hindre innavl, er det antakelig best å bruke vestafrikanske løver, ikke asiatiske.

I dag finnes to hovedforgreininger av løver. Denne tilhører den sørlige forgreiningen. Foto: Per Harald Olsen, NTNU

Viktig å vite hva vi har

Kanskje virker det umiddelbart litt rart at flere forskergrupper bruker mye tid på å finne slektskapet mellom de ulike løvene i verden.

– Men arbeidet er ikke bare interessant for oss genetikere og naturhistorikere, selv om dette er spennende nok. Det er også viktig for dem som er opptatt av å ta vare på løvene våre og gi dem en fair sjanse til å overleve som art utenfor fangenskap, sier professor Gilbert.

Så sent som i 1950 fantes kanskje så mange som én million løver i det fri. I dag er et vanlig anslag mellom 20.000 og 30.000. Bare 600 av de indiske løvene er igjen.

Menneskelig aktivitet er hovedårsaken til tilbakegangen de aller fleste stedene, enten direkte ved at mennesker tar livet av dyrene, eller indirekte ved at vår art påvirker deres leveområder.

Løver har vært symboler på makt i minst 6000 år. Men nå trenger de selv hjelp. Foto: Per Harald Olsen, NTNU

– Noen har påstått at de indiske løvene er afrikanske løver som er satt ut i det fri i India, og at det derfor ikke er like verdifullt å ta vare på dem. Men vi finner at de indiske løvene er så genetisk ulike de afrikanske løvene at det ikke kan stemme, sier Gilbert.

Fare for innavl

Forskergruppen finner også at det er mindre genetisk variasjon mellom løvene i dag enn for noen tiår siden. Det gjelder kanskje spesielt de geografisk isolerte indiske løvene.

– Vi har færre løver enn før og grupper av løver blir i praksis isolert fra andre grupper, ofte på grunn av menneskelig aktivitet. Da er det en større risiko for innavl, påpeker Martin.

Innavl, som betyr at løvene er mer like, kan bety at de er mer utsatt for ulike sykdommer, og kanskje ikke er i stand til å formere seg. Dette er det så klart også viktig å vite for dem som vil ta vare på løvene.

Dermed kan arbeidet bidra til at løver også i framtida skal finnes i det fri.

Kilde: Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America. The evolutionary history of extinct and living lions. Marc de Manuel,  Ross Barnett, Marcela Sandoval-Velasco,  Nobuyuki Yamaguchi,  Filipe Garrett Vieira, M. Lisandra Zepeda Mendoza,  Shiping Liu,  Michael D. Martin,  Mikkel-Holger S. Sinding,  Sarah S. T. Mak, Christian Carøe, Shanlin Liu, Chunxue Guo, Jiao Zheng, Grant Zazula, Gennady Baryshnikov,  Eduardo Eizirik,  Klaus-Peter Koepfli,  Warren E. Johnson,  Agostinho Antunes, Thomas Sicheritz-Ponten, Shyam Gopalakrishnan,  Greger Larson, Huanming Yang, Stephen J. O’Brien, Anders J. Hansen, Guojie Zhang, Tomas Marques-Bonet, and M. Thomas P. Gilbert. PNAS May 19, 2020 117 (20) 10927-10934; first published May 4, 2020. https://doi.org/10.1073/pnas.1919423117