Forskere finner fellestrekk ved alle kriser

Koronakrisen har gjort samfunnssikkerhet til et høyaktuelt forskningsfelt.

Det blir gjerne det i forbindelse med store kriser. Forrige bølgetopp kom etter 22. juli 2011. At konkrete kriser utløser ekstra interesse for beredskap og samfunnssikkerhet er høyst naturlig, men er allikevel ikke nødvendigvis bra for samfunnssikkerheten.

Det er det jevne grunnarbeidet som er nøkkelen til suksess og som kan sørge for at ressursene finner hverandre når en krise oppstår. Vi snakker om etableringen av samarbeid på tvers av sektorer, åpen kommunikasjon og informasjonsflyt.

Tverrfaglig innsats ofte det kritiske punktet

Selv om ingen kjenner neste krise, fastslår forskere ved NTNU Samfunnsforskning at den høyst sannsynligvis må løses med tverrfaglig innsats. Forskning viser nemlig at dette er et fellestrekk ved alle store kriser, og erfaring viser at dette ofte er et kritisk punkt.

– Samarbeid og koordinert innsats er viktig, og samarbeidsevnen er noe vi må investere i «i fredstid».

Både 22. juli og svineinfluensa (H1N1) er eksempler på at håndteringen led under manglende avklaring av roller og ansvarsforhold mellom etatene.

• Les også: Slik kan vi rustes mot ekstremhendelser

– Samarbeid og koordinert innsats er viktig. Det forebygger at kriser blir større enn de trenger å være som følge av feilhåndtering, sier Stian Antonsen, NTNU Samfunnsforskning. VIS MER

– Faste møtepunkter og formaliserte prosesser for samhandling vil alltid være nyttige tiltak. Det å snakke sammen kan bidra til felles forståelse og bedre innsikt i tema som går på tvers av sektorgrenser. Vi bør sørge for at etater med forskjellige synspunkt bygger relasjoner, fordi dette over tid kan bidra til bedre samhandling når kriser oppstår, sier Marie Nilsen. Hun får støtte av sin kollega ved NTNU Samfunnsforskning, seniorforsker Stian Antonsen.

– Samarbeid og koordinert innsats er viktig, og samarbeidsevnen er noe vi må investere i «i fredstid». Det forebygger at kriser blir større enn de trenger å være som følge av feilhåndtering, påpeker han.

Håndteringsfasen tar stor plass når vi evaluerer

Alt beredskaps- og sikkerhetsarbeid kan deles inn i fem faser.

Fase én handler om å vurdere risiko, fase to om å forebygge for å hindre at kriser oppstår, og fase tre om å planlegge håndteringen. Dette må foregå før krisen inntreffer.

Etter at den har inntruffet kommer den fjerde fasen hvor vi må håndtere situasjonen i form av mobilisering, informasjon og skadebegrensning.

Til slutt kommer fase fem som handler om å normalisere. Da er skadeoppretting, informasjon og overgang til normal drift viktige oppgaver. Det er også tiden for å evaluere, lære og rapportere.

– Når vi ser tilbake på en krisesituasjon, har vi en tendens til å fokusere på selve håndteringsfasen, og glemme bakenforliggende årsaker og beredskapsplanlegging. Det kan føre til at vi innfører tiltak som ikke gjør systemet i seg selv mer robust, men som bare endrer måten vi ville ha løst den akkurat tilbakelagte krisen på, sier Marie Nilsen.

Covid-19 utvider vår forestillingsevne

Det moderne, norske samfunnet har en relativt kort liste å vise til når de store krisene skal ramses opp.

Nilsen, som i dag er stipendiat ved Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse ved NTNU, har tidligere sett på evalueringsrapporter etter tsunamien i 2004, svineinfluensaen i 2009, askeskyen i 2010 og 22. juli i 2011, samt ekstremværet Dagmar, pinseflommen i 2011 og brannen i Lærdal i 2014.

Forskeren tror at pandemien kan endre vårt syn på enkeltmenneskets ansvar i samfunnets beredskap.

– Etter kriser eller uønskede hendelser reflekterer vi over hva som har gått bra, hva som kunne vært bedre og hvilke deler av systemet som har sviktet. Noen hendelser bidrar også til å utvide vår forestillingsevne hva angår worst-case scenarioer. 22. juli gjorde definitivt det, sier Marie Nilsen.

– Vi bør sørge for at etater med forskjellige synspunkt bygger relasjoner, fordi dette over tid kan bidra til bedre samhandling når kriser oppstår, sier Marie Nilsen ved Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse, NTNU. VIS MER

– Covid-19 ser ut til å gjøre det samme. Hun tror at pandemien kan endre vårt syn på enkeltmenneskets ansvar i samfunnets beredskap.

Under håndteringen av den pågående krisen har man erkjent betydningen av å mobilisere vanlige samfunnsmedlemmer, frivillige organisasjoner og offentlig-privat samarbeid.

– Vi har gjentatte ganger i forbindelse med tidligere kriser, sett at det disse gruppene bidrar med av sine ressurser og lokalkunnskap, har redusert konsekvensene av uønskede hendelser, sier Nilsen og trekker fram brannen i Lærdal som et eksempel.

De usynlige delene av beredskapen

– Å skape gode, inkluderende lokalsamfunn er forebyggende samfunnssikkerhetsarbeid. Disse usynlige delene av vår beredskap fortjener å bli synliggjort og anerkjent, sier Stian Antonsen.

Han peker på at frivilligheten hvert år stiller opp med tusenvis av arbeidstimer, med utstyr og ressurser og med en vilje til å gjøre en innsats for fellesskapet.

Dette tidsrommet – fredstiden mellom kriser – er den beste tiden for å gjøre forbedringer som virkelig forslår.

– Dette gir oss levedyktige og motstandsdyktige lokalsamfunn og er et uvurderlig tillegg til den formelle beredskapen fra nødetater og myndigheter, påpeker han. Vår sosiale kapital og evne til å ta ansvar ikke bare for oss selv, men også for hverandre, må ivaretas og videreutvikles i de stille periodene mellom kriser.

Dette tidsrommet – fredstiden mellom kriser – er den beste tiden for å gjøre forbedringer som virkelig forslår.

Det er ikke bare nytt utstyr og endringer i planverk som bedrer vår generelle beredskap, selv om dette er synlige, målbare og dermed attraktive tiltak for politikere og ledere som vil demonstrere handlekraft.

Det som trengs, mener Nilsen og Antonsen, er å se på de grunnleggende rammebetingelsene for å jobbe med sikkerhet og beredskap. Dette handler blant annet den reelle viljen til å bruke penger på tiltak man håper å aldri få bruk for, og som «ingen» ser.

Det innebærer også å ikke bare evaluere en og en krise, men også å se på summen av læring fra tidligere hendelser og undersøke hva som er de grunnleggende og overførbare faktorene vi kan bli flinkere på. Og så må vi sette inn tiltakene der.

Tre viktige områder

Marie Nilsen peker på tre viktige områder:

• For det første, må vi bygge ned barrierer der enkeltsektorenes stolthet står i veien for effektiv informasjonsflyt og samarbeid, og heller sørge for brobyggingselementer som motvirker tendensen til å bare jobbe mot egen måloppnåelse. Silotenking hører ikke hjemme i beredskapsarbeid. 
• For det andre må vi sørge for en god balanse mellom beredskapen for de store krisene, som heldigvis inntreffer sjelden, og beredskapen for kritiske hendelser som oppstår ofte.
• For det tredje: I evaluerings- og tiltaksfasen må vi unngå overdreven fokus på forrige krise, slik at nye tiltak ses i sammenheng med eksisterende tiltak og systemer.

Stian Antonsen mener at vi allerede nå bør spørre oss om vi har plattformen på plass for en kollektiv, sektorovergripende evaluering av koronakrisen.

– Har vi ikke det, ligger det an til at alle går hjem til sitt lønnkammer for sektorvis evaluering etter koronakrisen. Det vil være uklokt, all den tid vi vet at tverrsektoriell tankegang er vesentlig når vi vil forbedre vår evne til å unngå og håndtere kriser.

Referanser:

Nilsen, Marie; Albrechtsen, Eirik; Nyheim, Ole Magnus. (2017) Changes in Norway’s societal safety and security measures following the 2011 Oslo terror attacks. Safety Science.

Almklov, Petter Grytten; Antonsen, Stian; Størkersen, Kristine Vedal; Roe, Emery. (2018) Safer societies. Safety Science. vol. 110 (Part C)

Albrechtsen, Eirik; Almklov, Petter Grytten; Antonsen, Stian; Nyheim, Ole Magnus; Nilsen, Marie; Bye, Rolf Johan; Johnsen, Stig Ole; Wasilkiewicz, Kinga; Aalberg, Asbjørn. (2017) Har samfunnssikkerheten blitt bedre etter 22.juli 2011? Populærvitenskapelig rapport fra forskningsprosjektet The next disaster (NEXUS). 2017.