Planeten er i trøbbel. Vi forbruker mye mer enn det vi trenger. Foto: Colourbox

Verden sliter fordi vi overdriver

Vi har mye høyere karbonutslipp enn det som egentlig trengs for å være fornøyde med livet, viser en undersøkelse.

Vi mennesker må handle raskt for å hindre de alvorligste konsekvensene av global oppvarming. Det viser den nyeste rapporten fra FNs klimapanel (IPCC). Den ble presentert i Sør-Korea i oktober.

Men for å ha noen sjanse må vi endre måten vi ser på økonomisk vekst radikalt, sier forskere.

Om vi ikke handler straks, vil den globale gjennomsnittstemperaturen ha økt med 1,5°C så tidlig som i 2040. Dette alene kan gi massedød av korallrev, hyppigere og alvorligere tørke og branner, vannmangel og flom langs kysten.

Dette satelittbildet fra NASA viser skogbranner på Madagaskar. De unike skogene brennes som en del av landbrukets praksis med svedjebruk. Foto: NASA

Rapporten sier at menneskeskapte utslipp av karbondioksid (CO2) må falle med rundt 45 prosent av 2010-nivå innen 2030, og med 100 prosent innen 2050.

– Det er kjemisk og fysisk mulig å begrense oppvarmingen til 1,5°C, men det ville kreve endringer vi ikke har sett maken til, sier Jim Skea, en av lederne av komiteen IPCCs Working Group III i en pressemelding.

Forskere ved NTNUs Program for industriell økologi (IndEcol) mener det ville vært lettere å gjøre slike endringer om samfunnet radikalt endret måten det så på økonomisk vekst.

– Samfunnet må gå over til null utslipp mer eller mindre over natten. Enten vi liker det eller ikke, vil vi ikke greie dette uten tilsvarende raske endringer i samfunnet, sier Gibran Vita, doktorgradskandidat hos IndEcol.

– Vi må begynne å tenke «Er CO2-avtrykket fra ulike økonomiske aktiviteter faktisk verdt det?» Det er mulig for oss å leve gode liv med mye mindre miljøpåvirkning.

Forskerne mener økonomer må fokusere mest på grunnleggende menneskelige behov med minimale miljøkostnader – ikke vekst.

Vita og hans kolleger har nettopp publisert en artikkel om forskningen sin i Environmental Research Letters.

Høyere forbruk betyr ikke mer lykke

Vita og hans kolleger så på karbonfotsporene som skal til for å møte folks grunnleggende behov. De brukte et system utviklet av den chilenske økonomen Manfred Max-Neef. Det er delt inn i kategorier for fysiske, følelsesmessige og intellektuelle behov, som livsopphold, frihet, identitet, rekreasjon og mulighet for å uttrykke deg.

Denne tilnærmingen vurderer velstand annerledes enn det som er vanlig, nemlig å måle pengestrømmer, for eksempel bruttonasjonalprodukt (BNP). Men folk trenger ikke nødvendigvis mer av alt, hele tiden, sier Vita.

– Det rådende synet er at velstand gjennom forbruk er det samme som fremgang, sier han. – Men det fungerer ikke sånn for de fattige som mangler noe annet, eller for de rike når det kommer til den mentale helsa, eller for miljøet.

Forskerne så derfor på varer og tjenester som trengs for å møte folks behov basert på Max-Neefs kategorier. Deretter beregnet de fotavtrykket for hvert av disse behovene.

De måtte så vurdere hvor godt disse «karboninvesteringene» lønte seg målt i livskvalitet.  Til det brukte de 35 objektive og subjektive indikatorer for å se hvor godt folk i ulike land følte at åtte forskjellige behov var oppfylt.

For livsopphold brukte de for eksempel indikatorer for god helse, levestandard og overlevelsesrate for barn. For kategorien «beskyttelse» så de blant annet på tilgang til hygiene og helsetilbud.

De brukte databasen EXIOBASE 3. Den inneholder informasjon om økonomisk aktivitet, og drivhusgassutslippene og ressursbehovene som er knyttet til dem, for 200 varer i 44 land og fem regioner i resten av verden.

De 44 landene representerer verdens største økonomier og utgjør 91 prosent av verdens samlede BNP med 65 prosent av verdens befolkning.

Denne informasjonen ble brukt til å finne karbonavtrykket for ulike behov i ulike land.

Saken fortsetter under bildet.

Hva trenger vi? Egentlig? (Trykk på bildet for større versjon.) Illustrasjon: Gibran Vita, NTNU

Ikke alt forurenser så mye

Ikke alle behov var like forurensende, fant forskerne. Behovet for livsopphold og beskyttelse krevde omtrent halvparten av karbonbudsjettet. Rekreasjon, identitet, uttrykksmuligheter og frihet tok det meste av den andre halvdelen.

Forståelse og deltakelse var de mest beskjedne, og sto for mindre enn fire prosent av de verdensomspennende CO2-utslippene.

Men hvordan kan vi avgjøre om det virkelig er nødvendig å slippe ut så mye karbon for å møte disse behovene?

Her brukte forskerne data fra Verdensbanken, CIA, OECD og Human Development Report fra UNDP. Hele 12 forskjellige databaser ga forskerne et grunnlag for å beregne hvor godt folk følte at behovene deres ble dekket i de 44 landene.

Forskerne kombinerte så disse to beregningene for å plotte grafer og beregne statistikk.

Som et eksempel: For tilgang til sanitære behov eller moderne energiformer, som var en av indikatorene under «beskyttelsesbehovet», viste vurderingene at land som Norge, USA og stort sett alle vestlige land fullt ut hadde oppfylt dette behovet. Men karbonforbruket for å møte dette behovet, gikk langt forbi det som kan registreres av observerbare sosiale fordeler.

Vi overdriver forbruket. Foto: Colourbox

Mye mer karbonutslipp enn nødvendig

I gjennomsnitt fant forskerne at en persons samlede fysiske behov – fra rimelige boliger til god helse og rent drikkevann – krever CO2-utslipp tilsvarende bare 1-3 tonn per person i året. Realiteten er at vi bruker mye mer. Forskerne fant store forskjeller i det egentlige behovet og det vi faktisk forbruker.

Noen land, som USA og Australia, brukte mer enn 6-8 tonn per innbygger for å møte de fysiske behovene. Lavinntektslandene brukte bare nær 1 tonn per innbygger.

Vita sier tallene uansett viser et potensial for at folk kan være minst like glade og sunne som nå med et mye lavere CO2-utslipp.

– Det betyr at vi på en måte overdriver, sier han.

Objektiv mot subjektiv måling

Et viktig aspekt er at forskerne måler behov med både subjektiv og objektiv informasjon.

For eksempel er livsopphold avhengig av god helse, som er en subjektiv måling, mens barnets overlevelse er objektiv.

Da forskerne så på grafene for de ulike behovene, fant de et mønster. For objektive målinger basert på noe fysisk, som strømtilgang, fant de en terskel der mer karbonutslipp ikke ga noen forskjell i det totale resultatet. Etter et visst punkt ga ikke mer forbruk noen større tilfredshet.

Dette er altså områder der land enkelt kan kutte karbonutslipp uten å påvirke folks helse og velvære negativt. Dette er også områder hvor litt høyere karbonutslipp gir en stor fordel for de svært fattige. Dette gjaldt 14 av de 35 behovsindikatorene.

Trengte du virkelig alle de klærne? Foto: Colourbox

Men for 20 indikatorer fant de ingen sammenheng i det hele tatt. De fleste psykologiske og følelsesmessige behovsmålene samsvarte ikke med karbonfotsporene deres.

Det betyr at de mest sannsynlig er knyttet til andre faktorer som ikke er relatert til forbruk, for eksempel å ha fritid, sterke sosiale relasjoner og å nyte ulike daglige aktiviteter.

Forskerne tolket dette slik at mye av det som bidrar til en persons livskvalitet, ikke blir bedre ved å bruke mer materielle ressurser.

– Vi kunne bare oppdage dette mønsteret ved å se på «menneskelig fremgang» som dekning av spesifikke behov istedenfor tradisjonelle mål for fremgang, som høyere BNP, sier Vita.

– Hvis vi skal få til de grunnleggende endringene som kreves i IPCC-rapporten, må dette behovssentrerte synet gjennomsyre institusjoner, bedrifter, husholdninger og enkeltpersoner.

Må endre samfunnssynet

Så, hvis århundrets utfordring å kutte utslippene, samtidig som folk skal trives, hva er alternativene?

– Utover teknologiske løsninger er det sikreste og sannsynligvis raskeste alternativet å være oppmerksom på hva vi bruker alt dette karbonet til, sier Vita. – Politiske beslutningstakere kan stimulere en bærekraftig livsstil for å redusere CO2-utslippene uten at dette påvirker hvordan folk flest oppfatter livet sitt.

Vita påpeker at denne typen grunnleggende forandringer er lettere for velstående land, siden de allerede har investert i boliger, infrastruktur og andre grunnleggende behov som mindre velstående land ennå ikke har.

Men nye land kan lære av feilene som rike land har gjort, legger han til.

– Vitenskapen viser at vi må revurdere samfunnet så snart vi kan, både for planeten og for vår egen art, sier han.

– Utviklingsland har en gyllen mulighet til å hoppe direkte til en mer bærekraftig måte å se utvikling på – og ikke ende opp i en situasjon med høyere karbonutslipp uten at det gir mer igjen i velvære.

Kilde: Connecting global emissions to fundamental human needs and their satisfaction. Gibran Vita, Edgar Hertwich, Konstantin Stadler and Richard Wood. Environmental Research Letters. http://iopscience.iop.org/article/10.1088/1748-9326/aae6e0