Småfugler kan rangere farlige fiender

ATFERD: Om vinteren er det viktigste for småfugler her nord å unngå å sulte i hjel. Dagene er korte, og de lyse timene brukes nesten i sin helhet til å skaffe mat.

Samtidig må de være oppmerksomme på den alltid tilstedeværende trusselen fra rovfugler og andre fiender.

Det gjelder også for småfuglene å spare energi. Derfor er det viktig å ikke flykte unødig. De må kunne forskjellen på farlige fugler og de som ikke er noe å være redd for.

Saken fortsetter under bildet.

Kjøttmeis på brettet. Meiser kan skille mellom ulike fiender og justere oppførselen deretter. Foto: Nina Tveter, NTNU VIS MER

Brukte utstoppede fugler

Professor emeritus Olav Hogstad er tilknyttet Institutt for naturhistorie ved NTNU. Hogstad har undersøkt småfuglers reaksjoner på ulike fugler. Han testet blåmeis, kjøttmeis og granmeis for å se om de kunne se forskjell på farlige og harmløse objekter.

Hogstad eksponerte småfugler på fuglebrettet for utstoppede eksemplarer av spurvehauk, lavskrike og tretåspett. Både spurvehauk og lavskrike ser på småfugler som byttedyr, mens tretåspetten er helt ufarlig for dem. Spurvehauken var en hann, som er mye mindre enn hunnen. De tre fuglene var derfor jevnstore.

Ikke uventet reagerte ikke småfuglene stort på tretåspetten. Men de reagerte ulikt på de to fiendene.

• Les også: Riktig dialekt gir best drag på damene

Ulike reaksjoner

Spurvehauken er den farligste av fiendene. Det gjenspeiler seg i småfuglenes oppførsel. Foto: Olav Hogstad VIS MER

Småfugler som oppdager en rovfugl kan sende varselsignal til andre individer av samme art for å kalle dem til seg. De kan deretter samarbeide ved å gjøre rovfuglen klar over at den er oppdaget og like godt kan forflytte seg til et annet sted. De flyr rundt den farlige fienden mens de holder et svare leven. Dette kalles mobbeatferd.

Spurvehauken utløste mer mobbeatferd enn lavskrika gjorde. Samtidig brukte småfuglene også mye lenger tid på å komme tilbake til fuglebrettet straks Hogstad hadde fjernet den potensielle trusselen.

• Les også: Om tretåspetter og hvordan de overlever

Graderer fienden

– Helt åpenbart kan meisene se forskjell på de ulike fiendene, og de tar avgjørelser basert på oppfatningen av trusselnivået, sier professor emeritus Hogstad.

Meisene ser ut til å se spurvehauken som en større trussel enn lavskrika, til tross for at lavskrika også kan drepe dem. Men lavskrika er mer en opportunist som også kan spise noe annet enn kjøtt om forholdene ligger til rette for det, mens spurvehauken er en ren kjøtteter.

Den lille blåmeisen var for øvrig tidligere tilbake på fuglebrettet etter å ha blitt utsatt for lavskrika enn den større kjøttmeisen var.

Olav Hogstad i felten. Foto: Tor Hogstad VIS MER

Blåmeisen ser ut til å akseptere et høyere trusselnivå enn kjøttmeisen gjør. Du kan på sett og vis si at den er modigere, den bruker mer tid på å spise enn på å forsikre seg om at faren virkelig er over, men samtidig kan den kanskje også være mer utsatt for å bli spist.

• Les også: Risikerer livet for kona

Dominerende observerer

Meisene lever i små flokker om vinteren. De dominerende hannene var tidligere tilbake på fuglebrettet enn de underordnede hunnfuglene, der hannene ofte først brukte tid på å se etter fiender. Dette kan være for å beskytte makene sine.

Men fuglene med lavere rang begynte å spise tidligere enn de dominerende. Dette kan være fordi de i utgangspunktet er mer sultne, og må ta høyere risiko for ikke å sulte i hjel.

– De dominerende fuglene spiser i utgangspunktet bedre, og har råd til å bruke mer tid på å speide etter fiender og vurdere trusselen før de tar seg til rette i matfatet, mener Hogstad.

Alt i alt ser det ut til at meisene er dyktige til å vurdere og gradere trusler.

Kilde:

Olav Hogstad: Predator discrimination and anti-predator behaviour by wintering parids: an experimental study. Ornis Norvegica (2017), 40: 39–44 Norwegian Ornithological Society. https://boap.uib.no/index.php/ornis/article/view/1320/1189