Mestersangerne
Fuglenes sang har mange funksjoner, men hovedoppgaven er å tiltrekke seg en partner. Her er noen av de flinkeste sangerne.
FUGLESANG: Våren er en intens tid for fuglene. Enten de er standfugler som har holdt seg i området vinteren igjennom eller kommer fra overvintringsområder rundt Middelhavet eller helt fra Sør-Afrika, er hensikten den samme: Finne en partner med gode egenskaper og få flest mulig etterkommere med gode gener.
En blåmeis er i gang med å lokke til seg en make. Foto: Erik Rosenlund, Colourbox
Sangen står sentralt hos mange arter. Men betydningen av den varierer.
Sangen som opptattskilt og invitasjon
Signaler som sangevne og fargerik fjærdrakt kan bedre mulighetene til å formere seg, både ved å holde konkurrenter borte og ved å tiltrekke seg make.
Konkurransen om gode territorier avgjøres for en stor del ved hjelp av sang. Sangen er en erklæring til andre hanner om at «dette området hvor jeg synger er opptatt». Dessuten er det en invitasjon til hunner.
Hvis en territoriell kjøttmeishann slutter å synge eller blir fjernet fra territoriet tidlig på våren, vil en annen hann overta i løpet av få timer.
- Les også: Ti ting du neppe visste om fugler
Hunnens valg
For mange arter virker det som om hunnen satser på hanner med fargerik fjærdrakt. Sterke farger kan være bevis på at fuglene er sunne og velfødde, noe som kan fortelle makkeren at han vil gi gode gener videre til neste generasjon.
Stæren er en mester i å imitere låter. Én stær skal ha etterlignet konduktørens fløyte og sendt tog av gårde. Foto: Colourbox
Andre satser på hannenes sang. Hunner kan bruke sangerens utholdenhet og variasjon i sangen til å identifisere eldre og mer erfarne hanner.
Hanner av arter som kjøttmeis og stær, som har stor sangkapasitet eller stort repertoar, tiltrekker seg hunner tidligere og oppnår større reproduktiv suksess ved å få flere og tyngre unger.
Ved å sammenligne sangrepertoaret til trostesangere og DNA hos avkommet, fant svenske forskere at hanner med rikt sangrepertoar tyvparret seg med nabohunnene til hanner med mindre repertoar.
Hunnene vurderte flere hanners sang før de bestemte seg, og aksepterte tydeligvis tyvparringene med disse attraktive hannene.
Sanglengde eller variasjonsrik sang
Mens hanner med relativt sparsomt repertoar kanskje satser på utholdenhet i sanglengde, kan andre spille på en rikdom av lyder. Ved å imitere andre arters sang eller lyder i nærområdet kan repertoaret økes.
Et eksempel er gulsanger, en litt større utgave av løvsanger. Den ble tidligere kalt «bastardnattergal» på grunn av sin varierte og vakre sang. De enkelte motivene gjentas gjerne flere ganger og kjedes sammen til en sammenhengende rask strøm av lyder, ofte med innslag av lyder fra flere arter i nærheten.
En annen, og kanskje bedre kjent fugl, er stæren. Den er en mester i å imitere låter og kan ha mellom 21 og 67 variasjoner i repertoaret.
Nattergalen lever opp til sitt rykte med opptil 300 sangtyper. Foto: Colourbox
Som regel er det fugler eller andre dyr på stærens tilholdssted som gjengis; det kan være sangen til låvesvale, jernspurv, løvsanger, svarttrost, rødvingetrost og rødstrupe, storspove, vipe, gråspurv, skjære og kråke eller geitekillingens mekring. Det kan også være fra mekaniske lyder som gjentas i nabolaget, for eksempel mobiltelefoner eller andre. Disse låtene flettes inn i sangen på en elegant måte og gjør den svært rik på variasjoner.
Det verserer en historie om en stær som holdt til ved jernbanestasjonen i Trondheim; den etterlignet konduktørens fløyting og sendte av gårde sørgående dagtog uten å bry seg om rutetider.
- Les også: Kan leve lengre på landet enn i byen
Blant de rikeste i dyreverdenen
Fugler har stort sett fra 5 til 14 forskjellige lyder som har forskjellige overlappende funksjoner.
I tillegg til å proklamere territorielt eierskap og tiltrekking av make, kringkaster sangen personlige karakteristika som art, alder, kjønn, varsling om fare og å opprettholde sosial kontakt.
Svarttrosten har mellom 22 og 48 sangtyper. Foto: Colourbox
Men mengden av tema og sangrepertoarer varierer mye både mellom arter og blant hanner av samme art. Eksempelvis har de fleste bokfinker to – tre sangtyper, skjønt noen har bare en mens andre kan ha opptil seks. Svarttrosten har mellom 22 og 48, mens nattergal kommer opp i 100 til 300.
Årsaken til denne enorme variasjonen skyldes fuglenes unike sangorgan.
- Les også: Dette vil kresne damer ha
Sangapparatet
Syrinx er et svært spesielt lyd-produserende organ hos fugler. Det kan sammenlignes med menneskets strupehode, men sitter lenger nede i strupen der luftrøret grener seg i de to hovedbronkiene.
Syrinx støttes av bruskringer hvor det er festet vibrerende membraner som regulerer spenning og åpningen av luftspalten.
Det betyr at syrinx har to potensielle lydkilder; en i hver bronkie.
En av de amerikanske skogtrostene, flekkskogtrost, har så rik muskulatur i syrinx at den kan kontrollere de to sidene av syrinx uavhengig av hverandre og slik faktisk synge to forskjellige sanger samtidig.
Du kan høre den under.
Flekkskogtrost har så rik muskulatur i syrinx at den kan kontrollere de to sidene av syrinx uavhengig av hverandre og slik faktisk synge to forskjellige sanger samtidig. Foto: Colourbox
Flekkskogtrost (Hylocichla mustelina), opptak Philip Vanbergen, University of Louisiana at Lafayette
Unge dompaphanner som fikk avspilt strofer av tyske folkesanger, lærte i løpet av kort tid å gjengi deler av melodiene. Kunnskapen ble overført til neste generasjon. Foto: Colourbox
Dompapens folkeviser
Selv om dompapen har en lite imponerende sang som består av knirkende og kvitrende lyder, er den en mester i å lære melodier.
En dompaphann lærer å synge i en sensitiv periode som ung, trolig ved å lytte til farens sang. Ved å spille samme melodi gjentatte ganger for en ung dompap i bur, vil fuglen etter en stund synge mange av strofene perfekt.
Unge hanner som fikk avspilt strofer av tyske folkesanger, lærte i løpet av kort tid å gjengi deler av melodiene. Selv flere år etter en slik «læreperiode», fantes det dompaper som sang strofer av folkesanger i tyske skoger.
Fuglesang kan altså variere sterkt og ha flere funksjoner. Ingen av disse funksjonene er å glede mennesker. Det er bare en, for oss mennesker, hyggelig bieffekt.
Gjesteskribent Olav Hogstad er professor emeritus ved Seksjon for naturhistorie, NTNU.
