«Hei, jeg er mannen fra datamaskinen»

Forskjeller viskes ut. Egenart blir mangelvare. De samme TV-konseptene finnes i omtrent alle verdens land. Antallet felles referanser blir større. Vi er alle på det samme internettet og medlemmer i det samme nettsamfunnet. Markedsliberale superkrefter sørger for at kloden blir ett oversiktlig kjøpesenter uten plagsomt stor variasjon. For noen er dette en drømmeverden. Men for ganske mange sparker dette i gang en aldri så liten identitetskrise. Hjælp! Hvem er egentlig jeg i denne nye verden?

Før i tiden, i telefaksens tidsalder, var identitet en stedbunden og demografisk sak. Jeg må innrømme at jeg har funnet ut at min egen identitet fortsatt er temmelig geografisk. Hvis vi først slår fast at jeg er mann og 43 år gammel, så tyr jeg lett til geografien i fortsettelsen. Jeg er norsk, selvsagt. Jeg er også Oslo-gutt. Men det stopper ikke med det; jeg er fra Nordstrand. Og jeg føler at det har noe å si for hvem jeg er. Hvor vi er født og oppvokst, hvor vi har gått på skole, har en viss evne til å følge oss resten av livet. En slags geogenetisk komponent som styrer våre valg. Kanskje.

Det er et villnis av elementer og forklaringsmodeller som kan belyse tilblivelsen av vår identitet, men vi bommer ikke grovt hvis vi sier den er satt sammen av gener og erfaringer, og erfaringene er ofte gjort et sted – for eksempel gjennom en oppvekst. Og det fester seg et sted i oss. Det fester seg såpass godt at vi finner venner som likner oss selv. Vi finner kjærester som likner oss selv, og som kommer fra omtrent det samme stedet som oss selv.

«Det slår oss kanskje ikke at den digitale personligheten vår blir vesensforskjellig fra den analoge.»

Psykologer og sosiologer trekker frem at vi søker likeverdig utdanningsbakgrunn, like holdninger og erfaringer, vi søker likhet i interesser, lynne og sosial bakgrunn. Mange av disse likhetene kan knyttes til hvor vi kommer fra – geografisk og sosialt. For å si det fordomsfullt, på Nordstrand er det flere leger enn lastebilsjåfører. Bybarn søker bybarn. Rekkehus søker rekkehus. Lege søker lege, til nød sykepleier.

Så har tesen vært at nettkommunikasjon skal rive ned de sosiale skillene og gjøre verden mindre. Faktorer som alder, kjønn, geografi, sosial klasse og yrke viskes ut på nett. Det digitale livet er fritt for de gamle skillelinjene. Hva gjør det med identiteten vår? Skal vi ikke lenger gifte oss med noen i «nabolaget», noen med omtrent den samme geo-sosiale bakgrunnen som oss? Frigjør o store internett oss fra geografien og den stedbundne kulturen?

Mange av oss ender dessverre opp med en digital versjon av oss selv som er overeksponert og uten hemmeligheter. Og når betydningen av hvor du kommer fra, krymper, fristes mange av oss til å fylle tomrommet med ljug, eller la oss kalle det justeringer av virkeligheten. Små mentale og sosiale plastiske operasjoner. Det slår oss kanskje ikke at den digitale personligheten vår blir vesensforskjellig fra den analoge.

De unge, som er unnfanget og født digitalt, vil balansere dette elegant og uproblematisk. Men for oss i den digitale overgangsalder er det fortsatt litt knotete. Vi utleverer og angrer. Så viser det seg at det vi utleverte, har blitt en stor og skremmende digital ­tatovering vi skal slite med å bli kvitt. Vi overgangsdigitale føler oss fortsatt litt utilpass når vi går ut i verden, etter et lengre nettopphold, og inn til et jobb intervju eller et stevnemøte. Plutselig skal vi leve opp til vår digitale identitet. «Hei, jeg er mannen fra datamaskinen». Og vi føler straks for å tilføye «bare litt mindre interessant». Da kan det være lurt å ha en analog identitet i reserve. Du skal se det er kanskje nettopp den som gjør deg interessant! Det fordrer selvfølgelig at du husker hvordan man snakker.

Et tips til slutt, nå som Anonymous truer med å «drepe» Facebook og dermed den digitale personligheten til noen hundre millioner mennesker: Når du likevel skal ut for å sjekke hvilken årstid det er, sjekk ut den gode, gamle analoge identiteten din i samme slengen! Test den ut på naboen eller en venn, hvis du har noen igjen i den virkelige verden, og se om den fortsatt virker.

Av Petter Wilhelm Blichfeldt Schjerven