Tilbakeskrittets mann!
Jeg er en teknologisk sinke – en analog døgenikt og nostalgisk materialist. Jeg kjører en bil fra 1984. Jeg har bare analoge kameraer, og jeg leverer omtrent en film i uken til fremkalling og kopiering på gamlemåten, med kjemi og greier. Jeg har ventet på at det «digitale bildet» skal bli bra nok i en ti års tid, nå. Jeg har en mac fra 2006, som jeg opplever som veldig ny. Det samme kan jeg si om mobiltelefonen min, også den fra 2006. Jeg har ikke Ipad. Jeg twittrer ikke og er en av 17 gjenlevende nordmenn som ikke er på Facebook. Jeg bruker notatbok og blyant, og papiralmanakk. Jeg har gitt ut Nostalgisk ordbok.
Jeg klamrer meg, som du skjønner, til det kjente og velprøvde. Jeg er en levende bremsekloss. Dette kan ikke bare forklares med at jeg har blitt over førr. Det har vært sånn i over ti år, ja kanskje mer.
Noe kan jeg selvsagt forklare med latskap, jeg orker ikke sette meg inn i det nye – selv om det nye skal forenkle livet mitt, og sånn sett vil tjene min latskap. Jeg ender heller opp med noe litt mer tungvint, men som jeg kjenner godt. Det gamle funker jo så fint som det gjør.
Jeg er i ja-fasen på så mange andre områder i livet, men når det gjelder teknologiske nyvinninger, er jeg grunnleggende skeptisk – en slags refleks av tvil og skepsis. Trenger kloden nok en dings? Trenger kloden et bilsete som husker hvem du er når du setter deg inn i bilen? Trenger vi egentlig dette? Hvis svaret er i nærheten av et nei, går det hele fort over i trass. Jeg blir tullete og barnslig. «Overbevis meg!»
Jeg lar meg ikke lure! Jeg er han som holder igjen. Og jeg skal i hvert fall ikke ha det bare fordi alle andre skal ha det. Trenger jeg Ipad? Niks. Ikke ennå.
«Jeg orker ikke sette meg inn i det nye – selv om det nye skal forenkle livet mitt.»
For jeg kommer jo til å kjøpe det. Det er liksom forbrukerteknologiens grunnlov. Alle i Norge kommer til slutt til å sitte med et e-brett i fanget. Jeg vil bare markere min skepsis ved å vente mens jeg fnyser av alle som bare må ha alskens nye håndholdte plattformer. Så lar jeg disse overivrige teknologiske fusentastene tømme lommebøkene sine og luke bort barnesykdommene før jeg kommer diltende etter.
For en oppdragelse full av formaninger om nøkternhet, og dagens rykter om global oppvarming, kaster lange skygger over mine møter med teknologiens såkalte fremskritt. Jeg trenger hjelp til å forstå hvorfor teknologisk fremskritt er bra – uten alltid å få smak av profittjag, konsumstress og klimatrøbbel i munnen.
Jeg må jo også bryte sammen og erkjenne at en litt dum konsekvens av denne analoge stoltheten er en aldri så liten spiral av frykt og usikkerhet. Jeg maler meg jo inn i et hjørne her. Jeg er kanskje tøff i mitt analoge tryne, men faktum er at jeg henger langt etter i den nye binære verdensorden. Som fotoentusiast kan jeg for eksempel håpløst lite om digital bildebehandling. Jeg kan ikke lage en hjemmeside på internettet.
Kanskje koker det bare ned til at jeg er en treiging, en slow starter. For hvis jeg først har latt meg overbevise om at noe nytt – som da ikke er nytt lenger – faktisk har livets rett og ikke bare er laget for å lure meg for penger, så gakker jeg selvsagt ut og kjøper det. Og da kan du banne på at jeg skal ha det på flekken!
Det er jo ikke det at jeg ikke er glad i ting. Jeg har huset fullt av ting. Ganske umoderne ting, riktig nok. Jeg er en nostalgisk materialist. Det er antagelig speideren i meg som mener at det kan gjøres like godt på gamlemåten. (Jeg har ikke GPS og går med en hemmelig drøm om at Norge skal få strømstans en hel uke, og samfunnet skal kollapse mens jeg skal klare meg utmerket på oppspart hermetikk og gamle speiderferdigheter.) En sånn som ikke tar innover seg at gamlemåten også var ny en gang.
Så med hodet fullt av doble signaler og kroppen full av blandede følelser vurderer jeg alle teknologiske nyvinninger nøye og lenge. Og siden det er jeg som har fått æren av å ha det siste ordet i år: CO2-renseanlegg – ja! Regnsensor på bilen – nei!
Av Petter Wilhelm Blichfeldt Schjerven
