Teknologisk tristesse

Ok, her kommer en historie alle har hørt før. Jeg har akkurat vært gjennom en ekstremt komplisert, omfattende, tidkrevende, frustrerende, utmattende og mislykket installasjon av en printer.

Jeg hadde brukt en del tid og krefter på å finne en laserskriver som kunne skrive ut dokumenter trådløst, og fant omsider en jeg likte. En tilsynelatende vanlig skriver. Ikke spesielt dyr, ikke spesielt billig. Ikke spesielt noen ting, bortsett fra spesielt vrang.

Hvor mange uker av et menneskes liv er det rimelig å beregne til bruk for å installere én eneste skriver til 2500 kroner? Kunne kanskje produsenten være så vennlig å merke produktet med «Installasjon: ca 1–2 uker»?

Hvor satans vanskelig skal det kunne være å få en skriver til å snakke med et trådløst nettverk og en bærbar datamaskin? For ordens skyld: Skriveren er trådløs – det står «wireless» på den, og den skal kunne stå med bare strømkabelen i stjerten og gjøre alt av forefallende utskriftarbeid uten ethernet-kabler, USB-kabler og FireWire-tjafs. Den skal være så trådløs det går an uten å gå på batteri.

Som dere nå har skjønt, jeg har ikke fått den til å fungere trådløst.

«Det virker som en kulten drøm der alle smiler og går baklengs, og jeg forsvinner ned i det binære mørket.»

Ok, jeg har jo brukerveiledning. Jeg leser meg til løsningen! Vel, så feil kan man ta. Jeg leser meg ikke til løsningen. Jeg leser meg til problemet. Eller rettere sagt problemene. Dette er et produkt kjøpt i 2011, og jeg er en oppegående borger med ganske mange vekttall (ja, studiepoeng heter det vel nå til dags). Jeg har teknisk innsikt og liker å lese bruksanvisninger. Jeg liker å finne ut hvordan ting funker. Men det lar seg ikke begripe hvordan denne skriveren skal virke trådløst!

Det kan godt være det er min binære angst som ribber meg for selvtillit, men jeg begynner etter hvert å innse at brukerveiledningen egentlig er et fordekt ettårsstudium i skriveroppsett!

Setninger jeg hater i brukerveiledninger:

1) Du kan konfigurere protokollinnstillinger ved å bruke HTTP-grensesnittet.

2) Ved å bruke DHCP/BOOTP/RARP-protokoller kan IP-adressen konfigureres automatisk.

Hva er protokoller? Kan ikke jeg slippe å forholde meg til protokoller – pliiis? Kan ikke du, kjære skriver, ordne dette med maskinen min uten å blande meg inn i saken?

Men brukervilledningen svarer hånlig: «Hvis du ikke tilordner en IP-adresse manuelt (med kontrollpanelet på maskinen eller BRAdmin-programvaren) eller automatisk (med en DHCP-/BOOTP-/RARP-server), vil APIPA-protokollen (Automatic Private IP Addressing) automatisk tilordne en IP-adresse i området 169.254.1.0 til 169.254.254.255.»

Er det jeg som stiller urimelige krav? Er det kanskje bare jeg som har teknologisk dysleksi? Er det et fag jeg ikke tok på skolen?

Hvor vil jeg med dette?

Jo, det dreier seg selvsagt om kommunikasjon og brukervennlighet – det som gjerne gjemmer seg bak det vage og litt fjonge uttrykket ‘brukergrensesnitt’. Måten man kommuniserer på – filteret eller kontaktflaten mellom mann og maskin.

Jeg snakker ikke om kommunikasjonen med selgeren. Mannen som solgte meg vidunderet og mannen hos importøren har vært vennlige, velvillige og løsningsorienterte. De har svart kjapt og hyggelig på e-post og telefon. Det gjør det hele nesten enda verre. De har jo vært så hjelpsomme. De har gjort alt de kan, men det virker ikke likevel! Det virker som en kulten drøm der alle smiler og går baklengs, og jeg forsvinner ned i det binære mørket.

Kan jeg være så snill å få lov til å skylde på en ingeniør her? Kan en IT-kyndig være så snill å rydde opp i rotet? Kan noen rekke opp hånden og si «jeg skal utrydde all verdens dårlige brukergrensesnitt!» Du river av deg IT-klærne dine, står der i den blanke superhelt-drakten din, ser opp, rekker den ene hånden i været og fortsetter: «Jeg er Brukergrensesnitt-supermannen!»

Så flyr du ut i verden og ødelegger alle dårlige grensesnitt i udugelige brukerveiledninger! Pliiis?

Av Petter Wilhelm Blichfeldt Schjerven