Jorda er inne i sin sjette utryddingsbølge. Ikke siden dinosaurene forsvant for 65 millioner år siden, har verden sett et tilsvarende tap av arter som i dag. Denne gangen kan vi ikke skylde på asteroider. Det er vi selv som står bak. Illustrasjon: Kolbjørn Skarpnes/NTNU Info

Tema: Artenes forsvinnelse

Arter kommer, arter går. Slik har det vært siden tidenes morgen. Behøver vi stresse med å bevare mangfoldet?

Det er ingen tvil, vi er inne i en periode med den raskeste utryddelsen av arter vi noen gang har sett, sier professor Bernt-Erik Sæther, leder for Senter for bevaringsbiologi ved NTNU.

– Trolig går endringene raskere enn vi registrerer. Vi har en tidsforskyvning. Vi observerer det som alt er skjedd, men ikke artene som allerede er dødsdømt, som så å si sitter på dødscelle. Vi vet også for lite om ringvirkningene. Arter som vi tror har liten betydning, kan vise seg å være buffer mot endringer av økosystemer. Utarming av mangfoldet gjør alt mer sårbart, sier han.

– Vi har hatt fem store masseutryddelser før, da 70–80 prosent av artene på jorda har forsvunnet. Det tar mange millioner år å komme seg opp igjen. Nå står vi overfor den sjette utryddingsbølgen. Den er en realitet, det er ingen uenighet blant forskerne om det, supplerer hans professorkollega Eivin Røskaft, også ved Institutt for biologi ved NTNU.

– Arter forsvinner i en takt som er mye raskere enn normal evolusjon. Det er heller ingen uenighet om at artstapet er menneskeskapt.

Verdens truede arter Tap av arter skjer nå opptil 1000 ganger raskere enn ved naturlig evolusjon: Over 1/3 av alle arter ferskvannsfisk i verden er truet. Det samme gjelder nesten 1/3 av alle kjente amfibier, 1/4 av av alle plantearter, 22 prosent av alle kjente pattedyr og 12 prosent av alle kjente fugler. Dette går fram av Den internasjonale rødlista over truede arter – som settes opp av IUCN, Den internasjonale naturvernunionen. Illustrasjon: Kolbjørn Skarpnes/NTNU Info

Verdens truede arter
Tap av arter skjer nå opptil 1000 ganger raskere enn ved naturlig evolusjon: Over 1/3 av alle arter ferskvannsfisk i verden er truet. Det samme gjelder nesten 1/3 av alle kjente amfibier, 1/4 av av alle plantearter, 22 prosent av alle kjente pattedyr og 12 prosent av alle kjente fugler. Dette går fram av Den internasjonale rødlista over truede arter – som settes opp av IUCN, Den internasjonale naturvernunionen.
Illustrasjon: Kolbjørn Skarpnes/NTNU Info

Klimaendringer og tap av biologisk mangfold blir karakterisert som de to største truslene mot livet på jorda slik vi kjenner det. De kan også påvirke hverandre: Klimaendringer gir raskere artstap, mens tap av naturmangfold, for eksempel gjennom avskoging, kan påvirke karbonsyklusen.

Klimakonvensjonen og konvensjonen om biologisk mangfold er tvillinger. De så begge dagens lys under FN-toppmøtet om miljø og utvikling i Rio i 1992. Tvillingkonvensjonene har også det til felles at målene ikke blir nådd.

FN vedtok som ett av sine tusenårsmål at tapet av biologisk mangfold skulle reduseres betydelig innen 2010. EU, og Norge, gikk et skritt lenger: Tapet av biologisk mangfold skulle stoppes helt innen 2010.

Ingen av målene er nådd. Nå pågår diskusjonen om nye og mer konkrete, operative mål.

Men er det så farlig om vi mister noen arter? Arter kommer, arter går, slik har det vært siden tidenes morgen. Så mange som 99 prosent av artene som har eksistert på jorda siden det første DNA-molekylet så dagens lys, er trolig borte. Og hvem vil savne flåtten?

– Vi kjenner ikke effekten av å utrydde en art. Kanskje vi dermed også fjerner andre, eller forrykker balansen i naturen. Konsekvensene kan være uforutsigbare, sier Røskaft.

– Jorda tar seg nok igjen etter noen millioner år. Men kanskje uten menneskearten. Som art jobber vi hardt for å ødelegge vårt eget livsgrunnlag. Det har arter gjort før. Men vi er den første arten som er bevisst hva som foregår.

Livsforsikring

Vern av naturmangfold leder lett tanken til truede arter som fjellreven, sommerfuglen klippeblåvinge, kjempepandaen eller andre fotogene skapninger. Kanskje handler det like mye om muligheten for å få mat på bordet – om å bevare robuste økosystemer med tilstrekkelig artsmangfold og genetisk mangfold til å tåle en trøkk.

Endringer i temperatur og nedbørmønster, for eksempel.

– Det er mange grunner til å verne mangfoldet, sier Dag Dolmen, førsteamanuensis på seksjon for naturhistorie, NTNU Vitenskapsmuseet.

– Vi har de økologiske og økonomiske. Vi har de estetiske, og så de etiske: Hvilken rett har vi til å utrydde andre arter? Og vi kan godt plusse på de teologiske, sier Dolmen.

– Naturens mangfold er vår livsforsikring, legger han til, og serverer følgende tankeeksperiment: Dersom vi mennesker levde av bare hvete, og det kom en aggressiv hvetebille og spiste opp alle lagrene, da hadde vi dødd ut i løpet av kort tid. Dersom vi i tillegg spiste poteter, hadde vi dobbelt så stor sjanse til å overleve. Sjansene økes ytterligere om vi plusser på mais, ris, hirse og så videre. Jo flere arter, jo bedre er likevekten. Vi får ikke kjempestore svingninger. Framtida blir mer forutsigbar.

Rødlista

Artsmangfoldet, og dermed artstapet, er mindre i Norge enn i tropiske strøk. Men likevel: Norge er langstrakt, med mange forskjellige naturtyper. Vi har kystlandskap og høgfjellsområder som er spesielle i europeisk sammenheng. Vi har store havområder. Og vi mister arter – trolig flere enn vi kjenner til.

På Norsk rødliste fra 2006 er 1988 arter, av snaut 20 000 vurderte, klassifisert som truet. Det vil si at de står i fare for å dø ut i løpet av de neste hundre årene, hvis den negative trenden fortsetter. Det er atskillig flere enn siste hundreår.

Svinaktig dumt Den kreolske grisen var spesielt tilpasset de lokale forholdene på Haiti. Den var hardfør og passet stort sett seg selv. Haitis småbønder brukte grisene som sparekonto. Når de hadde bruk for ekstra penger, slaktet de en gris eller to. Rundt 1980 presset USA Haitis diktator Jean Claude Duvalier til å slakte alle grisene, av frykt for at afrikansk svinepest skulle spre seg til USA. Bøndene skulle få andre, såkalt høyproduktive, griser til erstatning. Men de var dårlig tilpasset forholdene på Haiti. De måtte ha rent vann, noe 80 prosent av haitierne mangler, og de var avhengige av vaksiner som bøndene ikke hadde råd til å kjøpe. Dette bidro til ytterligere utarming av småbøndene på Haiti. Foto: utlånt fra Grassroots International, www.GrassrootsOnline.org

Svinaktig dumt
Den kreolske grisen var spesielt tilpasset de lokale forholdene på Haiti. Den var hardfør og passet stort sett seg selv. Haitis småbønder brukte grisene som sparekonto. Når de hadde bruk for ekstra penger, slaktet de en gris eller to.
Rundt 1980 presset USA Haitis diktator Jean Claude Duvalier til å slakte alle grisene, av frykt for at afrikansk svinepest skulle spre seg til USA. Bøndene skulle få andre, såkalt høyproduktive, griser til erstatning. Men de var dårlig tilpasset forholdene på Haiti. De måtte ha rent vann, noe 80 prosent av haitierne mangler, og de var avhengige av vaksiner som bøndene ikke hadde råd til å kjøpe. Dette bidro til ytterligere utarming av småbøndene på Haiti.
Foto: utlånt fra Grassroots International, www.GrassrootsOnline.org

– Vi har dokumentert at 80 arter har forsvunnet helt de siste 100 årene, sier prosjektleder John Atle Kålås i Artsdatabanken.

– Rødlistearter er ofte naturlig sjeldne, derfor spiller de også liten økonomisk rolle. Mange er for eksempel biller og andre arter knyttet til menneskeskapte kulturlandskap. Når setervollen og beitedyra blir borte, forsvinner også artene som har tilpasset seg akkurat denne naturtypen, sier Kålås.

– Men det er mye vi ikke vet. Det kan ha forsvunnet arter som vi aldri har kjent til. Samtidig er det mange bestander som er redusert og er mindre utbredt, blant annet på grunn av omfattende naturinngrep og fragmentering av leveområdene. Det gjør dem også langt mer sårbare, legger han til.

Revidert rødliste for arter legges fram 9. november. Den oppdaterte lista vil gi indikasjoner på om truslene mot artsmangfoldet har økt eller er blitt redusert.

Naturtyper

I løpet av høsten kommer også ei rødliste for naturtyper. Det er første gang det lages ei slik liste i Norge. Den tar skrittet videre fra enkeltartene til å vurdere truede økosystemer og livsmiljøer. Arbeidet bygger på det nye beskrivelsessystemet Naturtyper i Norge, et system som er enestående for Norge.

– Rødlista vil bli et kunnskapsbasert verktøy for å identifisere utvalgte, sårbare naturtyper, sier prosjektleder Arild Lindgaard i Artsdatabanken.

– Kriteriene blir delvis de samme som for artene. Vi skal foreta en risikovurdering av faren for at naturtyper vil forsvinne om presset mot dem fortsetter, sier Lindgaard.

– Men det er ingen automatikk i at slike områder blir vernet, det blir opp til politikere og forvaltning. Vi skal gi et faglig kunnskapsgrunnlag som diskusjonen kan bygge på.

Blant naturtypene som blir vurdert, er ulike skogstyper, kulturlandskap, våtmarkssystemer, strandområder og arktiske naturtyper, samt marine naturtyper – for eksempel kaldtvannskorallrev. Samt mange andre. Arbeidet skal vurdere naturtyper som er i sterk tilbakegang, enten i areal eller kvalitet, samt naturlig sjeldne naturtyper som lett kan bli slått ut. Forskerne skal også vurdere de viktigste påvirkningsfaktorene for hver enkelt naturtype.

Arven fra Gunnerus

For å finne ut hva vi mister, må vi vite hva vi har. Men direktør Ivar Myklebust i Artsdatabanken har ikke full oversikt over beholdningen.

– Vi regner med at det er 60 000 arter i Norge. Av dem er 40 000 kjent, men bare halvparten, snaut 20 000, er så godt kjent at de er vurdert i forhold til rødlisting.

– Det er mye vi ikke vet, dermed vet vi heller ikke hva vi går glipp av, hvilke verdier som kanskje forsvinner, sier Myklebust. Derfor snakker han varmt for Artsprosjektet, en målrettet satsing for å kartlegge dårlig kjente artsgrupper. Hørte vi et fornøyd grynt fra biskop Johan Ernst Gunnerus? For 250 år siden var han entusiastisk opptatt med å samle inn, beskrive og katalogisere nye arter. Den jobben er ennå ikke avsluttet.

Amfibiene god indikator En tredel av verdens amfibiearter er på den internasjonale rødlista, og kan forsvinne i løpet av noen tiår. De er sårbare for mange slags forurensning og menneskelige inngrep, og er dermed gode indikatorer på at noe er galt. Foto: photos.com

Amfibiene god indikator
En tredel av verdens amfibiearter er på den internasjonale rødlista, og kan forsvinne i løpet av noen tiår. De er sårbare for mange slags forurensning og menneskelige inngrep, og er dermed gode indikatorer på at noe er galt.
Foto: photos.com

Taksonomi, eller biosystematikk, har ikke vært bortskjemt med forskningsmidler, og Artsdatabanken fikk svært mange søknader da første runde av Artsprosjektet startet i fjor. Ni delprosjekter ble valgt, tre på insekter, to på marine arter, tre på sopp og ett på lav.

Artsdatabanken har også støttet etableringen av en egen forskerskole i biosystematikk, for å gjenreise faget etter mange års nedbygging og rekruttere flere unge forskere. Gunnerus er sikkert fornøyd.

Til Finnmark med håv

Torbjørn Ekrem, førsteamanuensis ved NTNU Vitenskapsmuseet, leder ett av prosjektene. Sammen med kolleger fra Trondheim, Bergen og Oslo skal han kjøre Finnmark rundt med håv i sommer, på jakt etter dårlig kjente insektgrupper som fjærmygg, soppmygg, sommerfuglmygg, vårfluer og vannteger. I tillegg brukes såkalte malaisefeller på utvalgte steder.

– Vi regner med å finne nye arter for Norge, og nye arter for vitenskapen, sier Ekrem forventningsfullt.

– Tallet på arter som er beskrevet for Finnmark, er mye lavere enn det en kunne vente om vi sammenligner med tilsvarende steder i nabolandene. Vi har for eksempel registrert 62 arter fjærmygg i Finnmark, mens det lille stedet Abisko i Nord-Sverige har 292 arter.

Men igjen: Er det så farlig? Hvorfor trenger vi å vite hvor mange forskjellige typer fjærmygg og vannteger det er i Finnmark?

Ekrem svarer med et motspørsmål: – Hvordan skal vi vite hva vi mister, om vi ikke vet hva vi har? Når vi for eksempel skal finne ut hvordan klimaendringer virker inn på biologisk mangfold, må vi først vite hva som er der.

– Insekter er en ekstremt viktig del av næringskjeden. Om vi tar vekk fjærmyggen, får ikke ørreten mat. Og om en art blir borte, eller om vi introduserer en fremmed art, kan det forrykke balansen i økosystemet.

Rovmidd er ikke en artsgruppe som spontant vekker varme følelser hos dyrevenner.

– Men om en rovmidd forsvinner, kan vi få oppblomstring av spinnmidd. Det skaper problemer for tomatdyrkere, som må sprøyte mer. Da tar de ikke bare skadedyra, men også de som lever av dem. Dermed havner vi i en ond sirkel og må sprøyte mer og mer.

– Dersom det naturlige mangfoldet reduseres, skaper det ustabilitet. Det skal mindre til før det bikker over. Problemet er at vi ofte ikke vet hva som gjør at det balanserer, fordi vi vet for lite om hvilke arter som finnes, og om det innbyrdes forholdet mellom dem, sier Ekrem.

Hotspots

Frode Ødegaard, seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA), skal også bruke sommeren til å kartlegge insekter, men i mer sommerlige omgivelser enn Finnmarksvidda. Hans insektfeller skal opp i tørre, varme sandområder på Østlandet.

– Kartlegging og overvåking av hvilke arter vi har, og hvor de finnes, er en forutsetning for kunnskapsbasert forvaltning av naturmangfoldet. Vi regner med at det finnes rundt 24 000 insektarter i Norge. Av dem kjenner vi bare 17 000.

Ingen rett til å utrydde arter Det er mange grunner til å verne mangfoldet: de økologiske og økonomiske, de estetiske og de etiske. Og vi kan godt plusse på de teologiske, sier Dag Dolmen, NTNU Vitenskapsmuseet. Foto: Geir Mogen

Ingen rett til å utrydde arter
Det er mange grunner til å verne mangfoldet: de økologiske og økonomiske, de estetiske og de etiske. Og vi kan godt plusse på de teologiske, sier Dag Dolmen, NTNU Vitenskapsmuseet.
Foto: Geir Mogen

Kartleggingen er en videreføring av Arko-prosjektet, som undersøker såkalte hotspots, områder med spesielt mange rødlistearter. Gammelskog, naturbeitemark, sandområder og hule, gamle eiker er eksempler på slike naturtyper.

– Vi har tidligere funnet hele 72 nye norske arter, noen som er nye for Norden, og én som er ny for vitenskapen. Det er oppsiktsvekkende at vi finner så mange nye arter, selv om vi har gått etter dårlig kartlagte grupper der vi har store hull i kunnskapen, sier Ødegaard.

– Å finne nye arter er veldig spesielt, og noe av drivkraften med arbeidet, legger han til.

– Vi føler at vi bidrar med ny kunnskap. Samtidig fører en ny art også til mange nye spørsmål: Hvorfor er den her? Hvorfor har den ikke vært her før?

Ødegaard har også eksempler på det motsatte: Arter de forventer å finne, er søkk vekk.

– Det er iallfall 12–13 arter ville bier som er forsvunnet i Norge det siste hundreåret, av totalt rundt 200 biearter. Mange arter er forsvunnet med endringer i gamle kulturlandskaper.

Kartleggingen av hotspots har allerede resultert i en egen handlingsplan for naturtypen hule eiker, for å hindre at de blir fjernet eller svekket av menneskelig aktivitet. Det er snakk om trær som kan være mange hundre år gamle, og som er leveområde for mange arter av insekter, lav og sopp.

– Handlingsplanen for hule eiker er et viktig skritt. Mer enn 500 insektarter er direkte avhengige av rødmuld og råtten ved på gamle, hule eiketrær. Mange av disse er oppført på den norske rødlista, sier Ødegaard.

Sandområder

Tørre, varme sandområder som sandstrender, elvebredder, sandtak og flyvesandområder er en annen særlig artsrik naturtype. De er viktige for varmekjære insekter, for eksempel ville bier, forklarer Ødegaard.

Han har tidligere undersøkt slike habitater på Sørlandet. I sommer skal insektfellene opp flere steder på Østlandet.

– Hensikten er å få fram kunnskap om hvordan en best kan ta vare på denne naturtypen, hvordan områdene kan brukes uten å ødelegge mangfoldet. For det er fullt mulig, mener Ødegaard.

– Sandområdene er avhengige av en viss menneskelig aktivitet, så de ikke gror igjen. Men ikke for hard bruk. I sandtak kan det rett og slett hjelpe med en slags vekselbruk, la noen deler ligge urørt ei tid, og ta ut sand andre plasser.

Og det skal ofte ikke så mye til.

Hvilke arter fins? For 250 år siden var biskop Johan Ernst Gunnerus i Trondheim entusiastisk opptatt med å samle inn, beskrive og katalogisere nye arter. Den jobben er ennå ikke avsluttet. Artsprosjektet, som startet opp i fjor i regi av Artsdatabanken ved NTNU, er en målrettet satsing for å kartlegge dårlig kjente artsgrupper. Banken har også støttet etableringen av en egen forskerskole i biosystematikk.

Hvilke arter fins?
For 250 år siden var biskop Johan Ernst Gunnerus i Trondheim entusiastisk opptatt med å samle inn, beskrive og katalogisere nye arter. Den jobben er ennå ikke avsluttet. Artsprosjektet, som startet opp i fjor i regi av Artsdatabanken ved NTNU, er en målrettet satsing for å kartlegge dårlig kjente artsgrupper. Banken har også støttet etableringen av en egen forskerskole i biosystematikk.

– Ved festningen i Halden fant vi ei bie som ikke er observert på 50 år. Den pollinerer bare rødknapp. Festningsforvalteren var positiv til å slå gresset på en måte som ga den sjanse til å klare seg.

Einstein og biene

Albert Einstein er blitt tillagt utsagnet «forsvinner biene, er det ute med menneskene fire år senere». Det er usikkert om det er Einstein som er opphavsmannen til sitatet, men det er uansett sant, mener Ødegaard.

– Samme hvem som har sagt det, så hadde han jo rett. Det meste vi spiser av frukt og grønt, er pollinert av insekter. Om biene forsvant, ville vi få hungersnød.

Bikolonisyken CCD (Colony Collapse Disorder) illustrerer hvor avhengig verdens matproduksjon er av bienes innsats. Arbeidsbiene forsvinner fra kubene og dør, uten at noen kan forklare hvorfor. En tredel av bikoloniene i USA har bukket under de siste årene, og det meldes også om store bitap i europeiske og asiatiske land. Det rammer produksjonen av frukt og grønnsaker, og tapene regnes i milliardklassen. CCD er ennå ikke påvist i Norge.

– Enkelte steder i USA og Japan har de forsøkt med håndpollinering, men det er ekstremt lite effektivt, sier Ødegaard.

– I Norge er tamme bier mest brukt til honningproduksjon. De ville biene er vel så viktige. De spesialiserer seg på bestemte planter, derfor blir de også mye mer effektive. De overfører riktig pollen til riktig plante. Men fordi de er spesialister, er de også langt mer sårbare for endringer i areal, klima, forurensning og andre faktorer, sier Ødegaard.

Et sandområde kan for eksempel ha reirplass for villbier som er spesialisert for pollinering av blåbærplanter. Dersom området asfalteres til parkeringsplass, blir det lite blåbær å plukke i skogene i nærheten.

Lemenpulsen har sluttet å slå

Fjellreven har nærmest ikonstatus som truet art i Norden. Den er kritisk truet i hele det nordvestre hjørnet av Europa (Fennoskandia), til tross for at den har vært fredet i 80 år. Men for å forstå hva som skjer med fjellreven må en også finne hemmeligheten bak lemensyklusen: at bestanden varierer syklisk med tre–fire år mellom hvert toppår. Skal fjellreven overleve, må denne «lemenpulsen» slå. Det gjør den ikke lenger. Bortsett fra i Børgefjell.

– Gnagersyklusen har tidligere vært sammenfallende over store deler av Fennoskandia. Den pulsen er nå blitt ustabil. Smågnagerdynamikken har endret seg dramatisk. Vi vet ikke hvorfor, dette er en uløst gåte i økologien, sier Nina Eide. NINA-forskeren har arbeidet med fjellrev og fjelløkologi i en årrekke.

– Mye tyder på at utflatingen eller kollapsen i gnagersyklusen kan henge sammen med klimaendringer. Lemen yngler under snøen, og er dermed sårbar for isdannelse. Men vi vet ikke sikkert. Det vi derimot vet, er at det er svært klar sammenheng mellom gnagersyklusen og fjellrevens mulighet til å yngle og overleve, sier hun, og viser fram kurver over gnagertopper og fjellrevynglinger i norske fjellområder. Fjellrevens reproduksjon svinger i takt med gnagerbestanden.

Sult uten bier En tredel av bikoloniene i USA har bukket under de siste årene, og det meldes også om store bitap i europeiske og asiatiske land. Det rammer produksjonen av frukt og grønnsaker, og tapene regnes i milliardklassen. Verdens matproduksjon er avhengig av bienes innsats. Foto: photos.com

Sult uten bier
En tredel av bikoloniene i USA har bukket under de siste årene, og det meldes også om store bitap i europeiske og asiatiske land. Det rammer produksjonen av frukt og grønnsaker, og tapene regnes i milliardklassen. Verdens matproduksjon er avhengig av bienes innsats.
Foto: photos.com

– Fjellreven kan få opptil 16 unger i kullet. Den er helt avhengig av gnagerår for at store valpekull skal overleve. I 2008 var det for eksempel store kull, men alle døde på grunn av sammenbrudd i smågnagerbestanden.

Unntaket Børgefjell

Det er ett unntak: I Børgefjell slår fortsatt lemenpulsen, med 3–4 års mellomrom. Og fjellreven yngler.

– Vi vet ikke hvorfor pulsen fortsatt slår her. Det er mer komplisert enn forskjeller mellom nord og sør, for lemenpulsen er borte også lenger nord i landet. De nasjonale overvåkingsprogrammene gjør at vi kan registrere at noe skjer i grove trekk og at fjelløkosystemet er i endring. Men vi kan ikke forklare hvorfor. For å finne ut det må vi inn med mer detaljert forskning, sier Eide.

Utvidede økosystemstudier i Børgefjell startet i 2006. Eide håper studien kan forlenges med minimum 8–12 år, for å få tilstrekkelig lange dataserier.

Det er trolig summen av mange faktorer og grunnleggende endringer i økosystemet som er årsak til fjellrevens tilbakegang, mener Eide. Både mennesker og ikke minst rødreven rykker fram i fjellrevens rike. Klimaendringer er trolig medvirkende til rødrevens frammarsj. Dessuten får den altetende rødreven hjelp av oss mennesker.

– En studie av rødrevens områdebruk i et sørnorsk hytteområde viste at reven gikk i rett linje mellom hyttefeltene, mens den innenfor feltet svinsa omkring på leit etter mat. Den liker seg også under kraftlinjer, der den finner fugl som har dødd i møte med kraftlinjene.

Rødrevens inntog trenger fjellreven opp i mer marginale områder, der den blir enda mer avhengig av smågnagerne.

– Bestanden av fjellrev er nå så liten og oppstykket at den vanskelig kan overleve på sikt. Bare de siste 15 årene har delbestander dødd ut. Men forholdene kan endre seg. Lemenpulsen har hoppet over mange slag før, og kommet tilbake. Så selv om fjellreven i Fennoskandia er på kanten av artens utbredelsesområde, så har vi håp om at den skal klare seg, sier Eide.

Amfibier som kanarifugler

Damfrosken er enda mer truet enn fjellreven. Mange av dens fettere og kusiner har det heller ikke så greit.

– En tredel av verdens amfibiearter er på den internasjonale rødlista, og kan forsvinne i løpet av noen tiår. De er sårbare for mange slags forurensning og menneskelige inngrep, og er dermed gode indikatorer på at noe er galt. De er en slags kanarifugler i gruvene, sier Dag Dolmen ved NTNU Vitenskapsmuseet.

Vi hadde ventet et kontor fullt av rumpetroll og ormer på sprit, men det er vaklende papirbunker som dominerer landskapet. Blant annet den nye naturmangfoldsloven og Dolmens kommentarer til lovens forskrifter. Besøksstolen er lav, og vi må strekke hals for å få øyekontakt over dokumentbunkene. Dolmen blir varm i stemmen når han snakker om damfrosk og storsalamander. Den siste er nå kommet med på lista over prioriterte arter.

Padder stabiliserer økosystemet Frosker og padder spiser «skadedyr» og fungerer stabiliserende i økosystemet. – Alle jordbærdyrkere burde ha en paddedam i nærheten, sier Dag Dolmen, og viser til en amerikansk dyrker som fant ut at hver eneste padde tilsvarte flere hundre kroner i sparte utgifter til sprøyting. Foto: photos.com

Padder stabiliserer økosystemet
Frosker og padder spiser «skadedyr» og fungerer stabiliserende i økosystemet. – Alle jordbærdyrkere burde ha en paddedam i nærheten, sier Dag Dolmen, og viser til en amerikansk dyrker som fant ut at hver eneste padde tilsvarte flere hundre kroner i sparte utgifter til sprøyting.
Foto: photos.com

– Damfrosken er Norges mest trua virveldyr. Den holder til i noen få små tjern i Aust-Agder. Det er konstatert at denne genetiske konstitusjonen ikke finnes andre steder, og bestanden må ha vært her i flere tusen år. Den norske damfrosken har nære slektninger i Sverige, mens de britiske slektningene er utdødd.

Dolmen og hans kolleger prøver å etablere nye dammer til frosken.

– Om vi får froskene til å trives i ti dammer, har de mye større sjanse for å overleve enn om de holder til i to. Da kan hele bestanden slås ut av et tilfeldig traktorvelt.

Vernet av damfrosken kan gi lokale restriksjoner i ymse byggeaktiviteter. Men grunneierne er likevel veldig positive til vernetiltakene, sier Dolmen.

–Jeg har vært der, fortalt om frosken og vist den fram. De synes det er artig å ha en sjelden art, å ha noe andre ikke har. Damfrosken synger høyere enn andre frosker, froskesangen kan bære en kilometer. Så grunneierne kan sitte der og lytte til froskekoret og vite at de har noe eksklusivt, forteller Dolmen.

Flyttet E18

Den samme følelsen av eksklusivitet gjelder dem som bor ved dammer med storsalamander, legger han til.

– Jeg har en kjenning i Grimstad som klarte å flytte traseen for nye E18 hundre meter lenger vest, på grunn av en salamanderdam. Det nest beste i en utbyggingssituasjon er kompensasjonsdammer. Vi vet ikke alltid om de vil fungere, men i mange tilfeller har det gått bra og salamanderne har trivdes.

Dolmen er selv engasjert i arbeidet med fem nye dammer i området mellom Jonsvatnet og Selbu, i samarbeid med Trondheim kommune og Sør-Trøndelag fylke.

– Dette er det beste området for storsalamander nordafjells. Men de nåværende dammene ligger for langt fra hverandre, og det er vanskelig for storsalamanderne å komme seg fra den ene til den andre. Vi får ikke utveksling av gener, og risikerer innavl. Men når vi får inn flere dammer, får salamanderen mulighet til å vandre.

Vi egoistiske mennesker har ingen direkte matnytte av damfrosk og storsalamander, vedgår Dolmen. Vi kunne overlevd uten. Men det er ingen tvil om at amfibier er «nyttige», også ut fra vår målestokk.

– Frosker og padder spiser for eksempel «skadedyr», og fungerer stabiliserende i økosystemet. Alle jordbærdyrkere burde ha en paddedam i nærheten, sier Dolmen, og viser til en amerikansk dyrker som fant ut at hver eneste padde tilsvarte flere hundre kroner i sparte utgifter til sprøyting.

– I tillegg har vi den medisinske nytteverdien av de ulike artene. Blodigler inneholder for eksempel et kjemisk stoff som hindrer koagulering, og kan dermed brukes som blodfortynnende middel. Også mange slanger og amfibier produserer kjemiske stoffer som kan få stor medisinsk betydning. Om vi utrydder dem, er de borte for alltid, med sine medisinske hemmeligheter.

Mangfoldets pris

Flere framhever både etiske, estetiske og økologiske grunner til å bevare naturmangfoldet. For en egoistisk art som mennesket er det kanskje lettest å la seg overbevise av de handfaste, økonomiske argumentene. Det ser iallfall ut til å være tanken bak FN-studien Teeb (The economics of ecosystems & biodiversity). Den bygger på en lang rekke enkeltrapporter og involverer nesten 500 forskere over hele verden. Teeb-studien foregår i regi av FNs miljøprogram UNEP og finansieres av EU og fem europeiske land, blant dem Norge. Sluttrapporten er ventet til høsten.

Studien forsøker å beregne verdien av de tjenester vi får gratis fra naturen, og som vi derfor tar for gitt. Eller rettere sagt: Den beregner det økonomiske tapet av økosystemtjenester som ødelegges og forsvinner.

– Ifølge våre beregninger taper vi naturkapital til en verdi av 1 300 til 3 100 milliarder euro (11 000 til 25 000 milliarder kroner) årlig, sa Pavan Sukhdev, som leder studien, da vi møtte ham på Trondheimskonferansen om biologisk mangfold i februar.

Taper kolossale verdier FN-studien Teeb forsøker å beregne verdien av økosystemtjenester som ødelegges og forsvinner. – Ifølge våre beregninger taper vi naturkapital til en verdi av 1300 til 3100 milliarder euro (11 000 til 25 000 milliarder kroner) årlig, sier Pavan Sukhdev, som leder studien. Dette gjelder bare økosystemer på landjorda, og skyldes i hovedsak avskoging. Tap på grunn av ødelagte marine økosystemer kommer i tillegg: Ødeleggelsen av verdens korallrev anslås til mellom 200 og 1000 milliarder kroner i årlige inntektstap. Foto: wikipedia

Taper kolossale verdier
FN-studien Teeb forsøker å beregne verdien av økosystemtjenester som ødelegges og forsvinner. – Ifølge våre beregninger taper vi naturkapital til en verdi av 1300 til 3100 milliarder euro (11 000 til 25 000 milliarder kroner) årlig, sier Pavan Sukhdev, som leder studien. Dette gjelder bare økosystemer på landjorda, og skyldes i hovedsak avskoging. Tap på grunn av ødelagte marine økosystemer kommer i tillegg: Ødeleggelsen av verdens korallrev anslås til mellom 200 og 1000 milliarder kroner i årlige inntektstap.
Foto: wikipedia

Det høyeste anslaget tilsvarer nesten 30 norske statsbudsjett. Hvert år.

– Dette gjelder bare økosystemer på landjorda, og skyldes i hovedsak avskoging. Tap på grunn av ødelagte marine økosystemer kommer i tillegg.

Men verdien av de såkalte økotjenestene kommer i liten grad fram i offentlige og private regnskaper.

– Verdien på disse tjenestene er usynlig, fordi de ikke har en markedspris. Denne usynligheten er en av de viktigste drivkreftene bak ødeleggelsen av biologisk mangfold, sa den indiske bankøkonomen, som har tatt to års ulønnet permisjon fra en toppstilling i Deutsche Bank for å lede Teeb-studien.

Han mener det er grunnleggende feil og mangler ved vår økonomiske modell som gjør at tap av naturkapital ikke synes i regnskapene.

– Den tar ikke hensyn til kollektive interesser, bare individuelle. Den anerkjenner ikke naturens verdi som leverandør av tjenester. Og den foretrekker mer framfor bedre, ved at vi måler framgang i BNP-vekst. Dette systemet skaper insentiver for å ødelegge i stedet for å verne.

For å bremse ødeleggelsen av naturkapital må verdiene synliggjøres. De som forbruker naturkapital, enten det er nasjoner eller private selskaper, må betale regningen.

Ødeleggelsen av verdens korallrev er en annen enorm utgiftspost. Ulike studier anslår tapene til mellom 200 og 1000 milliarder kroner i årlige inntektstap.

– Men når det gjelder korallrev, er vi allerede kommet forbi økonomiske kalkyler. Vi vet at en global oppvarming på to grader vil føre til at korallrevene ødelegges. Når vi godtar en slik oppvarming, må vi også ta på oss det moralske ansvaret for å løse problemene for de rundt 500 millioner mennesker som er avhengige av tjenestene korallrevene leverer, mener Sukhdev.

Teeb-studien gir flere eksempler på svært lønnsomt vern, også på kort sikt. Costa Rica innførte for eksempel en ny drivstoffavgift, og brukte inntektene til å betale bønder for å la skogen stå. Det har gitt økt skogdekke og økte inntekter til bøndene, blant annet fra økoturisme. Kaffebøndene fikk også større avlinger, fordi intakte skoger ga flere pollinerende insekter.

Hva kan vi lære av spurven?

Arealendring regnes som hovedtrusselen for 85 prosent av de rødlistede artene i Norge, men klimaendringer ventes å få en større rolle. En global temperaturøkning på to grader kan føre til at 30 prosent av jordas arter dør ut, ifølge FNs klimapanel. Forsuring av havet, også et resultat av CO2-utslipp, kan få svært store konsekvenser for marine økosystemer.

I hvor stor grad klarer arter å tilpasse seg så raske klimaendringer? Professor Bernt-Erik Sæther ved Senter for bevaringsbiologi har spurt spurvene på Helgeland.

– Vi har merket nesten alt av spurv på 18 øyer på Helgeland. Vi går inn i hekketida og tar vevsprøver, og bruker DNA-analyse for å finne ut hvem som er faren, sier han.

– Alle som arbeider med biologiske systemer, ser at det skjer raske endringer i klimaet. Når våren kommer tidligere, må spurven også legge eggene sine tidligere. Ungene må komme når naturen har mat å by på. Vi prøver blant annet å finne ut om de er i stand til å endre eggleggingstidspunkt, og om det i så fall går i arv. Klimavinnerne blir dem som klarer å tilpasse seg, men vi vil også se om denne tilpasningen går videre til neste generasjon, sier Sæther.

– Vi har fulgt spurvene siden 1993, det vil si i fire–fem generasjoner. Det er for tidlig å fastslå om klimatilpasninger går i arv. Men det vi ser, er et steinhardt naturlig utvalg. Spurvene må endre atferd, og de må gjøre det raskt om de skal overleve.

Spurveforskningen integrerer både økologi, genetikk og matematikk. Matematikerne bidrar med såkalt biomodellering.

– Spurven blir et slags modellsystem som vi studerer i detalj. På grunnlag av det lager vi matematisk modellering av hvordan spurvens arvemateriale overføres fra en generasjon til den neste. Ut fra generelle prinsipper for naturlig utvalg håper vi at «spurvemodellen» også kan generaliseres og overføres fra et biologisk system til et annet, sier Sæther.

Biomodellering kan dermed gi bedre verktøy for å forstå hvordan endringer av miljøet påvirker artenes utvikling. Sæther understreker at det er mange variabler og ukjente faktorer.

– Men vi ønsker å kunne lage prognoser, å kunne si noe om virkningene av endringer. Vi må tørre å stikke fram nakken. Så får vi heller ta høyde for usikkerheten på fornuftig vis.

Grønn klynge

Norge skal ha en kunnskapsbasert forvaltning av det biologiske mangfold, heter det. Sjansen er stor for at den kunnskapsbasen kommer fra, eller iallfall har vært innom, en eller flere institusjoner i Trondheim.

– Trondheim har et enestående grønt forskningsmiljø, både med grunnforskning, anvendt forskning og forvaltning, sier Bernt-Erik Sæther, og ramser opp institusjoner som Artsdatabanken, Direktoratet for naturforvaltning, Norsk institutt for naturforskning (NINA), og selvsagt NTNU og Vitenskapsmuseet.

NINA skal flytte inn i nybygde lokaler på Gløshaugen i løpet av neste år, og har lansert planer om et nasjonalt senter i samarbeid med NTNU og Artsdatabanken. Miljøvernminister Erik Solheim har gitt helhjertet støtte til planene, men har ennå ikke klart å skaffe de 30 millionene som trengs for å etablere senteret.

– Vår tanke var å samle flere institusjoner til et kraftsenter for naturmangfold. Vi må bare konstatere at vi foreløpig ikke har fått staten med på senterplanene, sier administrerende direktør Norunn Myklebust i NINA.

Trondheim kan også få sekretariatet for et internasjonalt vitenskapspanel for biologisk mangfold, etter mønster av FNs klimapanel. Etablering av et slikt vitenskapspanel står på dagsordenen for toppmøtet i FN-konvensjonen om biologisk mangfold, som skal holdes i Japan til høsten. Norge stiller sterkt i konkurransen om å være vertsland for vitenskapspanelets sekretariat. Det bør i så fall plasseres i «naturmangfoldsbyen» Trondheim, sa miljøvernminister Erik Solheim i fjor høst.

– Etableringen av et slikt forskerpanel er en politisk kontroversiell sak, som blant annet virvler opp diskusjoner om nasjonal selvråderett over biologiske ressurser. Men likevel: Både et nasjonalt senter og eventuelt et internasjonalt sekretariat vil gi ekstra løft til et allerede tungt forskningsmiljø for naturmangfold i Trondheim, sier Sæther.

Savner samfunnsviterne

Men biologisk mangfold er for viktig til å overlates til biologene alene. Sæther, og flere andre biologer, savner samfunnsviterne i dette forskningsmiljøet.

– Truslene mot naturmangfoldet er menneskeskapte. Drivkreftene ligger utenfor biologenes tradisjonelle fagfelt, og vi har stort behov for sterke tverrfaglige miljøer, sier han.

Men Norge er kommet mye kortere enn andre europeiske land når det gjelder integrering av ulike faggrupper, mener Sæther.

– Det ser ut til å være tettere skott mellom samfunnsvitere og realvitere i Norge enn i andre land. Kanskje er det større forskjeller i forskningstradisjoner her enn andre steder. Men skal vi få til bærekraftig forvaltning av naturmangfoldet, må vi forstå de samfunnsmessige drivkreftene for endring. Vi trenger samfunnsviterne i dette arbeidet, fastslår han.

Om lag 50 arter dør ut hver dag, ifølge FNs anslag. Men igjen: Hvem vil savne flåtten, om den forsvant?

– Hvem vet, kanskje vi får noe mye verre i stedet om flåtten dør ut, sier Eivin Røskaft.