Trøste og bære

I november møttes et tjuetalls forskere i Budapest. De kom fra ulike land og hadde ulik fagbakgrunn. Felles for dem alle var store kunnskaper om klodens ressurser, og et like stort ønske om en fornuftig bruk av dem.

Møtet endte med opprettelsen av et nytt internasjonalt ekspertpanel: FNs panel for bærekraftig ressursforvaltning. En av dem som fikk plass i panelet, var en østerriksk professor bosatt i Trondheim. I fem år har han ledet NTNUs program for industriell økologi. Det er et fagområde som studerer energi- og materialbalansen i menneskets bruk og forbruk av naturens ressurser, og ser på ressurs- og miljømessige konsekvenser av industrielle og økonomiske aktiviteter.

Hvorfor havnet akkurat du i dette fine selskapet, Edgar Hertwich?

Miljøet vårt har opparbeidet seg høy internasjonal status innenfor industriell økologi; vi har levert mye interessant forskning. Dette er en stor anerkjennelse, og en stor mulighet for å få formidlet vårt forskningsfelt.

Hva blir panelets oppgave?

Å beskrive statusen for vår forståelse av de store ressursspørsmålene – hvordan vi bruker naturen, og hvilke følger det får. Vi skal hovedsakelig arbeide med fem tema: vann; metaller; institusjonsdannelse og samfunnsprosesser; forholdet mellom vekst og forbruk; og samspillet mellom produksjon og forbruk – hvilke miljø aspekter som er knyttet til hvilke aktiviteter, og hvordan ulike miljøaktiviteter bør prioriteres. Det er det siste området jeg skal arbeide med.

Bare beskrivelser, ingen tiltak?

Mandatet er i første omgang å beskrive. Samle den kunnskapen som finnes, og redegjøre for den. Men tanken er at vi om noen år skal kunne komme med forslag til tiltak. Det er EU som finansierer starten på dette prosjektet. Ønsket er å utvikle en basis for å diskutere tiltak med andre kontinenter.

Hvilke av klodens ikke-fornybare ressurser er du personlig mest bekymret for?

Kobberreservene kan snart ta slutt. Men kobber kan ofte erstattes av aluminium. Jeg er mer bekymret for maten. Vi er farlig nær å ta knekken på de viktigste fiskestammene.

Hvilket drivstoff bør vi etter din mening først og fremst satse på?

Vi må kunne arbeide med flere teknologier samtidig. Når det gjelder fly, finnes ennå ingen bedre alternativer enn flybensin – selv om flyutslippene er langt verre enn de som tas med i regnestykket. For personbiler bør vi tenke hybride løsninger: diesel/bensin/gass/batteri – og på litt sikt: brenselceller.

Ikke biodrivstoff?

Biodrivstoff er verken ressurs- eller miljøvennlig! Produksjonen er mye basert på fisk og matplanter, og det er idioti å bruke matvarer som drivstoff. Matvareproduksjon forbruker dessuten mye fossil energi. Potensialet for reduserte utslipp er dermed ikke særlig stort.

Annen generasjon biodrivstoff handler vel mer om trær og gress?

Det kan være bra, og vi bør forske på det. Jeg gjør det også! Men med 50 prosent om danningstap er det foreløpig ikke så veldig flott teknologi, det heller.

Drivstoffet vi kommer å bruke i det nærmeste fem årene, kommer imidlertid fra matvarer og har liten eller ingen klimagevinst. Jeg skjønner ikke hvorfor EU og USA må pålegge oljeselskapene å bruke milliarder til å blande første generasjon biodrivstoff i bensin og diesel når vi vet at det er skadelig for miljøet.

Du er også kjent som klimakvote-skeptiker? Hva er feil med å kjøpe noen kvoter til gjengjeld for ens formidable utslipp?

Jeg har et vanskelig forhold til klimakvoter som virkemiddel. Det er bra å få i gang utslippsreduksjoner. Men kvotehandelen mellom landene stimulerer ikke til å ut vikle løsninger for de store utslippsreduksjonene som må til.

Et mål om ti prosent reduksjon i utslippet holder ikke. Vi må finne måter å leve på, som gjør at de samlede utslippene ikke utgjør mer enn ti prosent av dagens. Hvis kvotene brukes til ikke å sette i gang denne prosessen, er det ikke bra.

På klodens og framtidas vegne – er du pessimist eller optimist?

Begge deler. Vi mennesker underestimerer vår egen sårbarhet overfor endringer. Samfunnet vårt tåler ikke store forandringer, store folkeforflytninger eller plutselig knapphet. Norge er en del av verden, og jeg er bekymret for en ressurskrise som kan utløse en krig eller borgerkrig. På den annen side har mennesket en utrolig tilpasningsevne. Heldigvis.

Av Lisa Olstad