Kommentar: Fertilitetskrisen skyldes sosiale valg
De teknologiske løsningene på livsdramaet barnløshet har dreid løsningene over mot biologi og genetikk, framfor sosialt foreldreskap. Det føles mindre fremmed å lage barn i et laboratorium enn å adoptere et barn fra et fattig land, skriver Johanne Sundby, professor i samfunnsmedisin ved Universitetet i Oslo.
Også jeg har vært med på befruktningens tekniske historie. Det begynte med egen infertilitet. Det er så lenge siden, at jeg som en av de første norske fikk reise til Steptoe i England på den berømte Bourne Hall klinikken, ble undersøkt under et teppe, fikk laget et drøss dusin egg som ikke var så lette å befrukte, fikk hilse på alle de andre håpefulle fruene fra hele verden som ventet på miraklene hans, og som også seinere måtte vende tomhendt (og ruinert) hjem igjen uten noe tegn til graviditet. Ikke i Trondheim, heller, greide de lage barn til meg, selv om jeg ba dem bruke den kjekkeste mannen på venterommet da eggene var hentet ut. Jeg er blitt mor og bestemor via adopsjon. Det kjennes bra.
På jakt etter svar •
Seinere ble det en transformasjon fra egen emosjonelle reise i grenseoppgangene mellom hva som var mulig og hva jeg orket, til en mer akademisk tilnærming. Jeg ble forsker på barnløshetens sosiale og mentale effekter. Hva var barnløshet? Hvor vanlig var det? Hva gjorde parene med det? Hvordan opplevde de den infertile skjebnen? Hvordan endret mulighetene som fantes, folks oppfatninger av det å flytte teknologiske grenser og lage barn i glassrør? Og hva skjedde med barnløse kvinner i de mindre rike landene – Zimbabwe, Gambia, Tanzania? Jeg forsøkte å finne vitenskapelige svar.
Jeg oppdaget også at min holdning til teknologien, til dilemmaene og til løsningene, endret seg med hvilken rolle jeg tok, hvilken livsfase jeg hadde, og hvor i verden jeg var. Selv mitt eget ståsted var tvetydig.
Hormoner i krise •
De teknologiske løsningene på livsdramaet barnløshet har dreid løsningene over mot biologi og genetikk, framfor sosialt foreldreskap. Det føles mindre fremmed å lage barn i et laboratorium enn å adoptere et barn fra et fattig land. Teknologien åpner muligheter man ikke hadde drømt om, men det gjør det også umulig å avslutte drømmene og havne på realiserbare løsninger. Det er alltid håp i hengende snøre; og grenser som burde vært satt, settes ikke. Kvinner uten infertilitetsproblemer behandles med hormoner fordi hun ikke «vil vente på graviditeten» – hun får åtte på en gang. Verken biologisk eller etisk uproblematisk.
Åpning av nye teknologiske dører argumenteres fordi barnløshet er traumatisk og ingen orker å leve uten å få barn. Moderskapets vesentlige del i livet skrytes opp av legemiddelfirmaer som produserer fertilitetshormoner (fertilitets-rådgivnings-klubben Bertarelli drives f. eks av Serono). Hormonene skal også løse befolkningskrisen i Europa.
Går bra •
Min forskning viser at det går bra med de aller fleste barnløse, bare de får tid på seg. De fleste får barn, spontant, via prøverør, eller ved adopsjon. De uten bi0logiske barn, som meg, og de helt uten barn, klarer seg også bra. Barnløshet er et psykologisk traume av ganske store dimensjoner, men det finnes også andre løsninger enn de tekniske.
Tvilsomme råd •
De som behandler barnløse, ser flere av de parene som ikke får det til. De som har ventet lenge, som ikke aksepterer barnløshet som livsskjebne, og som står på. Men det finnes andre. Det finnes mange som IKKE søker behandling. Eller som velger adopsjon.
De som behandler barnløse, har også av en eller annen grunn funnet ut at de må gi alle kvinner sosiale råd av typen: Hvis du vil ha barn, så få dem tidlig. Jeg er veldig skeptisk til dette. For det første er det mange sosiale strukturer som er med på å velge når man skal få barn. For kvinner er det faktisk et poeng å få seg utdanning og jobb, og dessuten ha en stabil og snill partner. Det er ikke alltid man har det i ung alder. De fleste som forsøker å få barn, helt opp til 35-40års alder, får det.
Og det finnes altså også fullverdige liv uten barn. Jeg synes det eneste rådet vi kan gi, er: forsøk når du føler det er rett for deg, regn med at det går, men det er ingen garanti. Det finnes behandling, men den er ikke 100 prosent. Fertilitetskrisen i vestlige land skyldes definitivt ikke ufrivillig barnløshet, men sosiale valg bort fra barn. Fedres manglende engasjement, valg av livsstil og muligheter for å kombinere morsrolle med et liv som samfunnsborger er det vi bør snakke om. Fertilitetshormoner skaper ikke barnehageplasser og kortere arbeidstid for småbarnsforeldre.
Skeptisk •
Jeg liker teknologi, og jeg liker gode løsninger. Jeg synes det er synd at man har hatt så mange politiske restriksjoner på hvem som kan få behandling i Norge, samtidig som jeg er skeptisk til løsninger som bare sees som bra nok når det fødes en ny baby.
Jeg er for retten til barn, men vet at ikke alle kan få den oppfylt. Jeg er mot enhver kommersialisering i det å lage barn, og skeptisk til designerbabyer av rett kjønn. Jeg er først og fremst skeptisk til de økte mulighetene for «social engineering» som denne bioteknologien bringer med seg. Jeg tenker at vi er tjent med en biologisk fremdrift med noen bremseklosser på.
