Klimahjelp i skiftende vær

Les også kommentar av Helge Drange, forskningsleder ved Nansen- og Bjerknessenteret i Bergen.

Kårstø/Oslo/Trondheim: En røslig kar i blå og rød-oransje kjeldress myser mot vårsola som har gjort Boknafjorden om til et digert, glinsende smykke. Bak SINTEFs «CO2-general» Nils A. Røkke ruver Norges største eksosrør. Foran oss ligger ei tomt som 44-åringen beskuer – med et snev av høytid i blikket.

Noen meter fra skotuppene våre skal det realiseres, verdens første fullskala renseanlegg for fjerning av CO2 fra kraftverkseksos.

Hjemme i Trondheim leder Røkke Europas største forskningsprosjekt på teknologi for CO2-håndtering i kraftsektoren. Nå står vi sammen under pipa til det snart driftsklare gasskraftverket til Naturkraft på Kårstø i Rogaland, der produksjonen starter i oktober.

I løpet av noen år skal kraftverket kompletteres med et anlegg som «vasker» CO2 ut av røykgassen – på det offentliges regning. Et vedtak Røkke gir regjeringspartiene ros for.

For prosjektdirektøren fra Trondheim er overbevist om at det kommende renseanlegget på Kårstø, og det neste, som kommer på Mongstad, vil få skjellsettende betydning for verdenssamfunnets valg av framtidig energipolitikk.

Stoler på eksemplets makt • Ifølge spådommene til Nils A. Røkke vil de norske renseanleggene skape en presedens som kommer til å framskynde byggingen av tilsvarende renseanlegg ved kull– og gasskraftverk verden over. For slik han ser det, er det bare eksemplets makt som kan få verden til å gå fra en «vente og se»-holdning til handling.

– Vi får en unik sjanse til å vise verden at CO2-håndtering er mulig, og hvordan det helt konkret kan gjennomføres langs hele kjeden fra fangst via transport til lagring, påpeker forbrenningsteknologen, som er koordinator for SINTEFs samlede gassforskning.

I Nils A. Røkkes øyne har Norge et moralsk ansvar for å sparke utviklingen i gang på feltet CO2-håndtering. Vi er verdens fjerde største oljeeksportør og har bygd vår velstand på å levere fossilt brensel.

Samtidig har Norge, representert ved Statoil, bevist at CO2 lar seg lagre dypt under havbunnen, gjennom pionérarbeidet med å håndtere CO2’en som kommer opp fra Sleipnerfeltet.

SINTEF/NTNU har på sin side bidratt til å plassere Norge langt framme i forskningen på fangst og lagring av CO2 fra fossilbasert kraftproduksjon. For to år siden sto de to institusjonene for en tredel av Europas offentlig finansierte forskning på området. SINTEF deltar i dag i hele ni EU-prosjekter knyttet til CO2-håndtering, NTNU i fem.

– Hvis ikke vi i dette landet skulle gå foran og bygge de første renseanleggene, hvem skulle gjøre det da, spør Røkke.

SINTEF-forskeren har ikke sans for argumentene om at CO2-håndtering er for dyrt og at verden bør velge andre og billigere klimatiltak. Røkke vil satse på begge deler. Slik han ser det, har ikke EU noe valg: Skal unionen nå sine klimamål, må EU-landene gjøre noe med kull- og gasskraftverkene. Ifølge Røkke vil dette i praksis bety at antallet utslippskvoter i EU må kuttes så mye at kvoteprisen blir høy nok til å gjøre CO2-håndtering lønnsomt. Eller at lovgivning vil begrense CO2-utslipp.

Røkke innrømmer at det blir en utfordring å få Asia til å følge en slik linje. Han tror imidlertid at bevisstheten om klimakrisen på få år vil vokse seg sterk nok til at Asia vil følge i EUs spor.

Men slett ikke alle her hjemme deler optimismen.

Kaldt vann i blodet • Hos Statistisk sentralbyrå (SSB) i Oslo har samfunnsøkonom og forsker Bjart Holtsmark studert mekanismene som styrer prisen på klimakvoter, i kjølvannet av Kyoto-avtalen fra 1997 der begrepet klimakvoter ble introdusert.

– Dessverre er det lite fra økonomisk teori og empiri som tilsier at kvoteprisene i overskuelig framtid vil komme i nærheten av det nivået som gjør CO2-håndtering i norske gasskraftverk lønnsomt, sier Holtsmark.

SSB-forskeren peker på at både EUs kvotesystem og kvoteordningen knyttet til Kyoto-protokollen preges av at det har blitt delt ut for mange gratiskvoter.

I dag er EU-kvotene praktisk talt gratis. Her ser man tydelig hvor vanskelig det er å få til bindende og effektive klimaavtaler mellom land, påpeker Holtsmark.

Fra 2008 kan EUs kvotemarked bli noe mer effektivt, ifølge SSB-økonomen. Han opplyser at det forventes en kvotepris på 150 kroner per tonn CO2 når EUs neste kvoteperiode tar til i 2008. Til sammenlikning er det anslått at kommersielt tilgjengelig teknologi vil gi en rensekostnad på 700 kroner tonnet ved gasskraftverket på Kårstø.

– Men vil ikke konklusjonene i rapportene fra FNs klimakommisjon, og bevisene på klimaendringer, føre til at verdens nasjoner enes om å stramme til i kvotesystemene slik at kvoteprisene vil stige?

– Både teori og erfaring viser at det er vanskelig å få til slike avtaler mellom land. Spillteori (matematisk teori som opprinnelig beskriver to spilleres mulige strategier overfor hverandre, men som også brukes i økonomi og statsvitenskap, red.anm.) sier at det blir vanskeligere å oppnå slik enighet, jo mer åpenbare krisesymptomene blir!

– Logikken bak dette er at u-land i større grad setter seg på gjerdet jo verre klimakrisen blir, og forventer at rike land ordner opp. Her tenker de opprydding i form av ny energiteknologi som både er rein og billig, og som det kan ta tiår å utvikle.

– Så du tror renseanleggene på Kårstø og Mongstad blir liggende som to enslige svaler i en verden som fortsatt fyrer sine kraftverk med kull og gass som før?

– Nei, enslige svaler blir de neppe. Flere land vil følge etter og innføre dette på noen kraftverk. Men spørsmålet er om dette vil bli en sentral del av løsningen på klimaproblemet, og om CO2-håndtering vil bli standard på verdens mange tusen kullkraftverk.

Her tror jeg mange i dag er svært naive. Jeg har mer tro på en teknologisk løsning i retning av en kombinasjon av kjernekraft og solenergi. Det kan ta lengre tid før vi kommer dit, men når denne overgangen først skjer, kan det virkelig komme til å monne.

Skal halvere kostnadene • På Kårstø står SINTEFs Nils A. Røkke og har det travelt, på klodens vegne. Han vet at 80 prosent av verdens energiforbruk er basert på kull, olje og gass. Og at forbruket av fossilt brensel vil øke, særlig i u-land, selv med intensiv satsing på fornybar energi.

Trass i Holtsmarks spådommer, tror han klimakrisa vil presse fram global enighet om å bruke noe av den fossile energien til å fjerne og lagre CO2 fra forbrenningen.

– Når havet begynner å stige, vil nok de fleste komme ned fra gjerdet, spår Røkke.

Ifølge SINTEF-forskeren vil CO2-håndtering øke produksjonskostnadene for energi med fra 30 til 60 prosent.

– Det vil ikke akkurat ta knekken på økonomien i husholdningene i Norge. Dette er hva fossilbasert energi egentlig skulle kostet, om belastningene på framtidas klima ikke ble brukt til å subsidiere dagens brukere, slik vi gjør nå, sier han.

På Sør-Vestlandet har sommeren førpremiere idet vi er på Kårstø. Blanke og ennå ikke tildekte isolasjonsmaterialer sender sollyset kritthvitt i retur. I oransje kjeldresser rusler arbeiderne til lunsj. Bare en knatrende kjetting i en vinsj bryter roen. Freden er en kontrast til den industripolitiske debatten renseanlegget har vært opphav til.

På Soria Moria ble regjeringspartiene enige om at gasskrafteksosen på Kårstø skal renses for CO2 på statens regning. Så braket diskusjonen løs i mediene: Skal renseanlegget kjøpes nøkkelferdig fra Japan eller USA, for dermed å få så tidlig oppstart som mulig? Eller bør vi vente ett ekstra år med rensingen, mot å la Aker Kværner få sjansen til å levere et renseanlegg basert på ny og mer effektiv teknologi?

SINTEF og Nils A. Røkke har vinteren gjennom argumentert for norsk teknologi på Kårstø og påpekt at så store renseanlegg ikke er hyllevare, verken i Japan eller USA.

– Går vi utenlands med ordren, vil norske skattemilliarder gå til å kvalifisere japansk eller amerikansk industri for fullskala leveranser og plassere et utenlandsk selskap i førersetet. Velger vi norsk, får verden muligheten til å se en ny og mer effektiv løsning. Utslippet i ventetida er en dråpe i havet som kun har symbolpolitisk betydning, sier Røkke.

Aker Kværner har lenge hatt forskningssamarbeid med SINTEF og NTNU om CO2-håndtering. En norsk Kårstø-løsning vil ifølge Røkke kapitalisere norske forskningskroner og hindre et utenlandsk monopol basert på «gårsdagens teknologi».

SINTEF støtter også forslaget om at det alt nå bør bygges en fullskala rørledning for transport av fanget CO2 fra Kårstø ut til havbunnen under Nordsjøen. En investering nå vil verne renseplanene på Kårstø mot politiske omkamper, poengterer Røkke.

SINTEFs CO2-general jobber for at egne forskningsanlegg skal bli knyttet til det neste renseprosjektet – på Mongstad. Alt i dag leder Røkke et tiårig nasjonalt forskningsprogram på CO2-håndtering (BIGCO2) til 200 millioner kroner. Her har også tunge utenlandske aktører gått inn som partnere: General Electric Global Research, Alstom, Shell, Total og ConocoPhillips. Målet er å halvere kostnadene for CO2-håndtering, både i kull– og i gasskraftverk.

Men uansett hvor langt ned forskerne kan bringe rensekostnadene, vil CO2-håndtering alltid fordyre fossilt basert energiproduksjon. – Og dyrere fossil energi vil bedre konkurranseevnen til energisparing og fornybar energi, minner Røkke om.

Teknologioptimistene • Også i Oslo varmer vårsola godt. På et lurvete Karl Johan yrer det av klesstativer med lokkende rabatter, solbrilleselgere, østeuropeiske musikere og hutrende tenåringer som har kastet vinterklærne. På Bankplassen noen kvartal unna, er atmosfæren langt roligere. Omgitt av ærverdige bygninger som Norges Bank og Engebret Café, sitter folk stille på benkene, myser mot solen, leser avisen og spiser matpakka.

Her ligger kontorene til Scatec. Selskapet som eies av, og uløselig er knyttet til, solcellegründer Alf Bjørseth.

I oppgangen til Bankplassen 1A fastholdes inntrykket av avdempet eleganse gjennom teppebelagt trapp og interiør i svart og gult – inntil vi åpner døra i fjerde etasje, og den moderne, lyse kontortravelheten slår mot oss slik vi kjenner den: Telefoner kimer, folk haster forbi, kaffekopper fylles ved automaten, samtaler høres fra åpne dører.

Verdensledende på solceller • Scatec er selskapet som Bjørseth selv presenterer som et «arnested for nye forretningsideer». «Vi skaper verdier og gjør verden litt renere», er Scatecs mantra. De 14 ansatte som arbeider med sol, vind, thorium og titan, etterlever sjefens visjoner – og vil gjerne bidra til å løse de store energiutfordringene i verden.

– Først og fremst benytter vi oss av et utstrakt internasjonalt nettverk, forteller Simen Hesleskaug, direktør for forretningsutvikling. – Så ser vi på trender i voksende markeder og følger med på ny teknologi innenfor områder der Norge tradisjonelt er sterk. Ut fra de beste konseptene investerer og utvikler vi så nye bedrifter. Han smiler og skjenker kaffe der vi sitter på kontoret til «far sjøl». Bjørseth har så mange reisedager at rommet tas i bruk som gjestekontor innimellom.

I dag er REC ett av verdens største solenergiselskaper, og har aktivitet i hele verdikjeden – fra produksjon av råvaren, via silisiumskiver, solceller og solpaneler til store solenergisystemer, og vil nå bygge en ny silisiumfabrikk med en kapasitet på ca 6500 tonn per år. Nylig fikk også REC en kontrakt med elektronikkgiganten STC på 4,8 milliarder kroner.

I fjor solgte Alf Bjørseth seg ut av selskapet. Omtrent samtidig så NorSun dagens lys under Scatec-paraplyen. Selskapet skal produsere silisiumskiver. I første kvartal av 2008 skal produksjonen være i gang på fabrikken i Årdal som skal bli blant verdens største i sitt slag.

– Scatec har valgt en annen teknologi for NorSun enn REC har gjort, sier Hesleskaug. – NorSun satser ikke på hele verdikjeden, men begrenser seg til silisiumskivene. Og i motsetning til REC satser selskapet på mono- i stedet for multi-krystaller, fordi vi tror effekten på monokrystaller gir høyere effektivitet og fordi vi mener utviklingspotensialet er bedre. Til sammen sørger de to selskapene for en norsk mulighet til å beholde sin ledende posisjon globalt.

Thorium og vind • Scatec satser bredt. Alf Bjørseth ønsker å reise Norges første kjernekraftverk drevet med thoriumteknologi. På det viset ser han for seg at norsk miljøvennlig vannkraft skal kunne eksporteres til Europa til fortrengsel for brunkull.

– Vi mener et framtidig energiscenarium er avhengig av kjernekraft. Sol og vind vil ikke greie å fylle behovet alene, sier Hesleskaug.

– Men dere satser også på vind?

– Ja, vi har nettopp opprettet selskapet NorWind, og har kjøpt en andel av selskapet OWEC Tower som har teknologi for å bygge tårn på grunt vann på opptil 70 meter. Norge har naturgitte forhold og store muligheter for å markere seg innenfor vind offshore, og her har vi mange ideer og teknologier.

Like før avsprang • Simen Hesleskaug mener vi vil oppleve en revolusjon – kanskje allerede rundt 2012–2014. På det tidspunktet vil prisen for «solstrøm» etter Scatecs beregninger kunne konkurrere med nettbasert strøm. I det øyeblikket er det bare å fylle på.

– Utgangspunktet har jo vært politisk vilje og subsidier i land som Japan, Tyskland og etter hvert USA. Dette har skapt stor etterspørsel og en mangel på superrent silisium. Den situasjonen fører igjen til at det blir forskningsaktivitet for å øke effektivitet og optimalisere bruk av superrent silisium. Når tilbudet av superrent silisium kommer i balanse igjen, vil vi dermed være svært nær å kunne konkurrere uten subsidier.

– Hvor er det solstrøm vil bli benyttet?

– De gunstigste strøkene er i USA, Europa og Asia der det virkelig kan bidra til CO2-reduksjon.

At solcellemarkedet er i enorm vekst, betyr samtidig at forskningsinnsatsen går med syvmilssteg. Hesleskaug mener at Norge kan og bør ta en større rolle enn i dag.

– Det Norge først og fremst kunne ha bidratt med for å redusere CO2-utslipp globalt, var forskning og kompetanse i seg selv. Selv om IFE, SINTEF og bransjen står for utvikling, monner det lite mot internasjonale aktører – spesielt om vi tenker framover. Når det gjelder subsidier og insentiver for å utnytte fornybar energi, har vi lite å skryte av sammenlignet med for eksempel Tyskland som gir betydelig støtte til produksjon av strøm fra vind og sol.

Betydningen som olje- og gassutvinning har for Norge, kan paradoksalt nok innebære en bremse for annen satsing. Og det er fortsatt slik at det å opprettholde industriarbeidsplasser teller mer enn å fornye, blant annet gjennom forskning.

Vindmøller til havs • I Trondheim sitter vindforsker John G Tande og kan underskrive det Hesleskaug sier: Fornybar energi får lite av insentiver.

– Norge har verdens beste vindressurs per innbygger. Bare på land er potensialet ti ganger dagens vannkraft, og plassert offshore, kan vindkraft gi like mye energi som oljeeksporten vår, sier SINTEF-forskeren. –Dette må vi bare utnytte. Til nå har myndighetenes støtte vært lunken. Det er bare Malta og Estland som gir mindre støtte til vindkraft enn oss.

Sammen med forskere fra blant annet Hydro og Statnett er Tande er med i en prosjektgruppe som skal utvikle flytende vindkraftverk på dypt vann, – en teknologi der Norge kan vise seg å være i en særstilling internasjonalt. Med vindturbiner på betongflytere festet med ankerliner eller bunnstag, kan nemlig forskerne kombinere sin kunnskap om vindteknologi med erfaringer fra offshoreindustrien.

– Fordelene med å plassere vindmøller offshore er for det første bedre vindforhold, forteller Tande. – Det blåser rett og slett mer til havs. For det andre kan det bygges store anlegg. Bare på én blokk i Nordsjøen (60×60 km) kan man produsere kraft som overgår hele vannkraftproduksjonen i Norge. Tas ti blokker i bruk, kan hele Europas forbruk dekkes. Og da snakker vi bare om havområdet utenfor Norge.

En annen sak er at vindparkene kan plasseres utenfor synsvidde så man slipper alle estetiske motforestillinger.

I løpet av tre år skal et forskningsprosjekt på 18 millioner, støttet av Norges forskningsråd, legge grunnlaget for ny næringsvirksomhet på området.

Enorme kraftmengder • Offshore vindkraft på dypt vann representerer altså en ny teknologi der norsk industri har konkurransefortrinn. Fordi olje- og gassindustrien har gitt Norge nærmere 40 års erfaring med å utvikle, drive og vedlikeholde avanserte gigantkonstruksjoner til havs.

– Hvor store er mulighetene for at teknologien vil bli tatt i bruk?

– Vindkraftmarkedet er i kraftig vekst og utgjør i dag en svær industri med en omsetning på over 100 milliarder årlig. På kort tid er det utviklet en norsk leverandørindustri innenfor landbasert vindkraft med blant annet ScanWind, Nexa, Vestas Casting Group Kristiansand og Devold AMT. Denne næringen eksporterte for over 400 millioner i 2005 i et marked mange trodde bare var dansk og tysk!

Å koble denne leverandørindustrien til tunge norske lokomotivbedrifter som Statkraft, Statoil/Hydro og Aker Kværner, kan gi startskuddet til utvikling av ny offshore fornybar industri. Om vi tenker oss kysten utenfor USA med dypt vann, eller farvannet utenfor en by som Tokyo, vil det være et enormt marked her. Utfordringene ligger på pris, og på stabilitet og drifting av systemet.

– Ja, vil det lønne seg å ta i bruk dette?

– Som jeg ser det, vil prisen være fullt konkurransedyktig med andre alternative energikilder – som energi fra gass- og kullkraftverk med CO2-håndtering. EU har som mål å redusere klimautslipp med 20 prosent i 2020. Skal vi nå et slikt mål må flere alternativer tas i bruk. Vind er noe EU har satset tungt på i alle år med vindkraftverk på land og senere på grunt vann.

Om Norge satser nå, vil vindkraft på dypt vann være en løsning på sikt der vi kan være helt i tet. Snakker vi om norske forhold, vil en ekstra fordel være at offshore vindparker kan kobles mot oljeplattformer og bidra til elektrifisering av sokkelen, sier John G. Tande.

Biodrivstoff • Etter at Karin Øyaas ved Papir- og fiberinstituttet (PFI) i Trondheim gikk ut i mediene og snakket om biodrivstoff for en tid siden, har det vært mange henvendelser til fiberforskerne på Gløshaugen. Under hennes ledelse er et større fireårig nordisk forskningsprosjekt satt i gang rundt produksjon av biodrivstoff basert på trevirke. Norge er et «umodent bioland» og benytter minimalt av både fjernvarme, pellets og biodrivstoffer. Derfor synes Øyaas det er ekstra artig at et norsk papirinstitutt som PFI har fått lederrollen i det nye prosjektet. Hun kommer oss smilende i møte og beklager at nok en telefon tok mer tid enn ventet.

– Fram til nå har første generasjon av biodiesel og bioetanol blitt hovedsakelig laget av oljerike planter og karbohydratholdige råvarer, forteller hun. – Dette har blitt kritisert. Mange mener det ikke er rett å lage drivstoff på jordbruksarealer som heller burde gå til produksjon av mat. Men nå kommer andre generasjon av biodrivstoffer, forteller Øyaas. – Disse gir helt andre muligheter.

De nordiske forskningspartene skal ta utgangspunkt i tømmer og skogvirke. Med dette som basis vil de arbeide med å forbedre prosessene og få til en kostnadseffektiv produksjon av bioetanol. Drivstoff basert på skogsressurser kan bli et viktig virkemiddel for å redusere utslippene fra transportsektoren. Biokretsløpet med CO2 blir holdt i sjakk når skog avvirkes, så lenge skogen fornyes med nyplanting.

– Med en kommersiell produksjon av etanol basert på nordisk trevirke, kan vi ikke utelukke at det kan bli kamp om skogressursene i framtiden, sier Øyaas.

– Det vil kreve betydelige mengder med skogsvirke eller annen biomasse for å nå EUs mål om at 20 prosent av drivstofforbruket vårt skal være biobasert i 2020.

Sats på biodiesel • Noen blokker unna Øyaas og Papir– og Fiberinstituttet har forskningssjef Petter Støa kontor. SINTEF-forskeren mener Norge må finne teknologi der vi kan fungere i «en katalysatorrolle internasjonalt». Med det mener han at vi utvikler teknologi i Norge, men at den må tas i bruk internasjonalt om det skal monne klimamessig. Når det gjelder biomasse, mener Støa at Norge og norsk industri må evne å løfte blikket og diskutere bruk i vid betydning. Hvordan skal vi utnytte norsk skog og hva skal vi bruke biomassen til?

– Andre generasjon biodiesel kan vise seg å bli en mulighet for norsk industri, sier Støa.

– På etanol og biovarme ligger mange foran oss; biodiesel er i startgropa med bare noen få pilotanlegg rundt om i verden. Her snakker vi om å utvikle en industri som har mange likhetstrekk med store kjemi– og papirfabrikker, en logistikk og prosesser som store norske aktører er gode på. Vi har Norske Skog og Borregaard, og vi har kunnskapsmiljøer som kan lede an. Om vi vil, kan vi bygge opp en internasjonal industri rundt dette.

– Men kan dette bli prismessig overkommelig for brukere?

– Biodrivstoff er av IEA anslått å koste 4–5 kroner per liter i produksjon. Norge har, i likhet med de fleste andre land, avgiftsfritak for biodrivstoff. Selv om produksjonskostnadene er dobbelt så høye som for diesel produsert fra råolje fra Nordsjøen, er det fortsatt en god fortjenestemargin opp til utsalgsprisen for «vanlig» diesel med dagens avgifter.

Tør vi beholde avgiftsfritak for biodiesel selv om andelen øker kraftig, vil dette være en sterk investering i denne teknologien, sier Støa.

Fra 2007 skal to prosent av drivstoffet være biologisk, mens det i 2010 skal være fire prosent. Denne andelen er senere økt til fem prosent i Soria Moria-erklæringen. Dette betyr at i 2010 er behovet i Norge ca 250 millioner liter med biodrivstoff, enten i form av etanol eller av biodiesel.

Fossilt brensel krever rensing • Mens mange roper etter mer støtte til forskning på de fornybare energikildene, befinner SINTEFs Nils Røkke seg i godværet på Kårstø – overbevist om at verden vil fortsette å bruke fossilt brensel i årevis, og at vi derfor trenger teknologi for CO2-håndtering.

Foran den ruvende og romstore pipa på det kommende gasskraftverket, står han side om side med Arne Liverud, adm. dir. i selskapet Naturkraft som eier kraftverket.

– Pipa må vi ned med igjen eller dele i to når renseanlegget kommer, og så bygge den opp igjen, sier Liverud. – Akkurat det tror jeg vi skal greie.

Av Svein Tønseth og Åse Dragland