Kommentar: En industri i kontinuerlig omstilling
Innovasjon skjer ikke bare gjennom bedriftsetableringer og knoppskudd. Også norsk kraftintensiv industri har vært i en rivende omstilling i de siste 25 årene, skriver Stein Lier-Hansen, administrerende direktør i Norsk Industri.
For en industri som skal overleve med verden høyeste kostnadsnivå er det bare en ting som gjelder: en kontinuerlig vilje til omstilling. Et lands konkurranseevne kan m åles som konkurranseevnen til alle landets konkurranseutsatte bedrifter rangert etter l ønnsomhet. Prisene på verdensmarkedet trekker streken for hvilke bedrifter som er lønnsomme nok.
Hvert eneste år er den en rekke bedrifter som havner på feil side av denne streken og blir lagt ned. Samtidig kommer det heldigvis inn nye bedrifter som er l ønnsomme nok til å klare de tøffe krav den globale konkurransen stiller. Det er dette som er omstilling.
La oss ta et eksempel fra treforedlingsbransjen. I 1960 jobbet det 20 000 i treforedlingsbransjen i Norge. I dag er det under 6000, det er en reduksjon p å cirka 75 prosent. Samtidig er produksjonen av ulike treforedlingsprodukter fordoblet. Vareutvalget er sterkt spesialisert og volumene av gjenv ærende produkter mangedoblet.
Siden år 2000 er 5000 arbeidsplasser faset ut av kraftintensiv industri; 1000 er overført annen kraftintensiv virksomhet, og 20 000 har oppstått i nye virksomheter. Det betyr at 8000 arbeidsplasser eller 25 prosent av sysselsettingen i n æringer omstilt på seks år.
I 2002 la Norsk Hydro ned magnesiumproduksjonen på Herøya på grunn av knallhard konkurranse fra Kina, i dag er de fleste arbeiderne opptatt i annen industriproduksjon, blant annet av solcellepaneler.
I fjor høst offentliggjorde Elkem at selskapet investerer 2,7 milliarder kroner i et nytt anlegg for produksjon av superrent silisium. Det skjer i lokalene til gamle Fisk å verk, som legges ned fordi det ikke var lønnsomt.
Kontinuerlige vurderinger •
Slik kan jeg fortsette fra sted til sted langs hele kysten, der den kraftintensive industrien er lokalisert. Det er overalt en kontinuerlig vurdering av hvordan man kan gj øre ting bedre; om man kan produsere andre produkter mer lønnsomt; eller om man rett og slett bør legge ned virksomheten, slik at ressursene kan anvendes av andre virksomheter i v årt samfunn.
Dette betyr ikke at all omstilling eller nedleggelser skjer uten store omkostninger for dem det gjelder eller for staten, som sitter igjen med regningen for ofrene av en t øff omstilling i de deler av vårt land der arbeidsmarkedet ikke kan nyttiggjøre seg de som er oppsagt.
Den kraftkrevende industrien er i en knallhard global konkurranse. Prisen er satt i et verdensmarked, mens deler av kostnadene er fastsatt lokalt. En av fordelene Norge har hatt, er tilgangen p å ren og rimelig elektrisk kraft. Nå er knappheten på kraft i ferd med å snu på dette.
Politiske mål – og virkemidler •
I dag bestemmes prisen på kraft i Norge av det
europeiske marked. Dette markedets langsiktige pris avspeiler, i den grad markedet fungerer, hva det koster å produsere elektrisk kraft ved et gassskraftverk, der vanndampen kan utnyttes til oppvarmingsform ål. Denne prisen er igjen avhengig av prisen på gass, som er knyttet til prisen på olje med et halvt års etterslep.
Både norske politikere og europeiske politikere ønsker å ta vare på industrien som har spesielle nasjonale fortrinn. I Norge er prosessindustrien en slik n æring. Vi har en unik kompetanse for produksjon av ulike materialer, som gjør at vi kan produsere dem mer effektivt og på en miljømessige bedre måte en nesten noen andre. Her er vi i verdensklasse.
Derfor er både norske og europeiske politikere enige om at industrien skal betale mindre for elektrisk kraft enn skjermede n æringer og alminnelig forbruk. Dette prinsippet er knesatt i det såkalte Monti-direktivet. Dette er begrunnelsen for at industrien i Europa ikke betaler samme avgifter p å strøm som resten av forbrukerne.
Når man setter seg politiske mål, må det også få konsekvenser for valg av virkemidler. Det skjønner folk flest, og det skjønner norske politikere.
Evig konkurranse •
Det betyr ikke at disse bedriftene ikke omstiller seg. Tvert imot er det slik at de hele tiden har konkurrert med bedrifter som har hatt tiln ærmet samme vilkår, og derfor har vært nødt til å lete etter de samme stordriftsfordeler og produkttilpasninger som alt annet konkurranseutsatt n æringsliv.
De samfunnsmessige sidene ved en nedleggelse er ofte store. Vi ser at steder
som nylig har hatt tap av store arbeidsplasser, har et høyere innslag av uføre enn
andre steder.
Basert på erfaring fra kommuner med et ensidig næringsgrunnlag, er det grunn til å være føre var. Det ideelle ville være om man på slike steder jobbet med å trekke til seg annen type virksomhet før krisen melder seg. Det ville være en omstilling for fremtiden.
