Glødende suksess

Våren 1982 ruller en rød, norskregistrert Datsun «pickup» fra havneby til havneby på Kontinentet. Bak rattet sitter Truls Larsen, sjef i det nyetablerte Skien-firmaet ELVA Induksjon. Gjennom frontruta speider han etter heisekraner og halvferdige skipsskrog.

Det lille firmaet Larsen leder, er spesialist på bruk av induksjonsvarme til industriformål. Nå skal han besøke store deler av Nord-Europas skipsbyggingsindustri, og etter hvert sender han flere medarbeidere ut på liknende bilturer.

Med seg på lasteplanet har Larsen og co en fersk oppfinnelse som ved første blikk likner

en svær støvsuger. På alle verft stimler arbeiderne sammen om den snodige tingesten. Uten flammer eller annen synlig varme, lager nordmennene rødglødende striper i skrog og dekk. Foran atskillige hevede øyebryn retter de ut bulker som grunnet spenningsforskyvninger er uunngåelige i sveiste platekonstruksjoner.

Et kvart århundre seinere, høsten 2006, hever Truls Larsen sherryglasset til velkomstskål i ærverdige Britannia Hotel i Trondheim. Anledningen er et 25-årsjubileum utenom det vanlige.

Den opprinnelige kjellerbedriften ELVA hadde ni ansatte ved starten i 1981. Siden er den forvandlet til multinasjonale EFD som er blitt Norges st ørste leverandør av høyteknologisk produksjonsutstyr til den internasjonale verkstedindustrien, og verdens st ørste leverandør på sitt felt til bilindustrien.

Hjem til røttene • I den rommelige baren foran Trondheims storstue «Palmehaven» hedrer Truls Larsen for fire dresskledde, godt voksne menn. De fire er årsaken til at han har lagt jubileumsmarkeringen til Midt-Norges hovedstad. Uten dem ville det ikke v ært noe ELVA.

Foran NTNU-studenter tidligere på dagen har bedriften presentert seg som «et ektefødt barn av et SINTEF-prosjekt». De fire hedersgjestene på Britannia deltok alle i prosjektet – og la grunnlaget for en bedrift som har lyktes mot alle odds.

– Ikke hadde vi penger. Vi hadde nesten ikke noe hjemmemarked. Som om ikke det var nok, satset vi på ny og i industriell sammenheng uprøvd teknologi. Egentlig skulle vi ikke eksistert, sier Larsen over sherryglasset.

Det gikk likevel, og gründeren er ikke i tvil om årsaken: – Unik teknologi og beinhard markedsføring gjorde oss liv laga. Vi trodde det teknologiske forspranget vårt ville vare i to-tre år. Men det tok andre ti år å komme etter.

Varme uten flammer • Historien om den 25 år gamle Skien-bedriften har en forhistorie, og den starter på Gløshaugen i Trondheim. Året er 1974, og SINTEFs avdeling for elektrovarme, ledet av professor Odd Todnem, har akkurat avsluttet et prosjekt for det svenske Järnkontoret.

På oppdrag for svenskene har forskerne brukt infrarøde kvartslamper til oppvarming av stål som skal valses til barberblad. Metoden blir ikke tatt i bruk. Men prosjektet skaper interesse hos Todnem og co for lokal oppvarming av metaller. For egne midler starter SINTEF-avdelingen et prosjekt viet det rødglødende temaet.

Prosjektet dreier seg om konsentrert metalloppvarming, etter hvert basert på industriell utnyttelse av det fenomenet som mange i dag drar nytte av hjemme på kjøkkenet – nemlig induksjonsvarme.

De færreste lekfolk med induksjonstopp på komfyren kjenner fysikken som gjør middagen varm. Elektrisk vekselstrøm fører til oppvarming av metall som kommer i nærheten av strømlederen. Dette er varmeutvikling som er uønsket i all annen elektroteknikk, men som utnyttes bevisst når det handler om induksjonsvarme.

Kjernen i de fleste induksjonsvarmeanlegg er en frekvensomformer. De fleste anvendelser av induksjonsvarme krever nemlig h øyere frekvenser enn nettfrekvensen.

Induksjonsvarme gir brukeren god styring og kontroll over hvor i materialet den ønskede varmeutviklingen skjer. Samtidig gir teknikken lynrask oppvarming av materialet. Begge deler er ønskelig i en rekke industrielle bearbeidingsprosesser.

I SINTEF-prosjektet kommer NTNF (Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd) etter hvert inn som sponsor. Verftsindustrien har sin mann i styringskomiteen, og han gjør deltakerne oppmerksom på de arbeidskrevende rutinene som skipsverft er henvist til når bulker i sveiste stålplater skal rettes ut.

På denne tida bruker verft over hele verden åpne gassflammer til retting av platene. Over møtebordet hos SINTEF tar en idé form: Hva kunne ikke vært spart av arbeidstimer og opplæring om det hadde gått an å erstatte gassflaskene med enkelt mobilt induksjonsvarmeutstyr!

Small is Beautiful • Induksjonsvarme er langt fra noen ny oppfinnelse i 1974. Men ennå har ingen laget små frekvensomformere med høy effekt. Ingen har derfor vært i stand til å bruke induksjon i handverktøy som kan fraktes til arbeidsstykket. For midler fra NTNF, Stord Verft, Trosvik Verft og National Industri vil SINTEFs Odd Todnem og hans folk pr øve å få til nettopp det.

Prosjektet er myntet på skipsbyggingsindustrien, og prosjektleder Todnem er ikke sein om å hente hjelp hos daværende amanuensis Tore Undeland i kraftelektronikkmiljøet ved NTH. Undeland, som seinere blir professor, er en pionér når det gjelder å ta krafttransistorer i bruk for å bygge kompakte frekvensomformere til induktiv oppvarming.

Undelands arbeider legger grunnlaget for en ny omformer som nettopp er liten og kompakt i forhold til ytelsen! Prosjektet trekker store veksler ogs å på den unge sivilingeniøren Leif Markegård ved SINTEF og hans kollega Leiv Nordaunet. Arbeidet resulterer i en prototyp som National Industris s østerbedrift i Porsgrunn, AC Elektro, finner lovende nok til å overta både prosjektet og Leif Markegård. I Porsgrunn får Markegård ansvaret for å føre prosjektet i mål. Men ennå er det langt fram til en ferdig og driftssikker produksjonsutgave. Prosessen blir ekstra tidkrevende ettersom AC Elektro ikke sitter med erfaring knyttet til slike produkter. I kj ølvannet av en fusjon som får AC Elektro til å gjenoppstå som National Elektro to år seinere, er det kroken på døra for den snart produksjonsklare omformeren.

Men mannen som blir påsatt som ryddegutt av den nye ledelsen, nekter å følge ordre.

Ulydighet lønner seg • Det er her Truls Larsen kommer inn i historien. Som divisjonsdirektør med ansvar for det nyetablerte National Elektros produktdivisjon, får han beskjed om å legge ned all virksomhet som har røde tall. Dette gjelder blant annet elektronikkvirksomheten i det gamle AC Elektro i Porsgrunn – inklusive induksjonsvarmeprosjektet, som fortsatt er et utviklingsprosjekt. Men Larsen og flere med ham, mener det er galt å gi opp.

En solrik ettermiddag i juni 1981 møtes de ansatte i elektronikkavdelingen i National Elektro hjemme i hagen hos Truls Larsen. Her avgj øres avdelingens skjebne. Det ender med at Larsen, Markegård, avdelingsleder Knut Fosse Kersten og seks kolleger fra National Elektro i Porsgrunn starter opp ELVA Induksjon a.s. i nabobyen Skien, med Larsen som sjef.

1.august går de i gang, med en aksjekapital på 100 000 kroner.

– Konsernledelsen sto på sitt, og jeg på mitt. Dermed endte det med at vi gikk ut og etablerte ELVA. For i omformeren så vi konturene av en teknologi og anvendelser med en interessant framtid, forteller Larsen. Ettertida skal vise at de ser rett.

Livsviktig kaffekopp • ELVA selger det første eksemplaret av plateretteren til Ulstein Verft på Sunnmøre. Men Norge er i ferd med å bygge ned sin skipsbyggingsindustri. Så Larsen og co vet at det er i utlandet det må gjøres.

De vet at skipsbyggingsindustrien i Frankrike er motivert for deres type løsning. For å vinne tillit her, etablerer ELVA seg med eget fransk datterselskap i 1983. Gjennombruddet kommer med 30 leveranser til Frankrike i den neste to årsperioden.

Samtidig jobber bedriften intenst med å finne alternative induksjonsvarme-anvendelser for den unike omformerteknologien.

– Vi så lenge at skipsbyggingsmarkedet var i ferd med å falle sammen. Men den første tida hadde vi ikke annet å satse på, sier Larsen.

Etter hvert får ELVA en produktportefølje bestående av både mobile og stasjonære induksjonsvarmeanlegg. Lodding i elektroteknisk industri blir den første alternative anvendelsen av format. Før bedriftens første tiår er omme, blir induksjonsutstyr fra ELVA brukt til et bredt spekter av formål – alt fra varmebehandling i flyindustrien til herding av lim i bilindustrien.

Den mest skjellsettende begivenheten i bedriftens liv inntreffer litt seinere. Den innledes med at Truls Larsen drikker kaffe. Hans livs viktigste kaffekopp!

Vellykket norsk-tysk forening • Året er 1991, og Truls Larsen puster ut ved et plastbord på ei industrimesse i Paris.

Over kaffekoppen på andre sida av bordet sitter sjefen for Europas største leverandør av induksjonsherdeanlegg, familiebedriften Induktionserwärmung Fritz Düsseldorf GmbH i Freiburg, Tyskland. De to direktørene kommer i prat. Begge erkjenner at deres respektive selskaper er underkritiske i st ørrelse, og at de kan ha mye å vinne på et nærmere samarbeid.

Tyskerne er dyktige maskinbyggere og markedsledende på herding av bildeler i den europeiske bilindustrien. Nordmennene er verdens ledende leverandør av transistorbaserte frekvensomformere for induksjonsoppvarming og har et godt utbygget internasjonalt markedsapparat.

– Det var åpenbart at vi utfylte hverandre. I tillegg fant vi tonen raskt på det personlige plan, minnes Larsen.

Resultatet av samtalen blir en fusjonsprosess – det mest risikable en bedrift kan innlate seg på, ifølge Larsen. Men her blir intet overlatt til tilfeldighetene. Truls Larsen og hans tyske motpart, Manfred Düsseldorf, går like godt på ski sammen over Hardangervidda for å lære hverandre å kjenne – også i storm og snøføyke!

– Vi oppdaget at vi hadde gjensidig sans for de samme verdiene, forteller Larsen. Han flytter sjøl til Tyskland i 1994 med familien og leder fusjonsprosjektet. Resultatet – konsernet EFD Induction – er en realitet 1. januar 1996.

– Mange trodde vi skulle ende opp som et tysk selskap. Men fordi vi tjente mer penger enn dem, og ogs å hadde skattemessige fordeler i Norge i forhold til Tyskland, forble vi norske, med hovedkontor i Skien, forklarer Larsen.

To år seinere kjøper EFD Frankrikes største induksjonsselskap, med tilhold i Grenoble. Men idet det forrige tusenåret går mot slutten, flater vekstkurvene ut i mange av de tradisjonelle industrimarkedene i vesten. Investorene flytter blikket og pengene østover. Og EFD følger etter.

Blir mikro-multinasjonal • I første del av nittiårene bygger ELVA fabrikk i India. Etter å ha brent fingrene i Russland, bygger konsernet fabrikk i Shanghai rett over tusen årsskiftet. I 2005 øker verdien av produksjonen med nesten 40 prosent i India og 20 prosent i Kina i forhold til året før.

I India skyldes veksten også økte leveranser til søsterselskapene i Europa.

Ved 25-årsjubileet har EFD-konsernet produksjon i seks land i tre verdensdeler, og salgs- og serviceselskaper i ytterligere fem europeiske land. Det internasjonale konsernet omsetter for 700 millioner kroner i 2006.

Hvordan har suksessen vært mulig? I hodet har Truls Larsen ei hel liste med forklaringer, som han gir oss på vei inn til festmiddagen i Britannia. Aller først trekker han fram teknologien, som var unik da den kom på markedet. ELVA kunne lage mer kompakte produkter enn konkurrentene, og dette åpnet for nye anvendelser av induksjonsvarme.

Larsen legger heller ikke skjul på at bedriften har hatt en god porsjon flaks, blant annet fordi den var heldig med tidspunktet for teknologiskiftet. I tillegg legger han vekt p å at bedriften aldri hadde et stort nok hjemmemarked, og derfor var tvunget til å bygge opp et markedsapparat ute.

– Kulturforskjeller betyr mer enn mange tror. Derfor har utviklingen av egne selskaper ute vært nøkkelen til vår suksess på eksportmarkedet, sier Larsen.

Som en menighet • – Ja, og så en ting til, sier han smilende over kanten av sherryglasset i den elegante baren.

– Vi er en gjeng bestående av svært forskjellige typer, som likevel samarbeider godt og deler den samme gløden. Vi føler oss omtrent som en menighet. En viktig grunn til at vi ikke strøk med, er også at vi var raskt ute med å få en dyktig økonom på plass, sier Larsen og klapper dagens konsernsjef Eivin Jørgensen på den dresskledde skulderen. Jørgensen var den første som ble ansatt etter etableringen.

Sjøl tok Larsen steget ut av topplederstolen i 2001. I dag er han direktør med ansvar for forretningsutvikling.

EFD-konsernet er for lengst blitt verdens største leverandør av herdemaskiner til bilindustrien og av loddeutstyr til elektroteknisk industri. For å nevne noe. Selskapet leverer utstyr til alle industrigreiner som har behov for rask, lokal oppvarming av metaller. I de siste årene har bedriften også utviklet laser- og plasmateknologi for industrielle varmeprosesser.

Men i det norske mediebildet er bedriften like fullt så godt som usynlig.

– Pressen og finansmarkedet er mest opptatt av raske gevinster, og sånt finner du ikke hos oss. Jeg pleier å si at vi driver i mursteinsbransjen. Vi legger stein på stein. Derfor går det aldri rett til himmels. Men så går det ikke rett til helvete heller, sier Truls Larsen.

– Jeg antar at den norske finansverden ikke oppfatter oss som spesielt «sexy».

Fram mot 25-årsjubileet har ELVAs første skipper tenkt mye på bedriftens barndom, inklusive alle timene han og kollegene tilbrakte på Europas motorveier.

– Den vesle «pickupen» gikk vel 150 000 kilometer på to–tre år. Vi måtte drive markedsføring fra munn til munn. En simpel form for markedsutvikling, vil noen kanskje si. Men den virka!

 

Tekst: Svein Tønseth