Ikke bare blåbær

Er du av dem som ikke får ro i sjela før hagen er høstet, skogen trålet og fryseren fylt? Som har en nesten instinktiv trang til å plukke en bugnende blåbærtue helt ren?

Sanketrang og søthunger har satt spor som det er mulig å følge langt, langt bakover i tid.

Fossile bær og nøtter • Botaniker Paula Utigard Sandvik har i sin doktoravhandling ved NTNU rekonstruert historien om hvordan mennesker og landskap virket på hverandre og etter hvert skapte Nidarneset, det som i dag er grunnvollene under Trondheim sentrum. Det gjør hun ved hjelp av plantefossiler: rester etter planter som er bevart i jordlagene. Vi snakker om blad og stengler, frø, nøtteskall eller mikroskopisk pollen – bitte små organiske rester som forteller mye om hvordan folk kan ha levd i middelalderen, bronsealderen eller enda tidligere.

Fossiler av bringebær eller hasselnøtter kan finnes i god behold etter 9000 år – og er derfor verdifulle arkeologisk dokumenter. Blant annet bærer de på informasjon som kan tidfeste hendelser.

Under skredmassene • Sandvik peker utover gressplenen på Ytre Kongsgård ved Erkebispegården i Trondheim: – Her ble middelalderbyen bygget. Men før det gjennomgikk landskapet dramatiske forandringer.

Hvis vi borer ut en søyle fra jordlagene under oss, vil vi se at historien har avsatt seg i sjikt nedover. Fra de øverste lagene flere steder på Nidarneset har arkeologene gravd ut skjeletter, gulvfliser, rester etter tømmerstokker, mynter og potteskår – håndfaste funn som har gitt oss et godt bilde av middelalderen.

Jordlagene lenger ned er vanskeligere å tyde, men for eksperter er det lett å kjenne igjen plogspor fra bronsealderbosetninger. Enda lenger ned støter vi på et dypt lag massiv leire som stammer fra et ras.

– Vi trodde først ikke det var mulig å hente noe under skredmassene. Verken skriftlige kilder eller synlige arkeologiske spor har kunnet røpe noe om når raset gikk, eller om det levde mennesker her på den tida, forteller Sandvik.

Ørsmå bevis • Det er her botanikken blir viktig. Fordi Sandvik vet hva hun ser etter, er de ørsmå bevisene mulig å oppdage: Under leira fant hun et tynt organisk jordlag med høye konsentrasjoner av trekull og flere andre sterke indisier på at mennesker må ha vært her, dyrket jorda og påvirket landskapet. C14-dateringer av både kull og rester av ettårige planter rett over og rett under rasleira gjør at hendelsen kan plasseres i tid.

– Det må ha skjedd raskt og voldsomt en gang for 1800 år siden, og mennesker kan ha opplevd det, sier Sandvik.

– I mikroskopet oppdaget vi nemlig kornpollen og pollen fra planter som liker seg best i nærheten av dyrket mark. Samtidig fant jeg frø fra bringebær og krekling, som jeg antar må være sanket og tatt med hit for å brukes i matlaging. Elveøra er ikke rik nok på nitrogen til at bringebærene kunne vokst akkurat her. Også kreklingen må være hentet fra områdene rundt, fordi den vokser dårlig nær dyrket mark, forteller hun.

Møkkagrop er gullgruve • Planterestene forteller også om hvordan lysten på frukt og bær har preget historien. Bringebær og krekling ser ut til å ha vært de første bærene folk her tok i bruk. Men flere slag kom etter hvert på bordet. Blåbær-, tyttebær- og moltefrø er funnet godt bevart i utgravde latriner fra 800–900-tallet.

Når arkeologene finner groper med mye mose i utgravingsfeltet, gjør de klokt i å kalle på en botaniker, eller paleoøkolog, som Paula Sandvik. Slike groper er ofte latriner. Og en historisk do inneholder langt mer enn utdatert møkk. Den kan være en liten gullgruve av informasjon.

– Vi får vite hvilke matplanter det var tilgang på, kanskje også hva folk foretrakk. Dette bringer oss tettere inn på menneskene i middelalderbyen, mener Sandvik.

Myk mose var fortidas dopapir – og mose har i seg selv lagringseffekt på annet organisk materiale. Sandvik sjekker om det er lagdeling i torven, og skjærer ut snitt som hun etterpå gransker i laboratoriet. I en desiliter jord fra en 1500-tallslatrine fant hun uvanlig mange frø, som hun raskt identifiserte som resultat av et måltid markjordbær. Den deilige desserten må ha vært satt til livs en sommerdag, fordi jordbær er vanskelige å lagre.

Norske epler – • For å finne ut hva som ble sanket i naturen, og når folk begynte å dyrke og importere matvarer, kan skriftlige kilder gi en liten pekepinn. I en kontrakt på eiendomsbytte mellom to personer i Nidarnes på 1300-tallet blir begrepet hage nevnt for første gang.

– Det står ingen ting om hva som ble dyrket i hagen, men jeg tipper humleplanter eller frukt, sier Sandvik.

Epler er den eldste frukten det er funnet spor av på Nidarnes, men det er vanskelig å avgjøre om et frø stammer fra villeple eller hageeple. Under utgravningene ved Erkebispegården ble det funnet fruktsteiner av kirsebær og plommer som dateres til 1600–1700-tallet.

I klosterhagen på øya Tautra lenger inn i Trondheimsfjorden vokste kirsebærtrær og plommetrær den gangen, så kanskje var det cisterciensermunkene som innførte fryktdyrking på Nidarneset i middelalderen.

– og eksotiske frukter • Allerede fra 1000-tallet brukte folk matplanter som ikke kan ha vokst i Trøndelag. Valnøtter er en kjent ingrediens på middelaldermenyen, og valnøttskall er funnet på en utgravningstomt fra 1100-tallet. Norges eldste rest av valnøtt er fra 800-tallet, og funnet om bord i Osebergskipet.

Spor av fiken og rosinrester etter druer funnet på Nidarneset, forteller at flere eksotiske delikatesser ble tilgjengelige på 1400- og 1500-tallet. Eksotiske varer eksisterte altså side om side med bær og frukt som kunne høstes på Nidarneset og i marka rundt.

Av Ragnhild Krogvig Karlsen