TEMA: Oljejakt i matfatet

Trondheim 2006: Det surrer litt i projektoren i møterommet. Så dukker en firedelt figur av et havbilde opp på lerretet: Olje- og gass. Biomarine ressurser. Skipsfart/sikkerhet. Miljø. Administrerende direktør Oddvar Aam har ordet:

– Dette, sier han og peker, – er områdene der vi har utfordringer i nord. Her må vi tenke på tvers av disipliner. Like viktig som å utvinne olje og gass blir det å overvåke livet i havet og finne ut hva vi kan dyrke i sjøvannet over oljen. Miljø må ikke bli «en klamp om foten», men et konkurransefortrinn. SINTEF kan greie dette – sammen med andre norske aktører.

Oddvar Aam er adm. dir. i MARINTEK – SINTEF-gruppens flaggskip innenfor marin teknologi. I det store havbassenget som MARINTEK eier, testes skipskontruksjoner, rigger og fartøy som ennå ikke har sett dagens lys. Her skjer datasimuleringer av milelange olje- og gassrør som skal plasseres på ugjestmilde havdyp, og kapasitet og toleranse på installasjoner under vann. Forskerkollegene i rommet er enige om at der industrien går, må de følge på. Både for å minske risiko og for å øke sikkerheten. Jo mer kunnskap, dess bedre kan vi møte utfordringene. Flere peker på at kunnskapen som ligger i de ulike næringskjedene olje/gass, fisk/akvakultur, miljø, klima/arktiske forhold, må bygges sammen så de kan forsterke hverandre.

STOR OPPGAVE • Nordområdene er pekt ut som Norges viktigste strategiske satsingsområde i årene som kommer, og forventningene er skyhøye. Bare den norske delen gjør oss til Europas største «havstat» og gir oss rettigheter og forvaltningsansvar over et område seks ganger større enn fastlands-Norge. Eksperter tror at den siste fjerdedelen av petroleumsressurser som er igjen globalt, befinner seg i nordområdene, og at de også rommer store marine verdier.

At lille Norge sitter på ressurser som dette, er fantastisk. Alt hadde vært så enkelt var det ikke for den lille heftelsen som stikker kjepper i hjulet for næringskreftene: Miljømessig kan små uhell i dette området få vidtrekkende virkninger. Rundt 20 millioner sjøfugl befinner seg her på sommeren. Området er gytefelt for verdens viktigste gjenværende torskebestand. Havert, steinkobbe og nise finnes langs hele kysten, og rundt iskanten skapes det spesielle forhold for produksjon av plankton som er mat til lodde og polartorsk. Havforskningsinstituttet i Bergen, som i dag overvåker områdene ved Lopphavet og Tromsøflaket, sitter med fargerike kart over både koraller og viktig svampfauna. Hit føres også egg og larver fra Lofoten-området. Store konsentrasjoner holdes i strømvirvlene til yngelen er sterk nok til å svømme nordover.

SPRIKENDE SPÅDOMMER • Mange presser på og vil ha fortgang. Statoil og Hydro er blant de utålmodige. De har lenge ventet på et klarsignal. Barentshavet ble åpnet allerede i 1989. Etter en del år på sparebluss er petroleumsindustrien nå for alvor på tur inn i både norsk og russisk del av Barentshavet. På norsk side forventes de første leveransene av gass fra LNG-anlegget ved Hammerfest i 2007. Det er gitt tillatelse til tre leteboringer i allerede tildelte lisenser. I tillegg har det italienske oljeselskapet ENI nå funnet olje på Goliatfeltet i Barentshavet.

Alle forventer at boring på Goliat skal komme i gang i 2006. Statoilsjef Helge Lund mener at et Goliat-nei vil varsle en ny utvikling med mer uforutsigbarhet på norsk sokkel. Det advarer han mot. – Dette er ingen industri for raske u-svinger, sier han.

Hvordan vil det gå i nord? Spådommene for framtiden går i alle retninger. Mens Statens forurensningstilsyn (SFT) og Havforskningsinstituttet – to av landets ledende fagmiljø innen miljø, marinbiologi og oseanografi – har frarådet oljevirksomhet i særlig sårbare områder nordpå, er NHO, Statoil og Snøhvit Næringsforening oppstemte og ser for seg en framtid med vekst i næringsliv og produksjon. Mens miljøforkjemperne hevder at det skjer stadige ulykker og «uhell», og at vi til og med ikke mestrer et bitte lite oljesøl i Glomma, viser forkjemperne til at ingen større ulykke har skjedd i løpet av 35 års drift i Nordsjøen siden Bravo-utblåsningen i 1977.

SFT sier at de nok tror petroleumsaktivitet i nord vil gi nye og viktige arbeidsplasser, men om aktiviteten reduserer grunnlaget innenfor fiskeri og turisme, må dette tas med i vurderingene.

Her skisserer Gemini tenkte utviklingsbilder innenfor tre viktige områder: Petroleumsaktivitet/næringsutvikling, teknologi og miljø, og lar forskere, miljøorganisasjoner og industriaktører uttale seg om realitetene i disse.

1. Petroleumsaktivitet og næringsutvikling

2015: VIL DET GÅ SLIK …? • Snøhvitfeltet leverer gass fra 21 produksjonsbrønner og forsyner blant annet El Paso Global i Texas, Cove Point på USAs østkyst og Spania med leveranser av flytende naturgass (LNG). Andre byggetrinn av LNG-anlegget på Melkøya settes i drift, samt et oljefelt på Lopparyggen øst. Nordland VII ble åpnet for leteboring i 2010, og åpnes i disse dager for utvinning.

Statoil og Hydro har fått eierandeler og utbyggingsoppgaver på Shtokman-gassfeltet i Barentshavet. Europas gassforbruk er doblet, og nordområdene står for 1/3 av energiforsyningen. Norge dekker 20–25 prosent av behovet, og Russland står for opptil 50 prosent. Økte gasspriser har gjort LNG fra Barentshavet konkurransedyktig.

Den økte aktiviteten i nord har snudd befolkningsutviklingen i Nord-Norge fra fraflytting til økt tilflytting. Servicenæringer har grodd opp, og Hammerfest har økt befolkningstallet. Industrien i nord søker i større grad FoU-midler, og Tromsø har utvidet forskningsparken sin. SINTEF har åpnet avdelingskontor i byen, mens NTNU har undervisningstilbud rundt master- og doktorgrad i Hammerfest i samarbeid med Statoil. Et teknologisk-kulturelt samarbeid mellom Russland og Nord-Norge har også blitt etablert.

Kjell Roland jobber i kompetansebedriften ECON som har levert bestillingsrapporten «2025 Ringer i vannet» til Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO). Rapporten er et scenario om hva som kan komme til å skje om forventingene til de store petroleumsforekomstene i Barentshavet slår til. Roland har derfor ingen betenkeligheter med å slutte seg til Geminis framtidsbilde:

– Vi tror Snøhvit er starten på en periode der Finnmark blir utbyggingsområde i nesten 20 år. Et nasjonalt løft innenfor forskning og utvikling vil gi mange nye bedrifter og initiativer til virksomhet i olje- og gassrelatert næringsliv, men også innen fiskeri og havbruk, turisme og andre tjenestenæringer.

Roland ser også for seg at pengeoverføringer vil snu fra sør til nord, og at folk vil strømme til fra resten av Norge, Norden og Europa:

– Vi tror på over 10 000 nye arbeidsplasser direkte i olje- og gassvirksomheten. I tillegg får man ringvirkninger som er mye større. I 2025 ser vi for oss Nord-Norge som den ledende landsdelen i Norge når det gjelder næringsutvikling og nye arbeidsplasser.

En som støtter Rolands optimistiske vendinger, er fylkesordfører Kirsti Saxi i Finnmark.

– Utbyggingen av Snøhvitfeltet har jo vist at petroleumsaktivitet skaper betydelige ringvirkninger. Fram til mai i fjor var norske leveranser på ca 18,3 milliarder – og her sto nordnorske leveranser for 2,2 milliarder. Vi ser at det er bedrifter innenfor et vidt spekter av bransjer som kommer i kontakt med petroleumsmarkedet, sier hun.

Når det gjelder samarbeid mellom norske og russiske bedrifter, peker Saxi på konkrete strategier rundt petroleumssektoren: – Sentrale norske leverandørbedrifter arbeider i dag på russisk petroleumsmarked, og et antall nordnorske bedrifter har skaffet seg erfaring fra det russiske markedet. I tillegg har både Statoil og Hydro leverandørutviklingsprogrammer rettet mot russiske bedrifter, og russerne tilbys å dra nytte av positive erfaringer som er gjort gjennom Snøhvit. Vi i Finnmark fylkeskommune har utviklet et nært samarbeid med Murmansk, Arkhangelsk og St.Petersburg, og vi kan bli en innfallsport til nordvest-Russland, sier Saxi.

Ved Universitetet i Tromsø sitter rektor Jarle Aarbakke. Han har tro på at satsingen i nordområdene også vil bety et kunnskapsløft for Nord Norge: – I dag er jo forskningsinnsatsen i nord omtrent halvparten av den sørnorske. Vår oppgave blir nå å knoppskyte fra allerede etablerte fagområder. På lang sikt vil vi være med på å utvikle områdene energi og miljø i tillegg til fisk. Vi planlegger et mastergradsstudium og videreutvikler vår marinbiologiske forskning i Arktis. Vi planlegger også forskningsprogrammer innenfor jus relatert til transport av olje og gass fra nord og øst. Forskning i næringslivet er nesten fraværende i nord i dag, men om få år tror jeg mye vil være endret.

…ELLER VIL DET GÅ SLIK? • Det er gjort en del mindre gassfunn utenfor Finnmark, men det er ikke identifisert flere drivverdige funn etter Goliat. Før den 21. konsesjonsrunden diskuteres det derfor om områdene rundt Lofoten og Vesterålen skal åpnes for utvinning.

Spådommene om store inntekter og lokale næringsmessige ringvirkninger av petroleumsaktiviteten i nord har ikke slått til. Oljefondet har økt sterkt, og mye av arbeidskraften i petroleumsvirksomheten er blitt hentet inn fra Øst- og Vestlandet, slik at lite av inntektene har kommet landsdelen til gode. All fokus på olje og gass de siste årene har derimot svekket de to store næringene i nord: fiskeriene og turismen siden en del arbeidskraft har forflyttet seg.

– Ja, et slikt bilde er ikke overraskende, sier Guro Hauge i Bellona. – Til i dag er det blitt boret 65 letebrønner, men det er bare gjort to kommersielle funn. Store, internasjonale oljeselskaper, som BP og Shell, søker ikke nordover, men konsentrerer seg om andre områder.

Hauge viser til forskning som viser at på grunn av heving av undergrunnen er det lav sannsynlighet for å gjøre oljefunn. Dette betyr at forventningene til oljeboring på norsk side i Barentshavet er altfor høye. Hun tror at oljeindustrien bruker åpningen av Barentshavet som et argument for å få slippe til i Lofoten og Vesterålen.

– Optimister som NHO har basert seg på oppskrudde forventninger brakt fram av blant annet ECONs rapport. Vi synes det er trist at NHO har måtte ty til et slikt «lobby-notat» uten rot i virkeligheten og med en eneste kildehenvisning, og er redd for at det kan slå uheldig tilbake når man innser at spådommene ikke slår til. Selv holder vi oss til utredninger fra myndighetene, og her snakkes det ikke om 10 000 nye arbeidsplasser, men at utbygging i nord vil medføre mellom 0.5 til 2 prosent økning i sysselsettingen i hele Nord-Norge, sier Hauge.

– Det er fiskeri og havbruk med 17 000 ansatte og turismen med 12 000 personer i reiselivsbransjen, som utgjør fundamentet i sysselsettingen, og vil fortsette å gjøre det i framtiden. Det er disse næringene som vil bli skadelidende dersom det skjer en ulykke, og vi er bekymret for det høye antall nestenulykker som har vært på sokkelen den siste tiden.

Konsekvensutredningen rundt helårig petroleumsvirksomhet i Lofoten–Barentshavet som kom ut i 2003, påpeker også følgende rundt forventede arbeidsplasser:

«Petroleumsnæringen er ikke lenger et nasjonalt utbyggingsprosjekt som genererer masse nye utbygginger og arbeidsplasser, men snarere en moden næring med fokus på en driftssituasjon der feltutbygginger og feltavviklinger skjer fortløpende. Det er derfor liten grunn til å forvente at «oljeeventyret» i nord skulle følge et mønster tilsvarende det man har sett på Vestlandet. Stavanger-området var først ute da næringen ble etablert, og høyst sannsynlig vil dette området også dominere det som skjer i nord».

Og om antall årsverk: «Ved utbygging av oljefelt via produksjonsskip vurderes dette (dvs: rekruttering fra primærnæringene) ikke å være en aktuell problemstilling. I driften av produksjonsskip vil det anslagsvis bli 80 årsverk på feltet. På driftskontorer på land vil det anslagsvis være 40 årsverk. Mesteparten av dette vil være folk med teknisk kompetanse som ikke rekrutteres fra fiskeriene, men krever annen fagutdanning og høyere teknisk utdanning.»

2. Teknologi

På teknologisiden sitter forsknings -og leverandørmiljø over hele Norge klar til å tilby løsninger, og med håp om bevilgninger til å utvikle nye løsninger.

2015: VIL DET GÅ SLIK …? • Forskings -og industriaktører har de siste årene levert teknologiske løsninger rundt oljestrøm og oljerør i arktiske strøk som er av de fremste i verden – blant annet robuste produksjonsinstallasjoner til havbunnen, neste generasjon stål for oljerør i arktiske strøk, og systemer som forhindrer hydratdannelse i rørene. Rekkevidden for flerfase-transport av olje og gass over lange avstander er utvidet til 60 mil. Statoil og NTNU har etablert en campus for utdanning i gassteknologi med Snøhvitanlegget som laboratorium.

Parallelt har IKT/sensorbransjen hatt en sterk vekst på overvåkingssiden – både rundt oljeinstallasjoner og på fisk/biomasse. Det har også kommet forbedret teknologi for høsting av rødåte via trål, og fiskeredskaper for bunnområder som skjermer bunnressursene.

Øyvind Hellan, prosjektleder for konsernsatsingen «Pipeline» i SINTEF, ser for seg at krav om null utslipp i nord fordrer både nye materialer og en kontinuerlig overvåking av rørene.

– Dagens stålkvalitet holder seg myk ned til minus 20 grader. Etter det blir materialet sprøtt. Nye ståltyper som tåler ekstrem kulde, er under utvikling, og vi samarbeider med produsenter og brukere for å kvalifisere materialene så de kna benyttes under arktiske forhold, forteller Hellan. – Vi er også med på å jobbe fram «selvdiagnostiserende rør» sammen med en rekke industriaktører. I prosjektet Smart Pipe blir ikke rørene bare instrumentert og overvåket på spesielle punkt, men hele rørlengden blir kontinuerlig overvåket.

Snøhvit og Ormen Lange er de første «direct to shore»- utbyggingene i verden, og bygger på flerfase strømningsteknologi som er utviklet i Norge over flere tiår. Utfordringene ligger i å kunne fjerndrifte og kontrollere en brønnstrøm som strekker seg over flere mil. Gasshydrater, som er islignende klumper av vann og naturgass, tetter oljerørene og forårsaker produksjonsstans, men et nylig utviklet system hos oss, «cold flow», sørger for en kontrollert eliminering av hydrater. Oljen kan føres i helt alminnelige stålrør uten verken isolasjon eller tilsetninger av kjemikalier.

Kollega Odd Kristen Østen Pettersen på SINTEF IKT er med i en gruppe som har kommet med utspill på sensorovervåking:

– Sensorer og en løpende overvåking av marine data må bli en logisk følge av at myndighetene har etterlyst en kunnskapsbasert forvaltning i nord hele veien. Sammen med NTNU, Havforskningsinstituttet, FFI og Kongsberg Maritime vil vi sørge for slike data rundt olje, fiskeri og miljø i store deler av nordområdene. Dette får vi til ved å plassere sensorer på havbunnen og på båter, havforskningsskip og undervannsfartøy og langs oljeledninger. Sensorene kommuniserer med hverandre i nettverk. Det er professor i akustikk ved NTNU, Jens Hovem, som har initiert planen, og alle kan bli delaktig i denne informasjonen.

– Vi jobber tungt for å videreutvikle teknologi for undervannsproduksjon, sier Pål Hedne i Statoil – Flere steder i nordområdene kan undervannsinstallasjoner være eneste økonomiske, tekniske og politiske løsning. Vi har nettopp satt i gang bygging av verdens første kommersielle undervanns prosesseringsanlegg på oljefeltet Tordis, med planlagt oppstart 2007. Dette vil bli en viktig milepæl og erfaringsgrunnlag for utviklingen videre.

Å utvide grensene for flerfasetransport står helt sentralt i et framtidsbilde, og er ifølge Hedne en annen utfordring sterkt knyttet til undervannsutbygginger. Statoil arbeider for å få innpass på Shtokmanfeltet som anslås å ha 3200 milliarder kubikkmeter gass. Her kan lengden av transportrørene for gass kunne bli på over 500 kilometer; mer enn det tredobbelte av hva som er bygd ut fra Snøhvit.

Statoil har også nylig lansert et konsept på en ny type arktisk tanker som vil kunne frakte 200–600 ooo tonn olje og takle is med opptil to meters tykkelse. Dette betyr at den ofte kan operere uten isbryter og at det trengs færre skip. Aker Drilling har på sin side gått inn i de arktiske strøk med plattformer som har ekstra isolerte, innelukkede dekk og elektrisk oppvarmede rømningsveier. Plattformene har store lagertanker for borekaksen som må fraktes til land.

3. Miljø og biologi

På det grunne og følsomme området på cirka 200 meters dyp utenfor Finnmarkskysten ligger de viktigste fiskeriområdene og områder med sjøfugl. Men akkurat her finnes også de mest lovende områdene for olje – som Goliatfeltet drøye 40 kilometer ut fra land. Hva kan dette medføre av risiko framover?

2015: VIL DET GÅ SLIK …? • Undersøkelser de tre siste årene har vist at torskebestanden utenfor Finnmark er blitt redusert, og oppsiktsvekkende funn de siste månedene viser antydning til misdannelser på den arktiske torsken. Eksperter tror endringene i fisken kan skyldes oljeutslipp som har påvirket plankton gjennom lengre tid. De hevder at det har skjedd en underrapportering fra oljeselskapene på utslipp av borevæsker og borekaks. Torsken fra området, som tidligere har ligget høyt i pris internasjonalt fordi den har vært regnet som ekstrem ren, er nå prismessig halvert på grunn av svekket renommé.

– I scenariet nevnes det misdannelse hos torsk, sier forskningssjef Tore Aunaas på avdeling for Marin miljøteknologi ved SINTEF.

– Slike genetiske skader i arvestoffet er mer sannsynlige etter jevne utslipp over flere år. I nordområdene er det satt et mål om null utslipp. Det betyr at borekaks/slam skal transporteres til land og at produsert vann skal reinjiseres. Da er det bare ved driftsstans det kan forekomme utslipp. Dette blir i så fall akuttutslipp.

…ELLER SLIK…? • Transporten av olje fra Kolahalvøya i Russland via norskekysten ligger i 2015 på 150 millioner tonn fordelt på 15 fartøyer daglig. På senvinteren får et tankskip med råolje fra Murmansk motortrøbbel på Finnmarkskysten og kommer i drift i sterk sjø med en bølgehøyde på 8–10 meter. Slepebåter greier ikke å kontrollere skipet, som brekker i to. Helikopter berger ut mannskapet. Kystverket setter umiddelbart i gang tiltak, men været hindrer redningsarbeidet. Over 70 prosent av råoljen som har lekket ut av tankeren, driver inn mot kysten og gjør store skader på sjøfugl og økosystemer.

Flere av dem Gemini har snakket med, er enig om at hvis det skjer et oljeutslipp i nord, er det realistisk at dette nettopp vil komme fra en oljetanker som forulykker.

Ole Kristian Bjerkemo sitter i Beredskapsavdelingen i Horten. Om en oljetanker skulle knekke og oljen slippes ut i havet, er han en av de første som vil bli varslet av kystradio, Forsvaret eller trafikksentralene.

– Vi vil raskt mobilisere tilgjengelige ressurser for oljeoppsamling, sier han. – Vi har lenseutstyr på kystvaktfartøy, på de statlige depotene i Vadsø, Hammerfest og Tromsø – og vi kan mobilisere operatørutstyr som tilhører oljeselskapene – som det NOFO har i Hammerfest. Vi vil også raskt varsle kommunene i området slik at de kan mobilisere sin beredskap.

Det vi vet, er at ved en hendelse som dette vil vi ikke greie å fange opp mer enn maksimalt 50 prosent av olje på sjøen – så mye vil havne inn på strendene. I Finnmark vil det være vanskelig å komme til med maskinelt utstyr, så her må vi satse på bølgenedbrytning og på manuelt arbeid fra folk. Ødeleggelser på fugl og fisk vil være veldig avhengig av tidspunkt på året. I hekketiden på våren vil fugl kunne bli sterkt skadelidende. Når det gjelder skade på fisk, er verste tilfelle om en ulykke skjer i tiden hvor det er larver og egg i vannmassene samt oppdrettsanlegg. Vi er uansett klar over at dagens beredskap ikke er fullgod, og at det i verste fall kan bli et både langvarig, kostbart og omfattende arbeid å rydde opp i etterkant.

Guro Hauge i Bellona mener at effektiviteten på oljeberedskapen i Barentshavet, når det først har skjedd en ulykke, kan være lik null.

– Det bitte lille utslippet som nylig skjedde fra Borregaard, eksemplifiserer hvor store utfordringene er ved å samle opp olje i is og mørke. Vi ser det derfor som aller viktigst å styrke det forebyggende arbeidet. Med tanke på den økte oljetrafikken, mener vi at deler av havområdene bør få såkalt PSSA-status (Particulary Sensitive Sea Area). Det aller viktigste når det gjelder å øke beredskapen, blir å sette i verk tiltak som forhindrer at en ulykke skjer.

Tore Aunaas vet mye om olje i sjø. Han sier at om det skjer et uhell som i eksempelet over, er det viktig å vite hva en skal kjempe mot.

– Alle oljer er ulike, og det finnes ingen universelle metoder. Feil tiltak ved en oljeulykke kan faktisk gi større skader enn oljen selv. Når vi velger tiltak, velger vi alltid det som gagner miljøet mest. I Norge har vi et system for at alle oljer i Nordsjøen testes på forhånd så vi kan være rådgivere om noe lekker ut. Når det gjelder russiske oljer, har vi ingen informasjon. Derfor oppretter vi nå et laboratorium i Murmansk, så alt av oljer som skipes ut fra Kola, analyseres og bestemmes på forhånd. Det bør også nevnes at Simulatorsenteret for skipsmanøvrer her i Trondheim trener folk på nødoperasjoner i nordområdene.

Men kanskje er alle negative spådommer grunnløse? Kanskje blir det som oljeselskapene har sagt – at sikkerheten er god nok til at vi ikke får se noen form for ulykker, men tvert

imot vil øyne bare positive utviklingslinjer i nord.

…ELLER VIL DET GÅ SLIK? • Årene har gått uten noen synlig form for skader eller konfrontasjon mellom fiskeri og petroleumsbransje. Gjennom god forvaltning og en tøff linje mot overfiske er fiskebestandene på ny vekst i 2025. Nye, kunstige oppvellingsområder rundt installasjoner på havbunnen testes ut av forskere for å øke primærproduksjonen. Oppdrett i Finnmark er forsøkt, men med variert hell. Årlige CO2-utslipp fra Norge er derimot økt som følge av aktiviteten i nord.

– Jo, fiskerier og petroleumsutvinning kan leve side om side. Vår oppgave i nord blir å sørge for en bærekraftig høsting, sier adm. dir. Karl Almås på SINTEF Fiskeri og havbruk.

– Det finnes 400–500 millioner tonn biomasse oppe i nordområdene, og det fiskes bare tre millioner tonn. Her er mulighetene mange, mener Almås. – Vi jobber med prosjekter i grenseland mellom olje/gass-utnyttelse og bio/marin fordi oljeområdet også er oppvekstområde for torskestammen vår. Vi utvikler nye tråler som ikke skal ødelegge bunnforhold, og tråler som foretar selektiv høsting og skiller ut småfisk.

Når det gjelder oppdrettsproduksjon, tror Almås at Gemini-scenariet er realistisk. Selv om vi utvikler teknologi for å kunne håndtere produksjon under ekstreme værforhold, så er rømming så utbredt i dag at de barske forholdene i nord ikke vil ha førsteprioritet.

Karl Almås mener at man i framtiden også må ha bioprospektering i nord for øye.

– Dette er havområder med helst spesielle biologiske systemer, plutselige lysendringer, lave temperaturer og en eksplosjonsartet produksjon og blomstring i korte perioder. Her kan det finnes verdifullt genetisk materiale, sier han.

– Produksjonsgrunnlaget i nord er utvilsomt stort, sier Harald Gjøsæter ved Havforskningsinstituttet, – og med en optimal forvaltning kan utbyttet blir rikt. Men det krever møysommelig arbeid å få til en økosystembasert forvaltning. Gjennom å samle inn data kontinuerlig til de lange tidsseriene, analysere disse med stadig bedre metoder, og på det viset legge stein på stein, kan vi få til kunnskapsfundamentet som en framtidig forvaltning må bygges på. Men selv når vi er kommet dit, gjenstår det mye tankearbeid om hvordan kunnskapen skal brukes for å få til en bærekraftig høsting av de marine ressursene, mener Gjøsæter.

Vi står ved begynnelsen av noe som kan bli en ny æra for Norge, og sannsynligheten taler for at virkeligheten kommer til å ligge noe midt mellom Geminis verste og beste framtidsbilder. Men at ting er følsomme i nord, kan ingen komme utenom.

Oddvar Aam går så langt at han mener alle oljeingeniører burde hatt en forelesning om biomasse og verdikjeder i nord før de går i gang med jobben.

– Når man skal opp i nord, må man kanskje kunne håndtere alle typer roboter og undervannsfartøy – ikke bare beregnet til olje, men for å overvåke fisk og biomasse. Her kan vi i SINTEF spille en rolle siden vi har kunnskap i alle kjedene. Der Statoil og Hydro tenker industrielt, må vi tenke langs en akse som har med bioforskning, nano, sensorer og miniatyrisering å gjøre.

Aam ser «havrommet» som en ukjent arena som må utforskes på samme vis som vi gjennom flere år har forsøkt å avdekke verdensrommet. – Nordmenn har en lang maritim historie, og bør ha forutsetninger for å greie dette, mener Aam.

– Den første oljealderen i Norge på 70–80-tallet krevde helt nye kunnskaper. Det taklet vi. Nå må en ny generasjons ungdom mobiliseres og motiveres til å se havet som interessant arbeidsfelt på nytt, oppsummerer han.

Tiden vil vise om han får rett. Om Barentshavet blir et risikoprosjekt – eller fører til gevinst for alle parter.

 

Av Åse Dragland