Gemini ung: Folketekno
Lyden av Gåte er takter fra gamledager blandet
med hyperfuturistisk teknologi.
Noen er mer opptatt av teknologi enn andre. Gitarist Magnus Børmark i Gåte forandret like godt navnet sitt i teknologiens tegn. I søknaden til folkeregistret skrev han at han bare ville føle seg som et helt mennske om han fikk ta i bruk mellomnavnet «Robot».
Og slik ble det. I dag sitter Magnus Robot Børmark på rommet sitt, som er malt som et kretskort, sammen med datamaskiner, utallige bokser med knotter, og vokalist Gunnhild Sundli. De har nettopp vært i studio, den nye plata slippes om et par måneder.
– Denne plata preges av mindre teknologi enn de tidligere. Vi har falt litt tilbake til gamle takter, smiler Magnus. Han er bandets største tekno-freak, som tidlig ble fascinert av å lage snåle lyder gjennom gitaren. Det er flere gitarbaserte effekter på den nye plata, men mindre synthprogrammering.
– Det er jo ikke slik at teknologien spiller den største rollen i musikken. Men den er et godt hjelpemiddel for å få til akkurat det uttrykket vi ønsker, sier Magnus.
TEKNOFORDELING
De fem bandmedlemmene i Gåte har forskjellige roller i forhold til teknologien. Mens Magnus er teknologiens fremste spellemann, er Gunnhilds stemme det eneste som er «rent» – i den forstand at den ikke berøres av menneskehånd. Opptakene er selvsagt digitale, men Gunnhilds stemme bearbeides ikke. Det du hører, er «the real thing»:
– Stemmen min er en del av Gåtes personlighet. Når stemmen pitches, ødelegges karakteristikken, og det ville vært rart.
Felespiller og syntezisermann Sveinung Sundli har to feler som han veksler mellom. Den ene er akustisk, og den andre elektrisk – den er som en elgitar.
– Han spiller ganske hardt og «harvat», og da er det tøft når han vrenger i amp’en, syns Magnus.
Trommis Martin Langlie er, som Gunnhild, lite borti det teknologiske. Mange band bruker sampler bak musikken når de spiller live. For at lydene skal stemme med musikken som kommer fra scenen, har ofte trommeslageren «klikk» på øret – slik at han kan styre tempoet i forhold til lydene.
Bassist Gjermund Landrø er den eneste i bandet som har gått på Musikkonservatoriet ved NTNU, og som har faglig bakgrunn innenfor musikkteknologi. Både han og Magnus kjører lyden fra instrumentene sine gjennom effektbokser som forvrenger på forskjellige måter. Magnus bruker omtrent 60 prosent av tida si på elgitar. Resten av tiden går det i elektroniske lyder og bokser.
– Det kan bli travelt av og til. Det lønner seg å holde tunga rett i munnen – det er litt av en ballett, vet du. Og utrolig artig når det funker, ler Magnus.
INGEN VEI TILBAKE
Beatles spilte rett inn på plate. Enkelte toner var sure, og mye var slurvete spilt, men sånn var det bare. I dag bearbeides bilder med Photoshop, musikk vris og vendes på. Målet er det perfekte bilde eller den ultimate sound. Er ikke dette egentlig å lure publikum – det er jo ikke virkeligheten vi opplever?
– Det er ikke noe enten eller. Jeg ser på det som frihet – vi kan gjøre akkurat det vi har lyst til, det finnes ikke mange begrensninger. Nå er vi kommet dit, og det er ingen vei tilbake, smiler Magnus.
