De unge forskerne

Forfilm:

De har dreadlocks og ring i øret, er rastløse og utålmodige. Hippiegenerasjonens avkom har inntatt forskerrollen og skal bringe verden videre.

De surfer seg gjennom livet og ser ikke noen motsetning mellom å klatre i Himalaya og være forsker, eller starte kafé og ta doktorgrad. Professorstilling, villa og pensjonspoeng virker fjernere enn noen gang.

Men blir de dårligere forskere av den grunn? Hva er drivkraft og hvilke tanker gjør de seg når de nå skal være med å forme framtida?

Møt tre unge forskere som med hver sin personlighet representerer den unge generasjonen. Følg dem i tykt og tynt i seks episoder uten aldersgrense.

Medvirkende:

Matteo Chiesa, 28 år, skiboms, kranglefant og bedriftsetablerer fra Italia, som aldri blir lei av å stille spørsmål. Med en italieners utålmodighet har Matteo Chiesa utrettet svært mye på de sju årene han har bodd her. Studiene ved NTNU ble fullført på rekordtid. Etter ett år offshore feide han unna doktorgraden og startet deretter en bedrift basert på en kollegas og sitt eget arbeid. Men nysgjerrig var han fremdeles. Tilbake i SINTEF Energi forsker Matteo blant annet på miljøvennlige måter for å separere vann og olje.

Kjersti Bjørkeng, 32 år, tidligere kafédriver på «Brukbar», «pensjonert» norgesmester i karate, og filosof. Trønder og eneste humanist på SINTEF Teknologiledelse. Her jobber hun med organisasjonsutvikling, særlig med samspill over formelle og uformelle organisatoriske grenser. Hovedoppgaven ved NTNU om bevissthetsfilosofi og kunstig intelligens gjorde hun unna «kjempefort og kjempeflinkt». Typisk jente, ifølge Kjersti. Men før hun ble så flink, startet hun en av Trondheims mest populære kafeer. – Jeg ville bare gjøre noe annet først, sier hun. Med sans for språklige virtuoser med faglig tyngde og evne til inspirasjon setter hun kurs for doktorgrad og er fremdeles i tvil om veien som forsker er den riktige å gå. – For finnes det én riktig vei?

Trygve Burchardt, 32 år. Friluftsentusiast fra Harestua, med Nordmarka som lekestue. Evig nysgjerrigper med forkjærlighet for korrosjon, miljø og mangfold. I disse dager blir forskeren bedriftsetablerer med et mobilbatteri som enkelt sagt går på sink og luft som produkt. Før dette var Trygve en flittig student, med ni år ved Universitetet i Oslo, et par år på Institutt for energiforskning, pluss en doktorgrad. Deretter dro han til Belgia og byttet grunnforskning med industrielle anvendelser. Etter hvert ble det mange nok byer i Belgia, og SINTEF lokket med jobb og natur. Det var i 2001. I dag skriver vi 2004, og Trygve Burchardt er fremdeles bare 32 år.

Episode 1:

En forskers drivkraft er ære, berømmelse og økonomisk vinning. (I denne episoden ser Trygve tilbake, Kjersti gir ingeniørene en på trynet, og Matteo røper hva lykke er – vil den vare?)

Trygve: Jeg har alltid likt å gå i dybden på ting, siden jeg var bitte liten, i motsetning til mange av kameratene mine. Jeg er på mange måter en (ut)forsker av natur. Nysgjerrigheten er nok min største drivkraft. Jeg koser meg når jeg kan grave meg ned i ting. Og det er ikke motivert av profitt. Forskning kan gjerne ta lang tid, gå over år. Så lenge det er lystbetont og gir meg ny innsikt, gjør det ingenting – men man må selvfølgelig se sin egen begrensing.

Kjersti: Min drivkraft som forsker er at jeg har mulighet til å bidra til en bedre verden, riktignok gjennom små skritt. Jeg ønsker å være med på å tegne kart som gjør det lettere å orientere seg enn de inngrodde, firkantede, effektiviseringshysteriske retningslinjene som kommer til syne gjennom stereotype økonomers og ingeniørers briller.

Matteo: Som menneske vil jeg ikke bare «forurense» – det vil si spise, sove, leke, jobbe. Jeg må bruke hodet mitt, finne ut hvordan man kan forenkle eller optimalisere vanskelige regnestykker, for eksempel. På sett og vis er det min måte å være superegoist på, få lov til å grave meg ned i detaljene for å få en bedre forståelse av helheten. Jeg har alltid lyst til å lære nye ting og vite mer. Det er drivkrafta mi. Når jeg merker at jeg har lært noe nytt, blir jeg rett og slett lykkelig.

Episode 2:

Norske byggesteiner – hva trengs for å holde koken? (Forskerne er i ferd med å bli sultne, men Matteo fraråder de andre å bli for mette. Er de for tykke?)

Matteo: Å være misfornøyd er også en form for drivkraft. Man må være sulten, ellers spiser man ikke. Og sulten må holdes ved like. Av og til kan det være vanskelig å holde sulten ved like i Norge: Alt er så velfungerende her, det blir man både lat og bortskjemt av. Da stilner sulten litt, når man er fornøyd får man ikke lyst på endringer. Et lite knep for å holde hjulene i gang er å ha en kald leilighet og et varmt kontor, samt gi seg selv anledning til å undre seg. Hver dag.

Trygve: Vi må være drivende, for tingene går ikke automatisk. Forskning er på mange måter et overskuddsfenomen. Du kan ikke låse inn noen på et kontor og si at her blir du til du har funnet svaret. De gode resultatene kommer når jobben er lystbetont, man trives og blir inspirert, har gode kolleger og får lov til å være seg selv. Alt dette er med å sette kreativiteten i sving og dermed skape nye ideer. Ydmyk er kanskje det viktigste en forsker kan være.

Kjersti: Som forsker er jeg vel en miks av mye nysgjerrig, litt opprørsk og litt ansvarlig. Man finner ikke noe nytt hvis man bare går oppgåtte stier. Samtidig er det litt farlig å tro at man «eureka!» kan finne svaret på alle organisasjoners gåter. Man må trå varsomt, det er tross alt folks arbeidsplasser som er «laboratoriet» mitt. Siden vi jobber veldig tett sammen med bedrifter, blir «oversetterfunksjonen» veldig viktig. Det arbeidet vi gjør, skal gies en akademisk verdi, men hvis bedriftene ikke kjenner seg igjen i det vi beskriver, er det egentlig meningsløst.

Episode 3:

Kunnskap er makt. (Matteo har resignert, men Kjersti og Trygve gir ikke opp så lett.)

Kjersti: Vi har jo en form for makt fordi arbeidet vi gjør i bedrifter og organisasjoner gjennom prosjekter, ofte fører til endringer eller nye løsninger. Men vi må bli flinkere til å fortelle på hvilken måte forskningen vår har relevans i dagliglivet. Kutte ut intrikate resonnementer til fordel for «brukervennlighet». Det er to ulike «disipliner» å formidle til akademia og formidle til verden for øvrig – vi må bli flinkere til å skille de to, hvis vi skal bli hørt av et større publikum.

Trygve: Vi har på en måte makt. Alle som besitter en form for kunnskap/kompetanse som ikke alle deler, vil ha makt på enkelte områder. Jo mer kunnskap du har, jo mer kraft vil det ligge bak dine uttalelser. Kunnskap er jo makt.

Matteo: Vi har for lite makt, vi tar ingen viktige beslutninger. Jeg ser gjerne at forskere har mer innflytelse på hva det forskes på.

Episode 4:

Det enslige geniet i arbeid versus mangfold på laboratoriet. (Med kunnskap i hånd tar Kjersti livet av den inntørka forskeren.)

Kjersti: Stereotypien om de inntørkete forskerne som sitter på støvfylte kontorer uten kontakt med omverdenen, lever jo i beste velgående, men det er en relativt ny stereotypi, som har vokst ut av et positivistisk, reduksjonistisk vitenskapsideal. For de gamle grekerne var politikken den fremste av alle vitenskapsformer. «Tilbake til en mangfoldig verden» er dermed ikke noen ny idé for forskeren, heller en reaksjon på den innsnevringen som har vært.

Trygve: Det er viktig å kjenne sin egen begrensning som forsker. Fagområdet setter grenser for hvor langt jeg kan komme alene. Derfor er det viktig at vi ser nytten av andres kunnskap. I kryssingspunkt mellom flere fagfelt ligger det mange muligheter for å komme videre.

Matteo: Samarbeid er viktig, men vanskelig. Man må ha vilje til å forstå hverandre og ikke minst akseptere at man kan jobbe mot samme mål selv om man har forskjellige faglige ståsted. Da nytter det ikke å hegne om spisskompetansen sin. Som forsker må du heller ikke være redd for å eksponere deg, ta en diskusjon og prøve ut teorier. Mitt inntrykk er at det er en del som ikke er villig til å dele kunnskap og eksponere seg. De er kanskje redde for å falle igjennom, eller for pensjonen sin?

Episode 5:

Ung versus gammel/mann versus kvinne. (Kjersti konstaterer at hun er ung og kvinne, og Matteo øker kundekontakten.)

Kjersti: Jeg tror at hindrene er større mellom ulike forskningstradisjoner og mennesketyper enn mellom generasjoner av forskere. Det er mange broer vi kan bygge for å møtes. Felles mål/undring er en, gjensidig respekt er en annen.

Ja, vi finner likestilling når det gjelder tilrettelegging av sosiale goder. Nei, når det gjelder «møtet med verden». I den bedriftsnære forskningen jeg driver, merker jeg ofte at jeg er ung og kvinne, (samtidig er jeg jo det, så det skulle vel bare mangle). Det ikke mer likestilling her enn i samfunnet for øvrig, men det hindrer ikke utøvelsen av mitt arbeid. Akkurat som det å være mann gir noen strenger å spille på, gir det å være kvinne andre.

Trygve: Et eventuelt generasjonsskille tror jeg vi finner i organiseringen av arbeidet.

Tidligere var det vanlig med en autoritær leder som hadde et hierarki med forskere under seg. Bruk av ressurser, og hvem som skulle gjøre hva, ble styrt i langt større grad enn i dag. Min generasjon jobber like gjerne utenfor som innenfor egen faggruppe og ser kunnskap før ansiennitet. Kjønn teller ikke, også her er kunnskap viktigere. Riktignok er vi ulike på en del områder, men jeg opplever ikke noen konflikt mellom kjønn og kvalifikasjoner.

Matteo: Det er et merkbart skille mellom de unge og de gamle når det dreier seg om holdningen til markedsføring, for eksempel. Det blir stadig viktigere fordi det er her man skaper grunnlag for et godt prosjekt. For å nå fram kreves det en homogen blanding av kunnskap, åpenhet og formidlingsevne. For min egen del er det viktig å være i dialog med kundene, nettopp for å kunne skape det beste resultatet. Hvordan kan man finne en løsning uten å vite om problemstilling?

Å være kvinne i mitt miljø er et pluss, vi trenger en blanding fordi det skaper en annen stemning enn om det bare er menn eller kvinner i et prosjekt.

Episode 6:

Drømmen om Nobel. (Kjersti lurer på regnskogens mangfold. Trygve vurderer også miljøbevegelsen, mens Matteo drømmer om løsninger.)

Matteo: Det er viktig å ha en visjon; et mål og en mening. Jeg liker å tenke på at det jeg jobber med, kan bety noe i den store sammenhengen. Men man må slite for å bli flink. Kunnskap og erfaring kommer ikke av seg selv. Jeg savner den erfaringen mange av seniorene besitter, jeg skulle gjerne kjøpt den erfaringen. Å være utålmodig har sin pris.

Å være forsker er i bunn og grunn en idealistisk ting. Sånn sett er det viktig å ikke bare forske. Det er viktig å kunne befri seg fra kontoret, som å kjøre snøbrett og la tankene leke sammen med kroppen. Av og til hender det at ting faller på plass i bakken. Det deiligste er å drømme om roblemstillingene som jeg jobber med. Da vet jeg at løsningen er nær.

Trygve: Det overordna aspektet ved det å forske er å vite at det jeg jobber med, kan være med å forbedre samfunnet på en eller annen måte, for eksempel å bedre miljøet eller finne løsninger som kan hjelpe fattige land. Men hadde det vært drivkrafta, hadde jeg jo valgt bort forskerrollen og isteden jobbet med bistand. For meg er det viktig at jeg driver behovsorientert forskning. Jeg liker å se linjene i det vi gjør, og kunne se/ane hva vi kan bruke det til, en gang i framtida. Samtidig må ikke produktutvikling og økonomi bli drivkrafta, for strammer vi skruen for hardt, glemmer vi at forskning er overskudd og bør være lystbetont om resultatene skal komme.

Kjersti: Drømmen? Akkurat nå har jeg nok med i dag, men vi trenger bredde. Det må være rom for forskning som ikke virker umiddelbart nyttig. Måten økonomiske innstramminger i dag påvirker mangfoldet i forskningen, virker lite framsynt. Nå er det «gjennomstrømning» som i stor grad bestemmer størrelsen på bevilgninger. På samme måten som det er stuerent å rope at «mangfoldet i regnskogen må reddes», uten at vi vet hvilke deler av mangfoldet vi kan «få bruk for», burde det være stuerent å rope at mangfoldet i forskningen burde bevares for mulighetenes skyld.

Epilog: Myten om den tørre, sære og ensomme forskeren er så godt som avlivet, iallfall gjorde Kjersti det i episode 4. Og beviset for at det faktisk er mulig å gjøre både-og, er slått fast en gang for alle. Det er dermed ingen grunn til å tvile på at 70-tallsgenerasjonen klarer brasene. Hva som derimot skjer når neste generasjon tar sølvskjeen i munnen, er en annen historie.

Tekst og foto: ANNE-LISE AAKERVIK