Kommentaren: Folkevandringen som ikke kan stanses

I prosessen med å bygge den norske nasjonalstaten var det viktig å styrke skillet mellom «vi» og «de andre», mellom nordmenn og fremmede. Slagordet var frihet, utbytting var basis for økonomien, og eksklusjon var dens kultur. Det er derfor ikke rart at samtidig som Norge trenger mer arbeidskraft, fins det barrierer mot å bli en del av arbeidsplassen for den som ikke er norsk.

SANN KLISJÉ

Men Norge har forandret seg fra den gang min generasjon kom til landet. 1970-tallet var en tid med stort behov for arbeidskraft. Det er det fortsatt, men forskjellen er at den gang var arbeidsmarkedet sterkt preget av «laissez-faire», i den forstand at en arbeidsgiver bare så én ting som viktig, nemlig arbeidskraft. Han var ikke opptatt av hvor arbeidskraften kom fra, eller om det skulle til langsiktig planlegging for å ivareta den. Selv om det er en klisjé, er det mye sant i utsagnet: Vi bad om arbeidskraft, men det var mennesker som kom.

UTESTENGING

Innvandringsstopp ble innført i 1975 for å «regulere» inntak av arbeidskraft. Den gjorde ikke det. Den fungerte som utestenging av ikke-hvite, og gav dermed signal om at etnisk forskjellighet er et problem. Regulering burde også inneholde tilpasning – men tilpasning krever ressursbruk. For eksempel satsing på yrkesveiledning og ikke minst på språkopplæring. Bruk av ressurser ble ikke prioritert fordi ideologien i hovedsak gikk ut på å utnytte arbeidskraften maksimalt.

BEREDSKAP

Scenariet har allikevel forandret seg til det bedre. Det er i og for seg likegyldig om det er frykten for etniske konflikter eller ønsket om genuin tilpasning av ikke-norsk arbeidskraft som har ført til at flere og flere arbeidsplasser er blitt seg bevisst at forholdene skal være like godt tilrettelagt for alle arbeidstakere. Det ligger et viktig poeng i det som Tove Håpnes fra IFIM sier om hvordan arbeidsinnvandrere forholder seg til andre arbeidere på en arbeidsplass: «Det avgjørende er at den enkelte arbeidsplass har et bevisst forhold til det.» Arbeidsgiver må sørge for at den enkelte arbeidstaker blir en integrert del av arbeidsmiljøet og blir seg bevisst forholdene arbeidere imellom. Det vil være en nødvendig beredskap, uansett om det kommer flere innvandrere til Norge etter at EU utvides.

TIL BESVÆR – ELLER NYTTE?

Kulturforskjeller blir i enkelte tilfeller neglisjert og i andre sammenhenger dramatisert. Religion, for eksempel, er uproblematisk i de aller fleste tilfeller. Men mange ser allikevel trosretning som en kilde til konflikt – som regel ubegrunnet. Kulturforskjeller er ikke i seg selv noe som nødvendigvis medfører problemer. Det viktige er å se i hvilke sammenhenger de kan være til nytte. En politimann som kan forskjellige språk, er en nyttig person for politiet. Samtidig er det viktig å ikke legge vekt på forskjeller der det ikke er nødvendig. Det må anerkjennes at forskjellighet, særlig i forhold til kulturell bakgrunn, kan være en ressurs og ikke nødvendigvis en belastning.

FELLES SPRÅK

Når vi lever i en tid der det ikke bare er arbeidere som flytter på seg, men også arbeidsplasser, er det viktigere enn noensinne å ha arbeidsmiljø som tar hensyn til den enkeltes behov. Hindringer for å skape trivsel på en arbeidsplass er ikke bare mangel på kommunikasjon, men også hvor mye en arbeidsplass satser på å bygge et fellesskap arbeidere imellom. I flere tilfeller registrerer man at skepsisen overfor folk som har en annerledes bakgrunn, eller et ikke-norsk navn, kan føre til utestenging. Samtidig må vi ikke undervurdere viktigheten av å kunne mestre et felles språk.

I UMINNELIGE TIDER

Frykten for at større migrasjon til Europa vil ha negative konsekvenser, har lenge vært overdrevet. Det vi ofte glemmer, er at migrasjon – eller vandring av mennesker – har foregått i uminnelige tider og ikke kan stanses. Det eneste vi kan gjøre, er å være tilpasningsdyktige til de endringer som skjer.